Page 235 - Planter og tradisjon

(Selje). Men det er også sagt at den er blitt men med tråd og sammenføyningen tettet
brukt som femat (Hattf jd). med bek (Løten). Nærliggende var det å
Planten hører til dem som har vært brukt bruke rørene til vassledninger. «De kunne
som snømål (Kråkstad; Trysil; Fluberg, V. sette sammen lange rør, det nederste leddet
Slidre; Hægeland; Hafslo; Rennebu; Snåsa). med tett hund, og inn i siden av det boret de
et tynnere rør som oppstander» (Andebu).
Gutter har brukt stenglene, også av A.
arch., til pusterør, til å blåse rognebær, einer­
bær, tyttebærkart, erter, småstein o. l. gjen­
nom. « M &sabyrse» (vindbyrse N. Vågsøy,
jolbyrse Volda) har øyensynlig bare vært la­
get på Vestlandet (ytterst sjelden andre ste­
n der); men der har dette leketøyet vært svært
vanlig. Til det brukte de et rør som var åpent
i begge ender: « Vi tok då ei lita våt mose­
propp (Sphagnum) og førde den ved hjelp
av ein lang tunn og bein tein av hassel eller
rogn gjennom røyra og stoppa ho hard i den
eine enden. Så stoppa vi ei anna mosekule
1f.uhf .
1!rr
Pr tU-n_ inn i den andre enden. Med tenien førde vi
tfi-:.o .,,,_ � så denne kula med stor fart gjennom røyra.
� Den sammenpressa lufta dreiv så den prop­
Fig. 49. Geitolfløyte av pen som sat fast i ytste enden ut med ein
Angelica silvestris. - smell og nokså stor fart» (Eid SF). Oftest
Etter skisse av Ola Rud- var det kvitmose (Sphagnum) som gjorde
vin, Hemsedal. tjeneste som kule, men også annet ('dæblad'
Vik).
Den hule stengelen har vært et av de mest Endelig har stengelene tjent til blåseinstru­
populære materialer for barneleker. Til dels ment på forskjellige måter, ved å bruke den
har A. arch. vært brukt på de samme måter; som lur, eller ved å blåse ned i et rør som
men . silvestris har vært lettere tilgjengelig var tett i den nedre enden, og som ble holdt
A
for barna de fleste steder og har derfor vært vertikalt foran munnen; den øvre enden,
brukt langt mer. Ytterst populært har det som en blåste ned i, var da gjerne skåret
vært å lage sprøyter: En rettvokst og tykk skrått og den høyeste kanten ble holdt inn
stengel · ble skåret av like under to ledd, så til munnen. En tredje måte bestod i at i et
at en fikk et rør som var åpent i den ene liknende rør, tett i den ene enden, skar en
enden, tett i den andre; en rett, tynn pinne med en tynn kniv en smal spalte på langs
ble omviklet med så meget ulltråd på den ovenfor bunnen; når en så blåste i den åpne
ene enden at den så vidt kunne føres inn enden fikk en frem en sterk lyd. Til dels
gjennom stengelen og tjene som stempel, og (Åmot) het det at de skulle rulle enden med
i den tette enden av røret stakk en et lite snittet mellom hendene for å få en brukbar
hull. Slike pumper har vært laget over det sløkjefløyte. Endelig er det blitt laget fløy­
aller meste av landet; men merkelig nok fins ter med huller i, «otte huller ovenpå og et
det i det foreliggende materiale bare en ene­ hull under til venstre tommelfinger, 'prillar­
ste oppgave om det nord for Velfjord, nem­ huller' som de kaltes» (Hol; ordet også opp­
lig fra Skånland. På Østlandet blir de mest gitt fra Modum). - Likesom ved andre
kalt sprøyte eller pumpe, på Vestlandet ofte blåseinstrumenter (sml. Galeopsis, grasblad,
skvetta ( stutskvette, Rindal), sjeldnere kornstrå) pleide de voksne of te å forby
skvipa. Mer komplisert var det å lage en barna å bruke dem. Grunnen var formodent­
vinkelhevert av to rør som ble bundet sam- lig at de syntes det ble for meget ulyd, men

220