Page 163 - Planter og tradisjon

De kunne også blande med hestemøkk og
vann, også med høy og lauv» (Idd). - «I de
dårlige f6rårene 1904 og 1905 ble det brukt
en masse renlav som kreaturf6r her, og til
dels senere også» (Rakkestad; også i Kråk­
stad, til gris). - «Kvitmåså ble brukt regel­
messig til f6r. I noen grender sluttet de ca.
1920, andre steder holdt de på til etter 2nen
verdenskrig. Var årvisst kuf6r. Ble sanket
med hendene, ellers fikk en med for mye
rusk. La den i haug, med rajer under på en
bestemt måte, så at de senere, når haugen var
frosset sammen og skulle hentes, kunne løfte
i en raje og velte haugen inn på sleden. Iall­
fall på en gård kokte de måsån i lågpanna
Fig. 23. T.v. kvitkrull, Cladonia alpescris., t.h. rein­ før kua fekk den. Rekna for eit godt f6r.
lav, C.arbusoula. Litt forminsket.
Dei vil ha det for at han gjev feit mjølk. Så
seier gamle budeier i Bjørsetgrenda» (Elve­
CLADONIA RANGIFERINA S.LAT., rum). - «Mosen er årvisst f6r, den høyrer
REINLAV. Hele landet. - Reinlaven i vi­ med i grunnf6ringa. Til ku, sau og geit. Før
deste mening omfatter flere arter: fekk dei den bar, nå får dei oftast litt mjøl
1. C. rangiferina (L.) Web., grå reinlav. på. Den tida dei bruka hestemøkk, var det
2. C. arbuscula (Wallr.) Rabenh., hvit rein­ vanleg å blanda 'mø', som vart ved 5und­
lav. brytinga [av mosehaugene , i møkkpanna»
]
3. C. alpestris (L.) Rabenh., kvitkrull. (Engerdal). - «Måsså blir brukt fremdeles.
De har noe forskjellige krav til vokseste­ De regner 5-6 lass pr. ku pr. år» (Engerdal
det, men gror likevel ofte sammen. Nr. 2 er 1939).
delt i flere arter eller underarter (bl. a. C.sil­
vatica). «Mosetaking var vanleg onn i Folldal for
I svært stor utstrekning har disse la vene 40 år sidan [ skrevet 1964]. Under siste ver­
vært brukt som f6r. Andre arter er av helt denskrig var det sanking av mose, og enda
underordnet betydning, som det går fram av er det brukt i Nordre Atnedalen. Før høyrde
følgende (bortsett fra Cetr. isl. til gris). I mosen med i f6ringa heile vinteren.
noen områder har 'mosesanking' vært et re­ «Når ein er ferdig med slåtten er det å gå
gelmessig ledd i gårdsarbeidet. Sør for Trøn­ åt måsåhø'n. Ein vil gjerne ha godt 'måså­
delag har dette vært tilfelle vesentlig i de ver', litt fint skodderegn er best, for måsån
østre delene og i fjellbygder; nordpå især i skal helst vera mjuk. Men når ein først er
Finnmark. Ellers i landet har reinlaven over­ komen i veg, lyt ein ta måså anten veret er
veiende vært betraktet som et nødf6r, eller slik eller slik. Det hender at når det er så
har ikke vært brukt i det hele tatt. mykje vått ver i slåttonna at ein ikkje fær
Bruken av 'mose' som f6r har vært om­ gjort noko med slåtten, så dreg somme gard­
talt grundig i litteraturen tidligere (se særlig brukarar åt måsåhø'n.
Lynge 1921, Vigerust 1938, Lyftingsmo Både karar, kvinner og barn er med.
1954 ). Her skal derfor bare gis et utdrag, rik­ Måsåonna kan stå på i 2-3 veker. Når det
tignok fyldig, fra egne innsamlinger og fra ikkje er for lang veg, går ein heimatt. Det
det store materiale i Norsk Etnologisk Grans­ kan bli 1 times marsj kvar veg. Heime hadde
king, som sendte ut en spørreliste om «Lyng­ vi somme gonger 1 ½ time. Ein går ut i 5-6
ing og mosing» i 1948. tida og kjem heim i 21-tida. Det er eit slit­
«Hakkels og kvitmose [i dette tilfelle sann­ samt og hardt arbeid, dette. Høver det slik,
synligvis Clad.] ble skåret sammen, imellem. ligg ein på ei seter. Er det langt unna, er det

148