Page 116 - Planter og tradisjon
P. 116

lateiner.  Kyrne  mjølket  godt  av  den»  (Uv­  langorv  eller  med  lyngljå.  Den var stuttare,
         dal).                                     breiare,  tjukkare.  Brennelyng  reiv  dei  med
           «Blåbærlyng og bustelyng ble i  blant san­  hendene.  Dei  kunne  ta  lyngen  4-5  kvart
         ket  som  hjelpef6r»  (Sande).  - «Sauene  ble  år.  Slik  lyng kalla  dei  Uelyng.  Til  mjølke­
         gjett  i  utmarken  for  at  de  skulle  holde  kyr, hakka og blanda med halmhakk. Rekna
         bakken ren for lyng, så den ikke skulle spre  som  svært  godt  f6r,  gav  feitare  mjølk,  fi­
         seg slik ut som idag» (Tjøme).            nare fløyte og  gult  smør»  (Hetland).
           «Busteløngen  sankedes  helst  om  våren   Ådelyng ble tatt frem til ca.  1905,  slått i
         efterhvert  som  den  ble  brukt  i  verste  vår­  hele  vinterhalvåret  når  marken  var  bar.
         knipa»  (Hjartdal;  i  det  hele  ble  lyng  brukt  Lyngen  måtte  være  frisk  og  grønn.  «Til  å
         atskillig i T).                           slå ådelyng med, bruktes en sterk almindelig
           «G.M., f. 1890, hugsar at då han var gut­  grasljå og langorv.  Heime hadde de også en
         onge,  hadde  dei  eit stykke  utjord  med  lyng,   'lyngljå'  [se Calluna .   Ådelyng var tett, bare
                                                                    ]
         ca.  2  da.  Dette  slo  dei  noenlunde  regelmes­  12-18  cm  høy.  Å  slå  lyng  i  frostvær  gikk
         sig slik at den ikke vart for grov. Under før­  ikke,  da var den for hard og sprø. Ble brukt
         ste  verdskrigen  vart  dei  f6rlause  på  ein  av  til voksne kyr.  Sauene gikk ute og kunne ta
         dei  største gardane.  Då måtte  dei  ut  og  slå  den  selv.  Melkekyrne  var  glad  i  den.  Gav
         lyng.  Det ble gjort om våren,  med  langorv.  fint gult smør»  (Høyland). - «De skar lyn­
         Det var kyr som fekk den.  Var den fin, var  gen (lyngje') med sigd, men de yngre brukte
         det godt f6r» (Birkenes).                 langorv.  La  lyngen  i  lyngstål.  De  svidde
           «Dei slo på lyngbakkar, med vanleg lang­  lyngmarka hvert 3. - 4. år,  når stratten ble
         orv,  gjerne  annakvart  år,  og  kjørte  lyngen  for  stiv»  (Alversund).  - «Det  vart  skore
         heim.  Noen hadde den i løa,  andre  hadde ei  lyng,  dvs.  um  hausten  etter  all  annan  inn­
         lita lyngløe. Var godt f6r til kyr. Kyrne vart  samling og om våren når ikkje snøen var til
         sterke  av  den,  og  den  var  eit  godt  middel  binders,  skar  folk  toppane  av  Calluna  og
         mot beinverk» (Iveland).                  henta  heim til f6r,  helst til sauer  og  storfe»
           «Lyng (røsslyng) vart brukt  til hjelpef6r.   (Haus).
         Det  vart  slått  om  hausten  (okt.,  nov.)  før   «Lyng  (smålyng,  ikkje  gamal  lyng)  hev
         snøen kom og vart lagt innpå låven som det  vore mykje nytta. Mindre no,  undanteke når
         var. På enkelte garder var det såkalte lyng­  det er f6rmangel. Kraftf6r eller såer attåt er
         skif ter der kvar hadde rett til å slå lyng på  framifrå»  (Meland).  - «Skar  dei  lyng  til
         sitt skifte, men vi måtte skåne skogplantene.  f6r, vart sagt 'lyngja, lyngjing'. Skar dei blå­
         Lynga måtte ikkje verta for lang, ca.  15  cm,   bærris, um våren i f6rknipa, heitte det 'herja,
         dvs.  ca.  3 år.  Ein slo også lyng av og til om  herjing', av berjaris»  (Modalen. Det er mulig
         våren når vårknipa var som verst» (Gyland).  at ordet herja har med  bær å gjøre,  som an­
           «Når snøen bråna,  slo dei lyng og  fjoru»   tydet,  så  meget  mer  som  bærplukking  på
         «Laudal). - «I de skogbare strøkene drev de   Voss heter berjaplukking eller -henting. Men
        mye  med  lyngsviing  for  å  få  beitelyng»   på Vestlandet blir herja fleresteds brukt om
         (Lyngdal). - «Til for 50-60 år sidan (skre­  f6rsank  i  det  hele).  - Lyng  [Calluna]  var
         vet 1964) tok dei lyng når det var f6rnaud.   viktigste hjelpef6r omkr.  1914. Ble regelmes­
         Om  våren,  med  sigd,  skar  toppane.  Jamt­  sig tatt tidlig på våren. Kvinnene hentet den
        over  kvinnfolkarbeid.  Til  kyr»  (Tveit).  -  sekkevis.  Lyngmarken  ble  ikke  brent,  det
         «Lyng  til  f6r,  nesten  slutt  før  1900.  Tidli­  ville ha vært for farlig for skogen»  (Moster).
         gere  meget viktig:  En mann kjørte hvert år   «På en gård ble ca.  1928 brukt opp til 90
         inn  20  sledelass  med  lyng  til  sine  5  kyr,   sekker  lyng  for  året»  (Bremanger).  - «Det
         1 hest,  litt  ungdyr  og  smale»  (Øyslebø).   kan  hende  i  f6rknappe  vårar  at  lyng  vert
           «Å ta lyng i Riskabygda vart slutt i 1920-  sanka  til  nødf6r,  helst  blåbærlyng  og  røss­
         åra.  I  eldre  tid  årvisst,  seinare som  naudf 6r  lyng,  til  kyr,  sau  og  geit»  (Hornindal).  -
         i turrår. I 1920-åra var det fleire slike år då  «Enkelte,  for  ca.  20  år  siden,  slo  lyng  om
         dei  tok  mykje  lyng.  I  februar-mars.  Med   høsten  til  f6r,  for  å  spare  på  stråf6r  til

                                                                                       101
   111   112   113   114   115   116   117   118   119   120   121