Page 201 - Planter og tradisjon

stykke for stykke, som etter hvert ble rullet blader skulle stille neseblødning» (Tjølling).
sammen. Så lå det ca. 1 døgn. Nå ble lågen - Låg av orebark blandet med fløte skulle
tilsatt en del sværte som ble kjøpt. Tøyet ble lege gnagsår (Elverum). - For ikke 1 bli
lagt oppi og ble kokt påny. Hele prosessen sårbente, f. eks. på moen, la de oreblad, som
ble kalt å sværta og horka. Tøyet antok en de hadde tatt stilkene av, i støvlene (Oslo;
svart kulør. Det ble atskillig skjørt av be­ Siljan). - «Om sumaren når folk sveitta for
handlingen» (Røldal). - «Orebark og vitriol mykje på føtene, rispa dei stundom årelauv
til gråfarging» (Bolsøy). - Om våren, ved og la i skoene og gjekk berrføtte på dette ein
lauvsprett, kunne de bruke oreris til gulfar­ dags tid» (Syvde). - «På huden om en ble
ging; fine myke kvister, en halv meter lange, sår i skrittet» (Tingvoll). Også barken ble
ble kappet av trærne; garnet ble først lagt i brukt mot fotsvette. Eventuell virkning av
alun (Høyland). - «Borken ble brukt under disse rådene kunne skyldes at garvesyren
surting, svartfarging. Dei underfarga vad­ nedsetter svettsekresjonen. - Formodent­
mål med orebork, attåt blåstein [s. 65] , lig som en kur etter prinsippet likt mot likt
fikrel [vitriol], brissel. Svart» (Valle). - ble barken brukt mot rosen (Hegra).
«Hesje- og gardstaur var gjerne av older. På orestammen er det undertiden små ku­
Skaven staur varte mykje lenger. Kvinnene ler i barken, og inne i dem er det en fast
nytta høvet til å sikre seg all olderborken, rund vedkjerne (som barna pleide bite ut
til farging. Dei nytta den i lag med svarte med tennene, Syvde); disse kulene ble kalt
(kjøpt vitriol), det gav ein fin svart farge» kjertelkuler, og de ble tygget og spist av barn
(Vik SF). - Fra gammel tid av har skinn­ som hadde kjertelsyke (Uvdal). Mot hold
feller vært farget med orebark. skulle en bryte en kvist av or og ha under
En kunne også få en rød farge på tre, bukselinningen over der en kjente vondt, så
som en slags vannbeis (Tveit); det ble brukt ga det seg straks, - «det har eg gjort mange
til feler (Mo T) og knivskaft (T o. fl. st.). gonger» (Eid SF).
«Dei tygg borken og fær soleis farge til kniv­ Om en forvred et lem: « Vri ei orebuske
skaft» (Tinn, sml. nedenfor under barnele­ frå rotenda mot sola og leggji ho umkring
ker). den stella som var forvriden» (Hol B). -
De kokte barken og brukte den til å barke Om en hadde «rena» (senehinnebetendelse?)
eller garve 'hudskofittjar' (Kviteseid, Mo T; skulle en vri en orekvist rangsøles og legge
Gjerstad). I S. Varanger brukte og bruker de om det syke lemmet (Aurland). - «Ei ga­
den til å preparere skinn til pesker, skaller mal råd for såre lipper: Koke orebork, sila
og bellinger; etter at skinnet er blitt skrapt, av lågen til smørje. Vert straks god att»
blir det smurt inn med barkelåg. - Barken (Rauland).
ble brukt og brukes fremdeles til å lage «Av gråor laga me ølder-køppa som me
mønstre på skinnfeller (N. Rana, Rødøy). - satte på hendene eller på kjaken. Emnet
Både langs kysten og i innlandet er den blitt måtte væra omlag ein halv tomme i tverr­
vanlig brukt til å barke fiskeredskaper med. mål og 8-10 cm langt. Ein skar rundt bor­
Til legeråd for folk har or vært brukt på ken so lang ein ville hava køppen. Når ein
forskjellig vis. Bladene har vært brukt på hadde vridd laus borken so kunne ein seta
åpne sår (Holum, Lyngdal, Randesund; Vik køppen på handi eller kjaken og draga pin­
SF; 'Nordmøre'), både på nye sår om en nen i emnet ut ein del, då vart det eit luft­
hadde skåret seg, og på gamle som ikke ville tomt rom inne i køppen og den saug seg på
gro. Det het stundom at en måtte legge sol­ den måten fast. - Det var sama systemet
siden av bladet mot såret (Lyngdal), eller som når dei køppa seg for gikt eller anna
oversiden (Vik SF. «Bladi myrkna og vondt. Og det vart sagt at dei ofte brukte
morkna, men såret grodde»). Oreblad skulle slike ølderkøppa til å suge ut det vonde
også tjene til å «trekke ut svuller» (Ved Far­ blodet med. Fyrst måtte ein laga mange små
sund). - Orebark ble fintygget og spyttet høl med ein snellert eller med ein blodbil»
på brannsår (Beitstad). - «Å tygge svartor- (V. Slidre).

186