Page 203 - Planter og tradisjon

til, er bladsprettet om våren. Det het da: tidlig, kyrne mjølker for lite av det dei finn
.
«Når orelauvet er som museører . . » eller då» (Eikefj.). - «Ein laut stydja under med
«Når oren er musøyrd . . » ell. I. I Brunlanes, anna f6r um det vart for lite» (Haus).
.
Sandar og Tjølling har de også sagt «rotte­ Dette går også frem av at det på sine steder
ører»; der har det iallfall til dels vært van­ er sauen som skal kunne berge seg da, ikke
lig å bruke ordet rotter om både mus og rot­ kua.
ter. Et annet merke hadde de i Lardal, hvor Også for fiske gjaldt samme merke. Det var
det var blomstringen de så etter (se neden­ nesten bare ferskvannsfiske det var tale om,
for, i forbindelse med fiske). som rimelig er, for folk som driver sitt fiske
Merket gjaldt dels såtiden: De skulle så i sjøen, legger ikke så meget merke til hvor
kornet når lauvet på or (i Strandvik sa de langt et treslag er kommet i lauvsprettet om
uttrykkelig: på svartor) var som museører våren; det er bare i sjeldne unntak at en kan
(Kråkerøy\ Onsøy; Asker, Vestby; Land'�; treffe på noe slikt: «Når orelauvet var som
Brunlanes*, Hof, Sandar ( «allslags lauv»), museører, begynte hvittingen å bite» (Røy­
Stokke\ Tjølling; Randesund; Strandvik*; ken; det samme i Sandar, bortsett fra at der
Aure'�; Grong). På flere steder (merket •�) sa het det 'rotteøre'). Eller de sa at da var lak­
de at det var havren de kunne så (men en sen kommet (Herad). Ellers gjaldt dette mer­
medd. i Brunlanes sa veite . ket overveiende abborren eller ørreten. For
)
Andre steder gjaldt det samme merket for abbor, tryte (i Randesund og Vigmostad
om de kunne slippe ut husdyrene om våren «sjebba») gjaldt det at da skulle en kunne be­
(sml. Betula). Det har vært ganske vanlig på gynne å fiske den med stang og mark (Oslo;
Vestlandet (opplyst fra 8 h. i Ho, 14 SF, 2 Rakkestad; V. Slidre; Flå; Brunlanes, Hof;
MR, dessuten Lom, 'Valdres'; 0. Moland; Bamble, Drangedal, Solum; Froland, Gjer­
Geitastrand, Hemne. Alltid het det at ore­ stad; Laudal, Randesund, Vigmostad), eller
bladene skulle være så store som museører. de tok den i 'våser' av ore- eller bjørkeris i
Stundom var det uttrykkelig ljosolder (ljos­ vannkanten (Gjerstad). I ett tilfelle (Lardal)
åre) som ble nevnt (Haus, Hålandsdal, Mo­ ble det sagt at når oren ryker, skal abborren
dalen; Eid SF), stundom svartolder (Hamre, begynne å bite ( «men den bet nå før da» la
Haus). Som oftest regnet de da at kua skulle vedkommende til). - Også for ørret, aure,
være framfødd. Noen steder ble sauen også har dette merket vært sterkt utbredt (notert
nevnt, eller det het at kreaturene i det hele fra N. Fron::-, Skjåk; Flesberg\ Røyken;
tatt skulle kunne berge seg ute da; sjeldnere Brunlanes; Drangedal (Tørdal, også tryte),
ble det sagt om bare sauen (0. Moland, Hå­ Gjerpen, Langesund, Skåtøy'� [saltvanns­
landsdal, Samnanger, Breim, Leikanger,Selje, fiske?] ; Froland, Søndeled'\ Finsland::-, Fjot­
Vik). «Når 'åra var musøyrde', kunne både land, Gyland, Holum, Nes, Randesund, S.
ku og sau livberge seg. Noen tok også hes­ Audnedal, Øyslebø•:-, Åseral*, Flekkefj.; For­
ten med» (Gaular). Det kunne også hete: sand':•; Masfj.'�; Eikefj., Syvde [ ' kredene',
«Når bjørki er musøyrd, er smalen fram­ småørretene, var for skrinne tidligere på
fødd; når åren er mysøyrd, er kyrne fram­ året]; Velfj. Fra steder merket •� er ikke ørret
fødde» (Balestr.). Regelen kunne også ha spe­ spesielt nevnt, bare at de begynner fisket. Det
sielle former: «Når olderlauvet var musøyrt er påfallende at disse merkene helt overvei­
i Ambersrustane (nokre skogholt aust for ende hører hjemme på Øst- og Sørlandet,
stølen) so var stølsveiti ferdige» (Sogndal). ikke bare når det gjelder abborren, som jo
Eller: «Når olderlauvet er som musøyro, mest fins i den sørøstlige delen av landet,
svelt ikkje noko ihel» (Eresfj. Vd., Naustdal, men også ørreten. Et ord fra Nordmarka ved
Surnadal). - «Ikkje noko krøtter skulle Oslo sier: «Når orebladene er som museører,
svelte i hjel når olderlauvet var stort som eit begynner ørreten å bite på mark. Når løv­
musøyre» (Hemne). - De regnet nok til dels blader faller i bekkene (dvs. når høsten er
at en slipper kyrne for tidlig om en følger kommet) er det kongstid for ørreten (dvs. da
dette merket: «No tykkjer dei det er for biter den best)». - På Hedmarken (Nes)

188