Page 180 - Planter og tradisjon

det no synt på øyken', tenkte mannen for
seg» (Jølster). - «Skjeremose har i naud
vore nytta til krøterfor» (Førde). - Nevnt
som hjelpefor også Volda og Ørsta.
Barn har likt å spise disse «kornene» (Fles­
berg, Uvdal; Hjartdal, Mo T, Nissedal;
Bjelland; N. Vågsøy; Mosvik). I Mosvik ble
de da kalt hårrårug, men det er uvisst om
dette var en helt lokal overføring av navnet
fra Polygonum viviparum, som også er en
plante som barn har spist, eller om det er
oppstått selvstendig som navn på bjørne­
mose-sporehusene og kanskje er mer utbredt.
- Når barn fant store sporehus som stod i
mer eller mindre rett vinkel til stilken, var
det 'piper' til å røke på (Torsnes).
«Rikelig med gaukekonn tyda på godt
kornår» (Trysil). - «Var den tett og jamn
med fin let, so vert det eit godt kornår. Var
den gresin, stytt og ujamn med mange lete,
vart det eit klent år» (V. Slidre). - «Hvis
det vokser meget fin musåker om våren, blir
Fig. 29. Museåker, sporehus av bjørnemose, Poly­ det godt kornår» (Uvdal).
trichum communc. Forstørret. - Fot. H. Messet for
NRK.
Navnet bjørnemose later til å være kjent
fra gammelt over hele landet, også i strøk
på steina og berg men helst på greine som hvor det finnes andre navn på planten og
han la mossan så pent utover. Den gamle iallfall på sporehusene. Det er vanskelig å
mossan hadd han lagt i ein tapp på kvenn vite hva som primært ligger bak dette nav­
sien» (Snåsa). - «Austanvinn i oktober vart net: Fargen ved basis av moseplanten er rød­
kalla bjønnvinn fer hann tørka måssån åt brun og kan minne om bjørneragg, noe som
bjønna. 'Om hælgamess [1. nov.] tørke bjønn folk har gitt uttrykk for; men navnet kan
måssån sinn'» (Verdal). også, kanskje mer sannsynlig, sikte til den
Sporehusene, som kommer på fine rette bruken som bjørnen sies å gjøre av mosen.
stilker opp fra selve moseplanten, er noe Derfor er det heller ikke alltid bare denne
som folk har lagt merke til; det viser alle arten som blir kalt så (sml. Rhacomitrium) .
navnene. Sporehusene er fulle av små sporer, - Navnet varierer med den lokale uttale av
som er næringsrike (protein, fett). «En stilk ordet bjørn: Bjønn-, de fleste steder, eventu­
med en liten knopp i toppen; den knoppen elt med �11, bjy1111- i store deler av Trønde­
er gauken og bjønnen så glad i» (Amot). - lag; bjødna- notert bare fra Flå, Hamre,
r
De er også blitt brukt som fo : «Jeg har sett Røldal, men er langt mer utbredt. I VA
om våren, under forknipa, dem har skjært bjønns- eller oftere bjønnse- (Austad, Lyng­
slik måse med skjiru, til sørpe med mel på dal, Nes, S. Audnedal).
til hestene» (Åmot). - «Skjeremose er godt Rævemose Torsnes (sj., v.s.a. bjørnemose).
for. Dei lika best den mosen som var stor­ Hestemose, må sikte til størrelsen, Bakke,
vaksen og høg. Ho sa det, kona på Fonn, Tonstad; Ørsta. - Staurmose Nedstrand.
til mannen som skulle låne hesten: 'Han lyt Sopemåssa Onsøy; Brunlanes (-måsa). -
fyrst rive i seg litt'. So for ho bort i tuvene Ryvippmåssa Torsnes (og ryvikmåssa); S.
og skar mose og gav han. 'Er dette hjelp?' Land (røvipp-). - Øyrimåsså Kvam NT. -
sa mannen. 'Ja det er glupt for.' - 'Då skulle Aurimåsså Beitstad, Malm. - Vetmøsa,

1 6 5