Page 230 - Planter og tradisjon

- «Bladene av kvann var mor redd for; som tilskudd til vinterf6ringen, fordi dyra
dem tørka hun og ga kyrne når de hadde hadde godt av det, fordi de likte det, og fordi
kalva» (Tysfj.). - «En hadde gjerne en det ble regnet som mat. «K vannerøter vart
dusk tørket kvann i fjøset for å kunne gi ikkje så sjeldan koka til kyrne. Ein tok dei
kalvende kuer» (Evanger). - «Det er som­ i kjelder så snart disse var fri om våren. Dei
me som samlar kvannstilkar den dag idag vart brukt til å skøyte på med, ofte saman
og tørkar og gøymer dei til kyrne kaivar. Så med skav» (Trysil). - Kvanne var f6r for
slår dei kokande vatn på kvannstilkane og geiter og ble også brukt som laugf6r om vin­
ein to-tre nevar med mjøl oppå» (Hattfjd.). teren (Engerdal). - «Kvanne ble ikke brukt
- «K.M. pla ha gøymande tørka kvannrot­ til annet enn lågf6r; det ble gjort til for ikke
blad, som ho koka og gav kyrne etter at dei lenge siden. Kyrne var svært glade i slik låg.
hadde kalva, for at dei skulle verta fortare Sterkt luktende ville vekster ble som oftest
frisk igjen» (Velfj.). - «Kvann, både samla til det og ble iagt for seg sjøl og kalt
strand- og fjellkvann, ble hengt over snorer lågf6r» (St. Elvdal). - «K van til f6r ble
og tørket og gitt kyrne før kalvinga, da de bløtt i vann sammen med ormetelg og andre
trudde at dette ville lette kalvinga» (Berg store bregner, og lågen ble gitt varm til hus­
Tr). - Nesten alltid var det avkok, kvanne­ dyra» (St. Elvdal). Lignende i Brekken
låg, de ga kua. Midlet har vært svært vanlig o.a.st. - «I vatnet som dei koka tøyse i
og utbredt, iallfall på Vestlandet, i Trønde­ (sørpe), hadde ein gjerne turka kvanneris
lag og videre nordover til F. - Samme mid­ eller andre planter som kunne gjeva god­
let ble brukt til geiter: «Kvannebladene smak på tøysa» (Fyresdal).
hengde en opp til tørking og kokte dem til «Det er lite av den her no. Men far (f.
geita når hun hadde kjiet» (Øksnes). 1847) fortalte at kvanne/rod vaks oppe i
I det hele tatt ble kvanneplanten ofte reg­ bakkane opp av Fidjestøl, og at den var
net som et styrkemiddel for kreaturene, især bruka til 'sleig' til å lokka kyrne heim med
om vinteren, og det samme gjaldt til dels når dei var på stølen» (Forsand).
rota: «Finnan torka og mel kvannstutrota Også reinen er glad i kvann; det er kjent
og hadd ti salt og ga åt krytyra; det er hel­ nordfra. I Tydal og Brekken er de grønne
sosamt for dem» (Tydal). En sjelden gang delene av planten, blandet med salt, blitt
hører en at rota er blitt gitt mot diare til brukt til å gjøre reinene tammere og til å
kalver (Lom) eller kyr (Sortland). lokke dem inn i innhegningen.
Mangesteds regnet de at kvannplanten er Som middel mot møll har kvannerot vært
godt kuf6r; men om kua spiste meget av den, brukt mange steds (Suldal, Røldal, og mange
kunne det komme til å smake av melken (S. steds oppover Vestlandet). Det later til at de
Varanger). At den ble verdsatt som f6r går også har brukt 'lauvet' på den måten (Voss).
frem av uttrykk som dette: «Med kvann «Eit avkok av kvannrot har i gamle dagar
og tort skal mjølke fort» (Tynset). - Rota vore bruka til å sprøyta inn i måfara for å
skulle også ha en annen heldig virkning: En fordriva veggelus» (Oppdal).
meddeler i Stordal fortalte at han som gutt Tørket kvannerot brukte de også til å gi
hadde hentet kvannrot (av bladplanten) til god, frisk lukt i rommet (Voss; Jølster).
bestemor. «Hun kløvde den i to, tørket den «Kvann ble hengt under taket for at luften
godt, hadde den i boks, og ga den til kuene skulle bli god» (Brekken).
når hun ikke fikk smør». - «Kvannrot + En plante som kvannen, som har vært så
valsrot (Valeriana) ble gitt til kyr om en høyt verdsatt som legeplante og på andre
ikke kunne få smør av rømmen. Kvannrota måter, har det sikkert knyttet seg atskillige
skulle helst takast før gauken gol» (Velfj.). magiske forestillinger til; men det forelig­
- De har også gitt rota til kyr for at de gende materiale tyder på at forholdsvis lite
skulle 'laupa' (Ulvik). av dette er bevart i levende tradisjon. På
K vannelåg ble gitt til kreaturene ikke bare Voss het det at brura skulle sitte på hesten
som legeråd (som nevnt ovenfor), men også med en kvanne i hånden; etter hva Fægri

2 1 5