Page 224 - Planter og tradisjon

vokse nokså nær hverandre. Men også når Noen eksempler:
det gjelder f jellkvannen alene kjente de til at «Her har me f jellkvann langt inne i ein
det var forskjell på den. En sjelden gang dal, og i farfar si ungdomstid· kring 1 8 80-
kan en få generelle opplysninger om hva åra samla dei noke av den når dei var der
slags voksebetingelser som folk mente gir god inne. Kvannen var søt og god i smaken»
eller mindre god k:vann: «Han vert best på (Forsand).
smak i våte fjellskreder med lite sol; i ei turr «Tidlegare var det skikk at ungguten drog
skrede som vender mot sud og har mykje til fjells for å henta heim kvannje og kvann­
sol, vert han beisk på smak og trivst dårleg» jerot. Det foregjekk helst på den måten at
(Norddal). Eller helt motsatt: «Dei som voks gutane i grenda reiste til fjells laurdagskvel­
på turr mark i Mosurd-kupa, Store-Kvann­ den og var i kvannjegrø om natta og bar
grø eller Storefonnholtane, var søtest. Dei kvannjene med heim sundag. Her veks
som voks i sikje (vått lende) var surare » . kvannjene langt til fjells; det vart reine fjell­
(Jølster). - «Kvannol som veks høgt til turen til dei beste kvannjegrø» (Jølster). -
fjells er søtare og betre enn den som veks «Unggutane slo seg saman og gjekk (går
langt nede i liene eller dalbotnen» (Oppdal). enno) i kvannane (vågalt ofte, ulendt til
- « S løkjen er søtast når den vokser i lune fjells). So kom dei nedatt på stølen og var der
daler, bitrere ut mot havet» (Gimsøy). - om natta. 'Vi gjekk oppi Solinova septesoke­
Eller det heter mer spesielt at på de og de af ta [2. juli] etter kvanner. Dei fekk nok
stedene visste folk at det vokste god kvann, ikkje sove mykje stølsgjentene den natta, avdi
mens på andre navngitte steder var den bit­ vi hua slik. Men vi var ikkje ned på stølen,
ter og skarp; det kunne også hende at det het men hadde tids korne oss heimatt med bø­
at en ble syk av å spise den som vokste på rone våre. Dei åt so mykje kvanne at dei
et bestemt sted. Til dels har folk ment at vart såre på lippene og fekk utslett (som
kvann «med rød legg» var den beste. ros). Vi sende til farbror i byen. Jan drengen
Ofte kan en få høre at det er barna som vår, som reiste til Bergen, skreiv støtt etter
spiser kvann. Stundom kunne de finne den kvanner, som vi sende han . . . Gjekk i kvan­
når de gjette eller om de var med på setra, nene med same slåtten byrja, helst laurdag
eller de kunne få den som en gave av voksne etter, med nons tider, og kom heimatt utpå
som kom hjem fra fjellet. Men voksne har natta med store børor. Ein vart svolten av å
også selv spist den, og fremfor alt har det ete kvanne. Per i Bakken og Tore Veiteberg
vært ungdommen som har satt pris på den. reiste i kvannene og tenkte seg til å ete på
For mange har nok « k vanneturene» i lange stølen. Dei tok med blad og jol i slike børor
sommerdager og lyse netter hørt til de aller at dei heldt på ta føre. Då dei kom attende
kjæreste minner, særlig nordpå og i de indre på stølen, var dei so nedfor at dei kunne
delene av Vestlandet, samt i fjellbygder ikkje ete. Dei laut leggje seg å kvile fyrst.
ellers. So kasta dei opp. Og då smaka maten . . .'
Å gå ut for å sanke kvann kunne de kalle Kvart år skar vi oss børor med kvanner so
å «gå i kvannto» (Tysfj., Valberg, Øksnes), visst. Helst septesoke-dag aftan, eller ein
«åt jølgrøa» (Voll), «gå i sløykskog» (Hatt­ laurdag kveld med non gjekk vi, gutar og
fjd.) eller «i kvannskogen» (Meløy). I Jøls­ gjenter. Gutane gjekk høgre opp. Dei span­
ter kunne de si «gå i kvannene» (en parallell dera på gjentene som måtte love å plukke
til «gå i bæra » , «gå i moltane» ). bær (tyttebær) i forklædet sitt til gutane om
Det var i juni, ved St. Hanstid, at kvan­ hausten i staden. Og mor og faster måtte få
nen var best, men det kunne nok hende, iall­ kvanner kvar dag no frametter. Eg sende til
fall på visse vokseplasser og i visse år, at den syster mi som var gift. Barna sl ost om kvan­
kunne være god til langt ut i juli. Ofte ble nene, men dei torde ikkje ta or kvanne­
det til at ungdommen laget fellesturer for å børa som låg på tunet, før drengen vakna
sanke kvanne, dels for bare å spise den på om morgonen og delte ut fangsten sin (Veite­
stedet, men oftest også for å hente den hjem. berg). På Befring gjekk ungdomen i kvan-

209

14 - Planter og tradi,jon