Page 240 - Planter og tradisjon

Hundekjeks, m., har lenge vært det van­
lige boknavnet. Det er blitt kjent og spredt
gjennom litteraturen, men det er tydeligvis
gammelt og stedegent i Ø, storparten av Ak,
lavere deler av He, og litt av 0. Uten binde­
vokal, som hundkjeks, ev. horm-, er det van­
lig fra gammel tid av i resten av He (med
få unntak) og atskillig utbredt i 0. I ST er
hormkjæks øyensynlig å regne som stedegent
navn i de sørøstlige delene, mens noen mer
vestlige forekomster (som Geitastrand, Hem­
ne, Malvik, Rennebu) er for spredte til å
virke opprinnelige. I NT er det nesten helt
enerådende, men lenger nord meget spredt
og tilfeldig.
Bikkjekjeks Oslo; Asker, Bærum; Grue,
Hof; Jevnaker; Modum, Norderhov, Røy­
ken, Sigdal, Y. og 0. Sandsvær, Drammen;
hele V; spredt i T.
Hundekarve, t.d. honde-, honna-, -karv, i
Trøndelag og t.d. N.-Norge horm-; Enger­
dal (hundekærve) : Herefoss; Finsland, Hol­
um, Randesund, Vennesla, Åseral; Bjerkreim,
Fig. 51. Hundekjeks, Anthriscus silvestris. / forgrun­
nen en dl-plante. - Svein Manum. Forsand, Sjernarøy, Suldal, Åkra; Etne, Røl­
dal; Singsås (-kærve), Tydal, Alen (hunds­
dekjeks er kjent som fargeplante, for gulfar­ kærve) ; Beitstad, Otterøy, Vemundvik, Vik­
ging (Trysil; Ramnes, Våle; Haram). na; 25 h. i N (t.d. -karvi) ; Bjarkøy, Malan­
For barna kunne den ikke måle seg med gen, Skjervøy, Tranøy, Trondenes. - Horm­
sløke og kvann, men litt er den likevel blitt karvik Lom, Vågå. - Bikkjekarv Kviteseid,
brukt. For eksempel: «Stilkene kalte de hon­ Lårdal, Rauland, Seljord; Gjerstad, Vegårs­
deslengestølane ( ei støle). Guttene brukte hei. - Rakkjekarve Vinje T ( «rakkje og
dem som 'tømmer' og kappet dem opp på tik = han- og horev» ).
'kalla', sager, som de laget i bekkene. Så Skoganis Flesberg (-anes) ; Seljord.
handlet de med tømmeret, og skjelingsgra­ Hundesløkje, med mange varianter i ut­
set skaffet penger. Sagbladet var en blikk­ talen, Imsland, Jelsa, Skjold, Torvastad,
plate som de klippet tenner i kanten på. Vats; 22 h. i Ho; Fjaler, Gaular, Gulen, So­
Hondeslengestølane var ikke hardere enn at lund; Buda!, Meldal, Oppdal (-sløkj), Ork­
sagen kunne kappe dem» (Gloppen). Barn land; Hegra (-sløyk). I N og Tr er hund­
kunne lage 'tobakspipe' av en uthult heste­ sløkje, hunds/øyk, et sterkt utbredt navn,
kastanje med pipestilk av hundekjeks (Stav­ men med noe vekslende betydning. Sløyk
anger). kan bli oppfattet, ikke som navn på en be­
stemt planteart, men som betegnelse for en
Navnene på Anthrzscus hører med få unn­ plantetype, med høy, rank, gjerne hul sten­
tak til en av tre typer, sammensatt med (1) gel; kommer prefikset hund- foran, blir det
-kjeks, (2) -karve eller (3) -sløke i mange en sløyk som ikke duger til noe, som regel
varianter. Som prefiks er hund- og i noe en med dårlig smak eller lukt. Det blir da
mindre grad bikkje- helt dominerende, som særlig brukt om Anthriscus og om Angelica
en nedsettende betegnelse, særlig når det gjel­ silvestris og Aconitum septentrionale; selv
der karve og sløke: Planten ligner en nyttig innenfor en og samme bygd kan en finne
art, men kan ikke selv brukes. ordet brukt om to av disse eller alle tre. Men

225

J 5 • Pl.1111t.' I np. 1 r .1J1<,j1111