Page 223 - Planter og tradisjon

mest av finnane» (Velfj.). - «Frøet på ble tørket o g knust o g tilsatt cognac eller
sløyka bruka finnane til krydd i rein­ annet brennevin, for smakens skyld»' (Førde).
mjølka. Mjølk med sløykfrø i vart havt i Men det er især som nytelsesmiddel, og
vaska reinvom og hengt ut til mjølka ostast antakelig også for å dekke et ubevisst vita­
og deretter turka. Dette kalla dei gompi og minbehov, at folk har spist kvanne.
bruka om vinteren i mjøklausti» (Mo i Den delen av planten som da har vært
Rana). - «Av grassorter brukt til mat nev­ spist, har først og fremst vært den unge
nes: Sløyk, jol, tortnæ, hemmulæ, alle slags blomsterstengelen. Det gjaldt å ta den før
syrgras. Finnane brukte stødt mykje av det den trænet, mens den enda var «klekk»
og frøpungen av sløyk, kokt, som ibland i (Vestlandet) eller «kløkk» (N.-Norge), dvs.
reinmjølk til gompa, gumbe. Bondfolket før blomstringen. Et uttrykk som stadig går
nytta det i kokamjølk, og det var retteleg igjen, er at en måtte ta den før «frøpungen»
god kost som eg åt mangein gong i opp­ (andre navn på denne, se nedenfor) åpnet
vekståra. Det var då serleg finnane som seg. Stengelen ble skåret av nede ved rota,
gjorde seg nytte av sløykj. Dei kunne sumtid bladene fjernet, det ytterste laget flådd av,
nytta freet or sløykpungen i lag med syrgras, og det saftige og kjøttfulle, noe søtaktige og
når dei til vinterkost laga gompa av rein­ aromatiske indre laget rundt den sentrale
mjølk, svarande til gamalskjør hjå bufolket. hulheten ble spist. De fleste stedene syntes de
Det var sur, men kraftig kost!» (Hattfjd.). at bladstilkene var mindre gode, noe beske
- «Sløyk vart mykje nytta til mat på gar­ eller bitre. Derfor var den unge stengelen
dane før. Når dei skulde gøyma mjølk, så mange steds den eneste delen av planten som
leita samene seg noko kvann og syrgras og ble spist, eller i allfall den delen som ubetin­
dette koka dei til ein graut og slog opp i get ble foretrukket. Dette er i en påfallende
mjølka» (Vefsn). - «Finnane brukte å ha motsetning til forholdet der hvor de dyrket
gauksyra [Oxalis, - feil for Rumex acetosa? planten, for der var det (som nevnt foran)
O.A.H.] og sløykpungar, dei ikkje fullt ut­ først og fremst bladstilkene som de spiste.
sprungne blomane på . archangelica, saman Dette er i seg selv ikke urimelig, for om de
A
med reinmjølk. Det kalla dei gompa. Slik først syntes at bladstilkene var gode å spise
gompa kunne dei gøyma frå um sumaren til ( og det er tenkelig at de dyrkete, gjøslete
vinters» (Vefsn). plantene hadde tykkere, saftigere og kanskje
En gammel tradisjon ligger det sannsyn­ søtere stilker enn de viltvoksende), så var det
ligvis også bak bruken av kvannestilker bedre å ta slike stilker, som en med en rime­
sammen med fiskelevertran, - når fiskerne lig beskatning kunne ta noen av fra samme
gjerne spiste den sammen med levermølje rot hvert år, enn å ta blomsterstengelen, som
(Hillesøy), - eller når folk dyppet de friske hver rot bare produserte en eneste av i sitt
stenglene i fiskelevertran og spiste dem, «og liv, og det først etter at den i flere år hadde
dette ble holdt for å være den reneste lek­ stått som bladplante.
kerbisken» (Nesseby). I de strøkene hvor de dyrket kvann, får
Derimot er det sikkert en skikk av noe en stadig opplysning om at «heimekvann var
nyere dato å sylte kvannestilker, som det til mye søtere enn fjellkvann», den var mildere
dels har vært gjort, men tydeligvis bare blant og mer kjøttfull, - «fjellkvannen er beisk,
embeds- og handelsfolk nordpå, likeså når en fikk såre lepper av å spise for mye av den,
stilkene, renset og skåret i småstykker, har men aldri av heimekvannen».
vært kokt til grøt og spist som dessert med Når det gjelder den viltvoksende kvannen,
melk eller fløte til. Selv om det kan ha vært er det ellers en erfaring som det nokså of te
gjort i lange tider, representerer det sikkert blir gitt uttrykk for, at den ikke var like
ikke noen gammel folkelig tradisjon. Det god allesteds. En sak er at folk har kjent til
samme gjelder for følgende: «Maleren Niko­ at strandkvann ikke er god å spise; det var
lai Astrup laget seg kvannebrennevin. K van­ især nordpå at de kunne ha anledning til å
nen hadde han innplantet i hagen sin. Roten sammenligne de to slagene, for der kan de

2 0 8