Page 141 - Planter og tradisjon

pruni Tul. på plomme gjør frukten lang, skriftlige opplysninger eldre enn 1500-tallet
1
smal, til slutt tørr og mørk, vanlig kalt (Schønnebøl 5 9 1 ) , men i betraktning av den
plommepung, også taske. store rolle som algene spilte som kreaturf6r
den gang og senere, må en kunne gå ut fra
USTILAGO SPP, OGSÅ TILLETIA 0. A., at det samme har vært tilfelle også langt tid­
SOTSOPPER. - De sotsoppene (brandsop­ ligere. Gode muligheter for å ta tang og tare
pene) som ødelegger kornaks har vært vel har vært en stor fordel for en gård. Det
kjente. De tre hovedtypene av navn later til samme må ha gjeldt for tang og tare til gjød­
å ha hver sitt geografiske tyngdepunkt. sel, uten at vi vet noe bestemt om hvor langt
tilbake dette går. Fra opplysningstiden om­
Sotaks Vinger; 0. Eiker; Kvam Ho; tales (f. eks. Strøm 1772: 94) at tare ble
Bremanger, Førde (sot); Nesset, Surnadal; brukt til gjødsel, tydeligvis etter gammel
Budal, Meldal, Soknedal; Malm. - Kø/aks skikk. På Island skal slik gjødsel ha vært
Modum, Norderhov, 0. Eiker (kål{-); Brun­ brukt på kornåkrer på 1300-tallet (Robber­
lanes ( kål!- ell. kå{!a-) Tjølling ( også kål-); stad 1962). En må tro at skikken er like
Fræna (kål-), Nesset (do.). - Mollaks, i NT gammel som gjødsling overhodet i norsk
-U-, Kviteseid, Seljord; Sokndal R; Fitjar; jordbruk.
Hegra, Stjørdal, Malm. Fra midten av 1700-tallet kom tarebren­
ning i gang for å skaffe aske til sodafrem­
stilling til glassverkene, og på 1800-tallet be­
I l l . ALGER gynte eksport av tareaske til jodfabrikasjon.
Denne tarebrenningen kom til å bety en
Langs kysten fra Iddefjorden til Grense Ja­ kjærkommen inntekt for kystbøndene, særlig
kobselv er det et sammenhengende belte av på Jæren, men også andre steder like nord
fastsittende alger, brune, grønne og røde, fra til Finnmark. Den taren som ble brent, var
flomålet og ned til 20-40 m under laveste overveiende slik som ble revet løs, særlig
vannstand. Kvantitativt er de brune overvei­ under uvær, og som drev i land på stren­
ende. dene. En tangstrand var en verdifull herlig­
Det er stor forskjell på de forskjellige ar­ het, og etter sterk pålandsvind kunne der
tenes evne til å tåle å bli tørrlagt ved fjære være en intens virksomhet med å berge taren
sjø, til å tåle endringer i lysmengde og lys­ og kjøre den i kjerrer opp til brenneplassen.
kvalitet nedover mot dypet og større og Dette lever ikke bare i skjønnlitteratur og
mindre saltgehalt og bølgebevegelse. Dette malerier, men også i tradisjonen, selv om den
fører til at de ordner seg i horisontale soner, der er på veg til å forsvinne. Noen få eks­
mest .utpreget i strøk med stor forskjell på empler:
flo og fjære. Dette har folk langs kysten «Bladtaren vart brend i massevis, solenge
vært vel kjent med. ein fekk avsetnad på oska til England. Sjø­
Den årlige stoff produksjon i tang- og tare­ gardane hadde ei rik inntektskilde av tare­
beltet er stor, og folk har gjort seg nytte av brenningi, og jamvel uppledingar fekk vera
den siden de eldste tider (sml. Foslie 1 8 87, med og brenna på lut, når det kom inn
Robberstad 19 5 8, Sørensen 1962): mykje tare» (Nærbø). - «For 5-6 år siden
Som folkemat er rødalger (se Rhodymenia blev det brendt en del, men det var folk fra
palmata) nevnt i skriftlige kilder fra sagati­ Vesterålen som gjorde det. Den store fligede
den (art. Tang og tare i KLNM). Fremstil­ tarre ansees for å være den bedste, men be­
ling av salt ved saltbrenning (se bl. a. Rob­ nyttes det hovedsagelig drivtarre til jodaske,
berstad 1958, og art. om Salt av Hovda i og der er alle sorter blandet» (Hasvik 1937).
KLNM) var regulert ved bestemmelser i lo­ I våre dager har utnyttelsen av tang og
vene og har satt spor etter seg i stedsnavn tare tatt andre former. Regelmessig brenning
som Saltvika og Saltholmen. Om bruk til til tareaske er slutt. Svartsalt hører histo­
kreatur/or i Norge finnes visstnok ikke rien til. At søl kunne brukes til folkemat, er

126