Page 232 - Planter og tradisjon
P. 232

hvor  planten  ellers  heter  kva1111e,  er oppgitt  reservert for bladene alene;  det hender også
         kvonn  om bladplanten.                   at  de  skjelner  skarpt  me11om  kvannene  =
           3)  Blomsterstengelen.  - Den  blomstrende  bladene  og  jolene  e11er  aulene  =  stenglene.
         og  frøbærende  stengelen  har  svært  of te  et  «  J  ulane  var  serleg  gode,  so  dei  vart  tekne
         eget  navn:                              framum  hine  [ dvs.  bladstilkene] »  (Førde).
           Sløke,  sløkje.  Dette  ordet,  eit  sløkje,  blir  - Når  de  dyrket  planten,  «tala  dei  um  å
         brukt i  forskjellige ikke-botaniske betydnin­  skjæra  vekk  aulen  med  han  var  liten,  då
         ger i  bygdemålene,  mest om noe langt, opp­  heldt  kvanna  seg  lenger»  (Modalen).  -
         løpent  (Lillehammer,  Sirdal),  eller  noe høyt  «Kvannane slær seg til jol. Vi køyvde jolane»
         og  frodig  (Bakke),  også  om  f. eks.  en  lang  (Jølster;  også  kvannjol,  «når  han  har  fått
         og lealaus mann eller en stor hest (Granvin),   stomn og frøstilk»). - Men det hender også
         også  nedsettende  om  en  lang  svær  person  at stengelnavnet  tar  overvekten  og  blir  å
         som eter mye:  «Betre  eit  lite  røkje  (liten  og   oppfatte  som  et  fe11esnavn  for hele planten.
         kvikk)  enn  eit  stort  sløkje»  (Jondal).  Sml.   - Kvannjol,  og  til  dels  bare  jol,  blir  sagt
         også  ordet  slok  (vokal  mellom  å  og  ø) =   mange  steds  fra  Ho  til  Sunnmøre.  - Det
         vassrenne,  f. eks. til kvern  (Jondal;  liknende  later til at det særlig er i  den nordligere de­
         i  Røldal).  - Som navn på planter blir ordet  len av området at ordet blir brukt som navn
         brukt om slike med høye,  ranke,  lite grenete  på  planten  som  helhet,  mens  det i  Ho mest
         og som regel hule stengler. I den sørlige delen   blir brukt hare om stengelen.  I noen tilfe11er
         av Norge er det  Angelica  silvestris.  I  Trøn­  kan  det  være  vanskelig  å  være  viss  på  at
         delag blir det, i  sammensetningen hundsløkj,   ordet  er opprinnelig og  ekte  i  målføret,  og
         brukt om Anthriscus.  I N.-Norge, iallfall fra   når det gjelder ordet jol alene er det vanske­
         Snåsa  og nordover,  hører det i  usammensatt  lig  å avgjøre om det  hører  til  A.  arch.  e11er
         form  til  Archangelica.  Uttalen  er  noe  for­  A.  silvestris  e11er begge.  - Kujol  (i  motset­
         skjellig:  sløkje,  sløykje,  sløyk.  Som  plante­  ning til  geitjol,  Angelica silvestris),  mest om
         navn er ordet  aldri  neutrum,  men som regel   hele planten: Norddal,  Stordal, Tresfj.  (-jøl).
         femininum.  Det  primære  og  vanlige  i  N.­  I Norddal het det å «sanke jol»  når de drog
         Norge  er  at  ordet  blir  brukt  om  stengelen   til fje11s etter stenglene. - Jul Førde, Naust­
        alene,  og  bladplanten  heter  da  kvann,   dal.  - K vannaul,  og  til  dels  hare  aul,  om
         kvanne.  Det hender en sjelden gang at sløkje   stengelen: Evanger, Modalen, Voss, Aurland,
         kan  bli  brukt  som  eneste  navn  på  planten.   Balestr.  - Foruten  om  den  egentlige  blom­
         På noen få steder blir betydningen av sløkje   sterstengelen  kunne ordet  også  bli  brukt  om
         og kvann byttet om. Som regel vil dette hare  de tykkeste bladstilkene  (Modalen).  I  folke­
         være utslag av at folk på stedet bruker plan­  lig  botanisk  terminologi  er det  sjelden noen
         ten lite og derfor heller  ikke har noe  særlig  forskje11  på  det  som  fagbotanikken  ka11er
         inngående  kjennskap  til  den;  men  det  later  bladstilk  og  stengel.  Begge  deler  blir  kalt
         til  at  slik  språkbruk  også  kan  festne  seg   stilk.  Derfor kan man få slike opplysninger
         (Velfj.).  Hvis  ordet  sløkje  i  N.-Norge  blir  som at stilkene er hule på sløke, men ikke på
         brukt  om  andre  arter  (Angelica  silvestris,   kvann.
         Anthriscus,  Aconitum,  s.d.),  får  det  et  for­  -of  er  formodentlig oppstått  av  -jol,  men
         ledd,  som regel  hund- eller geit- som gir ut­  de ordene som ender på  -ol  blir oftest  brukt
         trykk  for  forakt.                      om hele  planten  og  ikke bare  om blomster­
           Jol,  m., er også et ord som i  stor utstrek­  stengelen.  Kvannof  Kvikne,  0.  Gausdal;
         ning  er  felles  for  Angelica  silvestris  og  A.   Gol,  Hemsedal,  Ål;  Budal,  Meldal,  Oppdal.
         archangelica.  I formene jol,  jøl,  jul, samt aul   - Kvennof,  Rennebu  (kvinnof,  også  kvenn­
         opptrær det  i  forbindelse  med fjellkvann og   ofrot),  Singsås,  Soknedal  (kvennofrot .
                                                                                      )
         dyrket kvann i de tre Vestlandsfylkene (Ho,   Gvånnuf  Sigdal  (og  Eggedal),  Uvdal.  -
         SF, MR). Ordet kvann i en eller annen form   K vannelrot Forsand  (hele  planten).
         blir da  brukt  som  fe11esnavn  for  hele  plan­  -stut m., blir brukt  om stengelen på A.sil­
         ten,  e11er kvann er mer e11er mindre tydelig   vestris  og  A.archang.  i  Nordmøre og Trøn-


                                                                                       217
   227   228   229   230   231   232   233   234   235   236   237