Page 194 - Planter og tradisjon
P. 194
«
beste, lyser den brune fargen av blomster - Kvein Målselv ( k veinstrå, turre stive
aksi over alt det andre graset. Det kalla dei grasstrå, bl. a. Agrostis og Desch. caesp. » ).
engja-gras eller kort og godt engja. 'Engja Alle følgende navn kan gjelde for flere
lyser' sa dei [pr.: Agr. tenuis]. At grasnamnet grasslag eller særlig for Desch. caesp., men
'kvein' må ha vore kjent her før, kjem sik stundom blir de spesielt oppgitt for Agr.
kert fram av eit ordtak vi endå har um M tenuis:
ret, når det er tunt og fliset: 'Da æ kveine'» Engkall Modale�. - Engjakoll Aure, Rin
(Førde; der er ingen belegg for ordet kvein dal ( enna-), Surnadal ( enna-). - . Gråkoll
som plantenavn i SF). Bremsnes, Halsa, Straumsnes, Tingvoll.
Arten blir gjerne regnet som et godt beite Silkjepunt Voss (mest D.caesp.). - Silkje
gras. Den gir et lett, fint høy. Noen har ikke strå, som regel D.caesp. men stundom Agr.
verdsatt det særlig høyt, men andre mente at (notert spesielt Fitjar; Eid SF; Stordal).
det ga den fineste melken (Tjølling), og på Bunteng (bo-) Lårdal. - Puntegras Nær
noen steder ga de dette høyet til hestene bø. - Også bunke kan bli regnet som et sær
(Voss). navn for Agrostis: «Det er to slag bunke
Slåttemerke: «Når det gyver ta graset, gras: Den sorten som det er så mykje av i
kunne slåtten begynne. Og graset var nok vanleg vollgras eller ækrer der kunstenga har
før hvein» (S. Odal). - «No kan me slå, gått ut og som er litt rau eller raubrun, van
engkallen er skoten» (Modalen, liknende i leg kalla bonki; og så den litt større og sti
Straumsnes). · - «De ville nødig slå gvein vere sorten som blir kalla dogglabb eller
før den hadde ryki» (for ikke å få alt bloms dauglabb » (Leksvik; som prøve på dauglabb
terstøvet i høyet, Stokke). - « N år svart ble utpekt både D.caesp. og Agr. tenui�).
enga blømer, skal slåtten ta til» (Volda;
oppgitt av en god kilde at dette gjelder A . AJUGA PYRAMIDALIS L., JONSOK
tenuis). KOLL. Hele landet. - Folk har kjent denne
«Ble enggras (hvein) langt om sommeren, planten av utseende de fleste steder, men der
ble sneen stor om vinteren» (Hemsedal). er få minner om at den har vært brukt til
noe. I øvre Ogndal kokte de låg av den for
Ord som er avledet av et gammelt hvein å vaske mot åreknuter på føttene. I Førde
hører overveiende til denne arten, men kan brukte de den mot hagesyke hos dyr (se
også ha en videre betydning og stundom Alnus), og i Andebu tørket til kreaturene
være festet spesielt til andre arter (se Grami mot forstoppelse. Kalender i Enebakk: «Når
neae). Med denne reservasjon kan angis om gjetergutten kommer om våren, er det tegn
utbredelsen av ordet: Ven (ven-gras, -høy, på at kuene kan slippes ut». Samme i Fles
-eng) Aremark, Berg, Borge, Idd, Onsøy, berg.
Rakkestad. - Vein Oslo ( også kvein på Barn har vært oppmerksomme på denne
truffet); Askim («mange slag»), Rømskog vesle planten med den karakteristiske for
(sml. Briza media), Spydeberg, Torsnes; Aur men, - som firsidete pyramider som of te
skog, Bærum, Eidsvoll, Enebakk, Feiring står sammen i grupper. De har gitt den sine
( «gvein i nordlige del av bygda»), Kråkstad, egne navn, som til dels har vært helt lokale.
Nesodden, S. Høland; Grue, S. Odal ( «alt « V årherre-sine-høns ble samlet i lade men
bunkegras» ), Vinger; Torpa; Borre (har vel neppe gjort større vesen av etterpå. Vi lekte
vært gvein ), Sande (do.); Sannidal. - Kven gårdsbruk med Vårherre-sine-høns og hadde
Elverum, Løten, Ringsaker, Romedal ( «vilt kongler til å representere de andre dyrene,
voksende toppgras» ). - Gvein Jevnaker eller vi bare lekte oss med dem og kastet
(gv også i gvine, gvass, gvæse, gviske); Fles dem på hverandre med ropet: 'Ve du se Vår
berg, Rollag, Uvdal (gveine); Andebu, Brun herre-sine-høns'» (Bergen). «Når barna i Øre
lanes, Hedrum, Lardal, Ramnes, Sem, Stok leker sisten, sier de at de leker 'sur' eller
ke, Tjølling (men t.d. også om Desch. caesp.), 'sura'. Det er flere slag av denne leken, f. eks.
Tjøme, Våle, Åsgårdstrand; Sauherad, Siljan. 'steinsura'. Da kan den som har 'sura', ikke
1 7 9
