Page 109 - Planter og tradisjon
P. 109
alm (som ble regnet som særlig verdifull), osp Man tok hele lauvdusken. Det kaltes å 'kan
(som på sine steder var den viktigste), or, gel lauv'» (Egge, samme ordet i Kvam NT).
hegg, eik, ask. Svært of te var det grisen som
fikk dette f6ret, men det kunne også bli gitt Rakalauv
til kalv, ku, sau. Å rake sammen lauv om høsten til f6r har
Lauvrisping er nevnt foran (bl. a. Uvdal, på sine steder vært et helt regelmessig ledd i
Austad, Randesund, Eid SF, Førde, Nordli). gårdsarbeidet. Fremfor alt var det osp de
Noen flere eksempler: tok, men or var også regnet som godt og næ
«Å rapa siljukall var ei særskildt onn ringsrikt, selv om det blir svart. Til dels er
etter slåttonna. Siljukallen vernet man om, også andre treslag blitt brukt, særlig hassel,
og det stod siljukall bortover jordene i gamle selje og ask (og 'i frukthager', Randesund),
dager. Siljuløv ble betraktet som et utmerket men sjeldnere bjørk, som blir stivt og regnet
lauf6r. De laget et stillas nederst i kronen av som uten næringsverdi, men likevel kunne ha
raier og planker når de rapa siljukallen» sin verdi som underbredsel.
(Elverum). - «Rognlauv ble plukket av Rakelauv er nevnt i noen av de siterte
blad for blad, og tørket som høy» (Åsnes). opplysningene foran (Fåberg, Randesund,
- «De hakket lauvet, eller rispet eller pluk Aurland, Førde, Vik SF, Oppdal).
ket det. Or, sylju og hegg ble rispet. Rogne «Man sopte lauv som var falt av trærne
lauvet måtte plukkes. Man måtte ikke øde om høsten. På det laget de sørpe» (Løten).
legge knuppen til de nye bladene og bloms - «Både kjervlauv og råkålauv brukte folk
ten» (Jevnaker). - «Rispelauv tok de særlig å samle til f6r. Mange gårder hadde 'råkå
av selje. Det rives av og blir gitt uten kvist lauvrekste', dvs. et skogstykke av store ospe
til småfe og storfe» (Torpa). - «Seljelauv trær hvor de samlet råkålauv i ei løe (lyu).
rispa dei av, dvs. drog kvisten gjennom ne Rogn og sølju ble regnet som best» (N. Fron).
ven så lauvet fylgde med. Dei rispa i ei teine - «Nedfallslauv sopa dei saman med ei
eller i ein sekk» (0. Slidre). - «De rispet lauv-sopo, dvs. ei svidd granbuske, det var
ospelauv når de fikk lite høy. Hogde ned helst øspelauv» (0. Slidre). - «De raket
trærne, rispet av alt lauvet, og tørket det på sammen hahlelauv (som det var svært mye
bakken» (Tjølling). - «I fjøset ble så å si av) og brukte som strø, og øspelauv til f6r.
all slags lauv brukt. Silja ikke særlig godt Mor fortalte at hjemme hos henne hadde det
lauv, men dyra liker det og de liker ospa og, å rake øspelauv vært en hel onn» (Eresfj.
men ikke or. 'Å repa lauv i grisetroa'. Alme Vd.). - «Ospelauvet raker ein som regel
lauv repa me a kvisten og laget låg til små saman etter at det har dotte av um hausten»
kalver» (Drangedal). - «Det het å 'laua' når (Norddal). - «Seinhaustes vert det ofte
det er f6r til hest og kjør (da brukes sigd), raka orelauv på marki» (Skodje). - «Raka
men å 'ribbe' f6r til grisen» (0. Moland). - lauv, serleg av ausp, mest til sau og geit»
«Før var det brukt å rispa alm til grisemat» (Tresfj.; en annen nevner også bjørk). -
(Fusa). - « Vanlig å 'stripa' almeblad til gri «Rakalauv av esp, hahl, selje» (Volda).
sen» (Granvin). - «Dei rispa almelauv» Nordligste sted hvor · rakalauv nevnes, er
(Gloppen). - I Eresfj. Vd. rispet de gråor Hattfjd.
(der var svært lite svartor). - «De konglet Et minne om denne gamle f6rsanken er
rognelauv og rispet seljelauv» (Stordal). - stedsnavnet Rakalauvbygda, Gran.
«Rognelauv vart halde for best. Det 'kongla'
eller 'plokka' dei av trei, gjerne på rot, benda
ned dei små. Orelauv respa dei til grisef6r, Beit og brom, bar
med heitt vatn og mjøl på om sumaren» På etterjulsvinteren og frem til den tid da
(Tresfj.). - «Det het å 'rispe' lauv, men den kreaturene kunne finne mat ute, har det i
lauvingsmåten er nå visstnok helt avlagt» nesten hele landet vært vanlig å ta inn kvis- ·
(Oppdal). - «Lauv av silje samledes i sek ter til f6r. Vårknipa kunne gjøre det nødven
ker. Det kaltes å 'råppå lauv'. Lauv av rogn: dig å gripe til alle de utveger som bød seg,
94
