Page 111 - Planter og tradisjon

bjørk, selje, alm og hegg vart brukt som Kvister ('skog') ble til dels hogd og lagt på
hjelpef6r» (Aurland; en annen medd. bruker gårdstunet til geit og sau om vinteren. De
i denne forbindelse ordet godskog om raudn, skulle ut hver dag med oppholdsvær» (Mer­
alm o. a.). - «Bjørkekvister om vinteren, åker). - «Ris, limris, er bjørkekvister om
med rakler på, kalles beitakviste eller beita­ vinteren» ('Inntrøndelag'). - «Bugar'n var
kommare. I vårknipa ble brukt kvist av den parten av gardsromet som var framfyre
bjørk og rogn» (Førde). - «Beit av bjørk, fjøset. Um vintrane hadde dei alltid krøtteri
osp, ore, også einer i seinare tid» (Jølster). - kyrne og gjeitene - ut om dagen for å
- «Dei grannaste kvistene åleine, serleg av drikke, når veret gav høve for det. Då hadde
bjørk, kallast beit når dei vert tekne utan dei heimkjøyrt bjørk (beit), som kyrne trøgde
lauv på» (Jølster). - «Alm er eit mykje seg med å hita dei fine kvistane av, og gjei­
nytta f6r om vinteren. 'Gå på risskogen'. ter gnaga bårken av. Det var difor så opp­
'Han er så svolten som han skulle koma frå trakka like ned i roti der at det aldri var
risskogen'. Ein brukar ordet ris om saman­ nokon ordentlig grasvokster, berre som ei
hogne almegreiner om vinteren. Alm lauva 'hå', bugardsgras» (Hattfjd.). - «Kvister av
dei ikkje. Den høgg dei saman i store kjervar bjørk, selje og rogn, kaldt brøt. Mest bjørh
om vinteren og våren, ris, og brukte berre til (N. Rana). - «Avfall etter skoging brukes
kyrne» (Leikanger). - «Beit, rått bjørkeris. i fjordene til hjelpef6r og kalles brøtt. 'Di i
e
Br6t, kvist av rogn i lauvsprett» (Naust­ brøttskogjen'» (Rødøy). - «Rognkvist, kaldt
dal). - «Beit var bjørkekvister med rakler rognbromm (undanteke ved salg av skog).
på om vinteren eller våren. De hugget beit Stadnamn: Bromlien. Bjørkekvist sanka dei
til kyra, og de la opp kosta (rishauger) på i 'risskogen'» (Sortland). - «Brom er kvis­
gården til geita, som så ble sluppet ut hver ter av bjørk (helst med mye kommar på) og
dag. Det begynte de med tidlig på vinteren» rogn, ble helst tatt på vårparten» (Målselv).
(Aure). - «Bar av eine, gran og fure, mest I flere av disse eksemplene er nevnt gran­
eine, var attåtf6r til geiter og sauer om vin­ og furubar som er blitt brukt som f6r om
teren. Også skat, kvister, av rogn, selje og vinteren, overveiende, eller kanskje bare, til
bjørk» (Dalsfj.). - «Sankef6r var brøt og småfe. Dette har vært gjort i atskillig større
skav. Almen 'pila' de og brukte til krøtter­ utstrekning enn de anførte tilfellene kunne
f6r» (Eresfj. Vd.). - «Ord for å sanke lauv gi inntrykk av. Også einer er blitt brukt me­
og kvister: Å 'ta lauv' når treet blir hogd, å get (se funiperus), men så å si bare på Vest­
'pil' når treet står igjen, å 'ta bæt' dvs. beit, landet. - Barlind, se T axus.
bladløs kvist i vårknipa» (Surnadal). - «De
brukte atskillig brøtt (brått), kvister som en
kunne bryte lett og som ikke behøvde hug­
ges av, særlig rogn. Ris var mest bjørk. Skav
Geitene var alltid svært meget ute om vin­ Skav er det vanlige navnet landet over for
teren. Sauene var det ikke så lett å ha ute bark brukt til f6r, en bruk som går tilbake
om det var snø. Det ble da laget 'vedakost' til sagatiden. (Emnet er inngående behandlet
(av bjørk eller einer) i tunet» (Syvde). - av Ropeid 1960.)
«Om vinteren: Me 'bryt brøt' av rogn og Det er først og fremst rogn som er blitt
osp, men 'hågg beit' av bjørk» (Tresfj.). - tatt, dernest kommer osp; også selje har vært
«Bjørkris om våren før lauvet spræng ut er vanlig. For rognens vedkommende har denne
mykje brukt, brøt» (Singsås). - «Bjørkkvis­ bruken vært så viktig at treet likefrem er
ter med kummul på er brøtt når de taes til blitt kalt skav i Nord-Norge, og stedsnavn
hjelpef6r. Når lauvet begynte å sprette ble som Skavåsen og Skavneset fins både i sør
'brøtte(t) mosstrogt' og 'kunn vanda de'» og nord.
(Soknedal). - «Brått var bjørkekvister til De fleste regnet bjørk som lite brukelig;
f6r til kuene. De tok helst 'lang, grann likevel har barken innenfor neveren, eller
kvista', ikke særlig slike med kummur på. innenfor 'korpeborken' på lavlandsbjørka,

96