Page 191 - Planter og tradisjon

en turrull, tørrill, kjernestaven som ble brukt voksende, men er formodentlig kommet til
når en kjernet i stavkjerne, strokk. Tvers på landet i middelalderen. Er forholdsvis vanlig
den nedre enden av staven sat en plate av ved gårdene i Ø og Ak, ellers sparsommere i
noe forskjellig form, ofte et kors, undertiden lavere deler av Østlandet og langs kysten i
en ring. Bladet på Aconitum med den �tore Sør-Norge. Setter ikke frø og blir bare
platen omtrent tvers på stilken kunne minne spredt ved at stykker av rotstokken (her kalt
om en slik kjernestav vendt opp ned. Det roten) blir omplantet. Likevel heter det at
kan også tenkes å ha spilt inn at noen av de den « i nnfinner seg av seg selv, likesom ka­
meget sterkt avledede tyrhjelm-navnene i russer» (Askim).
Sogn ikke er så helt langt fra turrull (se Fordi planten, og særlig roten, har en be­
ovenfor). - Planten blir kalt: Turrull Stang­ hagelig krydret duft er den en gammel lege­
vik, Straumsnes, Surnadal (mest nederst i plante og har vært i bruk på forskjellig vis
bygda). - Lusturrull Stangvik, Surnadal, også i Norge. Det er lite igjen av tradisjon
Åsskard. - TroUtørriU Leksvik. om bruk som legeråd for folk ( de følgende
Arf!øyt Beitstad, Foldereid, Grong, Har­ opplysninger er mest fra Askim, merket A,
ran, Snåsa (Imsdalen). - A!f!øyk Grong, og Y. Sandsvær, merket S). Den ble da gjerne
Høylandet (også årf!øykj), Snåsa. - Ø{­ tygget mot magevondt og 'brenning for
/!øyt Kvam, Stod. - Som sekundære for­ bringa' (A, S). Den er også blitt gitt til
mer, formodentlig oppstått ved folkeetymo­ kreaturene, oppskavet (S. Høland, også Eid­
logi, må en oppfatte årefderf!øykj og o/der­ skog). - «Mor brukte den til kalver, mot
f ! aug i Snåsa. magesjuke» (A). - « F ørst isen gikk 0pp,
Horm/!ok Nordli, Røyrvik, Sørli. - var de ute og tok den til kuene, for å gi vel­
Horr,rJs/!ok Meråker, Verdal. være» (A). - «Kyr som ga trå melk, fikk
Hunds{øyk, oftest uttalt horr,rJsj{øyk, også kærmelrot» (S). - Folk hadde den i senge­
-s!øykj, -s{økja. Likesom Angelica silve,tris halmen, mot lopper (A, S).
og Anthriscus hører Aconitum til de pian­ Kalmusrot ble tygget i stedet for skråto­
tene som blir betegnet med dette navnet i bakk (A, S), og det hendte at de kjøpte den
Nord-Norge. Tiltross for at de to andre på apoteket til det bruk (Andebu 1 9 42).
nevnte arter, og særlig Angelica, i habitus Også barn har til dels spist den. Men barn
står langt nærmere den planten som er vel­ har også spist den basale myke, hvite delen
kjent innenfor området under navn av sløyk av skudd av Seirpus silvaticus, skogsivaks,
(kvann), har den ranke hule stengelen av og det later til at navnet fra kalmusrot un­
Aconitum nok til felles med de andre til at dertiden derved kan være blitt overført på
også denne planten kan komme inn under denne planten. - I Trysil har navnet vært
s/øyk-begrepet, og innenfor det meste av ut­ brukt (av bygdedoktorer) om vannliljerot­
bredelsesområdet i N har planten ikke noe stokker. Derfor behøver ikke følgende nød­
annet navn. Dette er notert fra: Hegra (også, vendigvis gjelde Acorus: «Enebær, harpiks
og oftere, Anthriscus) ; 1 1 h. N. og kalmusrot mot forstoppelse hos hester og
Trollhatt Norddal; Selbu (tretlhatt), Ty­ kyr og urinbesvær hos folk» (Trysil).
dal; Hol N. - Regnhatt N. Fron, Skjåk,
Vågå. - Paddehatt (og lusehatt; sml. Tus­ På steder hvor navnet kalmusrot er rela­
silago) Asker. - Labbehatt Eresfj. Vd. tivt gammelt, opptrær det gjerne i sterkt av­
(trykk på -hatt; labbe = sjusket kvinnfolk). vikende former: Kamrot, karmerot Askim
FirJrr,sko (blomstene, mest barnespråk) (oftest kærmerot), S. Høland. - Kalmerot
Hølonda, Meldal; Malm, Verdal. Aurskog; Eidskog. - Kærmelrot Y. Sands­
Tvilsomme: Hestehov Evenes. - Ørne­ vær.
blom Andebu.
ACTAEA SPICATA L., TROLLBÆR. I
ACORUS CALAMUS L., KALMUSROT. kratt. Hele landet. - Nesten overalt hvor
Dammer og sumper. - Ikke opprinnelig vilt- denne planten er kjent, blir bærene reg-

1 7 6