Page 236 - Planter og tradisjon
P. 236

oftest sa de at det ville bli regn om en blåste  hvor det er den som blir kalt sløke,  så at der
         slik:  «Du  må  itj  blås  opp styggver»  (Leks­  er bruk for å skille mellom de to artene. For­
         vik).  - «Far  og  mor  satte  disse  plantene  ledd som  geit- og  hund  gir  da,  som vanlig,
         igjen  til  barna når de slo,  så de kunne  lage   uttrykk  for  en  viss  forakt.  - Sammenset­
         'plystre'.  Men ofte fikk de høre:  'De må kje  ningene  av  typen  geitsløke  er  påfallende
         plystre  så  mykje  for  da  blir  det  styggvær »    spredte,  på  Østlandet,  i  ST  og  N.-Norge,
                                              '
         (Gloppen).  - Opplysningene  o m   a t   det  men  virker  gamle  og  ekte  p.g.a.  navnefor­
         skulle  bli  regn  om  de  blåste  i  sløke  (av A.  mene:  Gittsløke·  Elverum;  gjeitslekja  eller
         silvestris)  strekker  seg  fra  Sogn  til  Trønde­  gittslekje  St.  Elvdal;  geitslek  Tolga;  gjetslek
         lag  og  Velfjord.  (Sml.  også  den  velkjente  Brekken;  gjetsløkje  Tydal  og  Tranøy;  gjet­
         troen  på  at  det  ville  bli  vind  og  styggvær   sløyk  Bearn,  Bodn.
         om  en  plystret  ombord.  På Frosta sa  de  til   Sammensetninger  av  -sløkje  med  hund­
         barna at de ikke måtte plystre når de var på  hører  overveiende til  Anthriscus  i  S.-Norge,
         sjøen,  «for da kommer kobben».)          særlig  på  Vestlandet,  og  til  Aconitum,  i
           Likesom ved kvann er de oppustede blad­  mindre  grad  Anthriscus,  i  N;  men  hund­
         slirene,  særlig  det  store  hylsterbladet  under   sløkje, i forskjellige varianter, blir også brukt
         blomsterstanden  før  denne  åpner  seg,  blitt  om Ang.  silv.  på sine steder, enten helt lokalt
         brukt av barna til lek. De satte pinner under  eller i litt større områder. Det er tilfelle bl. a.
         til ben, bladrestene eller  bladanlegget øverst  i  Bakke  (hundsløgje),  Holum  (hundesløge),
         på sliren ble til hale, og dermed hadde de en  S.  Audnedal;  Suldal   (bonns/øk);  Etne
         høne (Uvdal: 'sløkjehøne'; Austad; Granvin;   (hundasløkja), men især i  N.-Norge.  Her er
         Aurland:  'geitaulehøne')  eller hest,  ku,  kalv   hunds/øyk  og  hundsløkja  vanligste  navnet
         (Hidra;  Alversund,  Evanger:  'geitaulakyr',  for  A.  silvestris  selv  om det kanskje  er like
         '-kalv';  Balestr.:  'geitaulakalv').     mange  (i N  fylke)  som  bruker dette  navnet
           Av  tykke  stengler  (både  av  A  .   silv.  og  om  Aconitum.  - I  Suldal  og  Røldal  er  ut­
         A  .   arch.)  kunne  barna  lage  kjerner  til  å  talen  nærmest  hønsløk,  men  er  avledet  av
         'kinna bær i'  (Seljord;  Sirdal).       hund-.  (Hønesløk, oppgitt fra Hol B, er litt
                                                  tvilsomt og  har  muligens en  annen opprin­
           Navneverket for  .   silvestris er innviklet,   nelse.)
                          A
         særlig fordi det er store strøk av landet hvor   Jol,  m., usammensatt, i forskjellige former,
         denne arten har navn som i  andre områder,   er kjent  fra  tallrike  steder  fra  og  med  ytre
         og til dels i de samme områder, blir brukt om  Sogn til Hitra. Det blir ofte brukt som navn
         A.  arch,  Anthriscus,  og  Aconitum  septen­  på stengelen av A.  arch., eller om både denne
         trionale.                                arten  og  A.  silvestris,  men især i  den  nord­
           Sløke  (f.,  sml.  for  øvrig  A.  arch),  i  for­  lige  delen  av  nevnte  område  later  det  til  å
        skjellige varianter, er det vanligste navnet på  være  overveiende  knyttet  til  A  .   silvestris,
         Østlandet og Sørlandet. Det heter sløke,  un­  mens  A.  archangelica  da  blir  kalt  kvanne,
         dertiden sjløke,  i 0, Ak,  V, ytre deler av T,   kvannjol  ell. 1.  Pålitelige  notater  om  jol,  til
         og  litt  ut  over  grensene  av  dette  område.  dels med tykk !, som navn på  A.  silvestris,
         Sløkje  i store deler av He, 0, indre  T  o g litt  fins fra: Eid SF, Gloppen, Innvik, N. Vågs­
        av Agder, sløge og sløgje  (sløje)  særlig i deler  øy,  Selje, Stryn;  Eresfj.Vd., Haram, Hareid,
        av Agder og R  (sløje også notert Flesberg og  Stranda,  Vanylven,  Volda,  Voll,  Ørskog,
         Sigdal).  I  andre  strøk  av  landet  hvor  lig­  Ørsta.  - Jø{  Bolsøy,  Eid  MR,  Fræna,  N.
        nende  usammensatte  former  av  dette  ord  Aukra,  Skodje,  Vestnes,  Voll;  Hitra.  - I
        blir oppgitt for  A.  silvestris,  er de som regel  sammensetninger:  Geitajol,  geitejol  Hornin­
        kommet fra bøker eller  er  lokalt  blitt over­  dal,  Jølster;  Norddal,  Stordal,  Sunndal,
         ført fra A.  arch.                       Sunnylven. - Geitejul Breim, Eikefj., Fjaler,
           Navn av typen sløke, sløkje o. l. blir brukt  Gaular,  Kinn,  Naustdal.  - Geitajø{  Tresfj.
        i sammensetninger med geit-, hund- o. a. sær­  - Geitaul,  oppgitt  fra  17  h.  i  Ho  og  SF.
         lig  i  områder  hvor  f jellkvann  er  vanlig,  og  - Geito{ 18 h. i O og B samt Oppdal (gjetot).

                                                                                       221
   231   232   233   234   235   236   237   238   239   240   241