Page 234 - Planter og tradisjon

er også ofte blitt lagt merke til, det er blitt plante, nytelsesmiddel og legeplante. Men de
brukt til mat i Nord-Norge, og det har fått to artene har også så meget til felles med
et navn. Barn har ofte brukt det til lek, sær­ hverandre at navnene lett kan bli overført
lig til å sette pinner under til ben, så at det fra den ene til den andre, og plantene er del­
ble høns eller kyr ( dette har også vært gjort vis blitt brukt på samme måter, særlig av
med strandkvann, Hi dra); derfor er den [il barn. Derfor kan det på noen punkter være
dels kalt høna. - Pung (pong), også sløyk­ vanskelig å trekke et skille mellom dem fra
pung, kvannpung, er vanlige navn, men bare et folkebotanisk synspunkt.
påtruffet i N.-Norge: Bodin, Gimsøy, Hatt­ I de få tilfellene hvor det er blitt opplyst
fjd., Meløy, N. Rana, Skjerstad, Sortland at A. silvestris er blitt brukt til medisin, til
(frøpung), Tysfj., Vefsn, Velfj.; Hillesøy. folk eller fe, kan dette bero enten på en for­
A
- K vannebod! Aurland. - Prestenaglen veksling med . arch. eller på at denne ikke
Vefsn. gror på stedet, så at den folkemedisinske
bruken er blitt overført på dens nære slekt­
ANGELICA SIL VESTRIS L., SLØKE. ning, noe som jo ofte skjer mellom nær­
Hele landet, sumpete steder, ikke over skog­ skyldte planter. - I Lunde har stengelen
grensen. - A. silvestris har slankere stengel vært gitt til kreatur som middel mot diare.
enn A. arch., kvann, mindre blad og mindre Mot fnatt i Eidskog. I N. Odal har de vas­
rot, flatere blomsterskjerm, er ikke så aroma­ ket veggene med et avkok av planten som
tisk og er skarpere i smaken; derfor pleier råd mot veggedyr.
folk skjelne mellom disse to artene, iallfall Unge stengler av A. silvestris, særlig topp­
i de delene av landet hvor det fins fjell­ skuddet, har på sine steder vært spist, mest
kvann. Denne står i en særstilling som mat- av barn. En sjelden gang kan en også få høre
at «dei gamle åt og stundom geitejul, A. sil­
vestris, med han var klekk» (Førde). Men
det har vært gjort mer tilfeldig og ikke på
noen måte i samme utstrekning som med
A. arch. Ytterst sjelden har også rota vært
spist av barn, og de har også forsøkt den til
røking (Brekken, Meråker; dette har også til
dels vært gjort av voksne som fant at det
var et brukbart surrogat for tobakk (Sigdal,
senest i 1 9 43).
Noen få opplysninger (Asker, N. Odal)
går ut på at planten ble regnet som giftig.
En eiendommelig bruk, som kanskje også
A
kan ha gjeldt . arch., er denne: «Sløkjepipe
bruktes til å blåse opp tarmer når disse skulle
opphenges til tørk. Særlig bruktes de til å
blåse opp 'kjæsan', kalvetarmer, når disse
skulle tørkes og oppbevares til 'kjæselog',
osteløpe» (Uvdal). - Lignende i Jølster,
hvor de «nytta geitejolane som gjølarhorn
når ein laga pølse. Også til å kløve opp
ganne (kyre-, sauetarmar) til pølse».
Sløke har vært brukt til å farge ull med
(V. Slidre).
Planten har til dels vært et ganske plag­
Fig. 48. Sløke, Angelica silvestris. Stengler som disse somt ugras på svært sidlendt jord. «Jol'n
gjør noen steder tjeneste som 'snømål'. vart plukka ut av høyet og kasta på sjøen»

219