Page 107 - Planter og tradisjon
P. 107

De  kunne  bryte  kvistene,  men  of test  ble   «Når de lauvet,  skar de kvistene  med  en
         det  brukt  et  redskap,  en  gammel  ljå  på  et   lauvkniv  (det innerste  av en gammel  ja)  og
         passende  skaft,  lauv kniv  ( gannekniv,  Mo­  kjervet.  De  satte  kjervene  til  tørk  i  muger,
         dum;  lauvjarn,  lauvkrok;  snil,  sned)  eller  lange  dobbeltrekker»  (S.  Odal).  - «Lauv­
         sigd ( skjyrru, skjøro ).                 kvistene  ble  hakket  av  i  snaut  en  meters
           For arbeidet gjalt ofte vedtekter eller av­  lengde og bundet sammen i kjerver,  som ble
         taler om hva som skulle regnes som et dags­  kjørt  hjem og hengt  på  Hl.veveggen  til tørk.
         verk og som forutsatte at en tellet kjervene.  Kjervene var på størrelse omtrent som korn­
         Det var ganske vanlig at det som ble kalt ett   band.  I fjøset satte man fast en staur i saue­
         hundre  kjerv,  ett  lauvhundre,  var  et  'stort  bingen  og  tredde  en lauvkjerv nedpå»  (Ås­
         hundre'  =  6 tjug  =   120 (notert fra Forsand,  nes).  - «I et kjørv tok de så meget av bjørk
         Hjelmeland, 'Jæren'; Kinsarvik, Kvam, Røl­  eller ung øsp som de kunne få plass  til under
         dal;  Balestr.,  Førde,  Leikanger,  Luster,  Vik;   armen  når hånden nådde hoften, og surret så
         Eresfj. Vd.;  N. Rana). I Egge  var 20 kjer­  rundt bunten. 'La'ge' var hundre (100) kjørv
                             1
         ver  =  1 'tråvå'. 2                      for dagen, - og da måtte det ikke være 'små­
           Vanlig dagsverk for en mann  var  mange­  krøtterpine',  dvs.  små  kjørv»  (0.  Slidre). -
         steds  å  hugge  120  kjerver,  men  det  kunne   «Etter  et  gammelt  ord  skulle  det  ett  sjep­
         variere  en del fra  sted  til sted og  etter  for­  punn  høy  (160  kg)  og  100  lauvkjerv  for
         holdene,  som  det  også  fremgår  av  sitatene  å  vinterfø  en  sau»  (Flesberg:  Lyngdal.  Det
         nedenfor.                                 var  ikke  storhundre).  - «Ein  vaksen  kar
           Kjervene  ble  tørket,  men  ikke  for  sterkt,   skulle  lauve  100  kjerv  om  dagen»  (Ål).  -
         for da falt bladene av. De kunne så  bli satt   «Lauv ble  brukt  vederstyggelig mykje.  Åre­
         i rauk, stakk, i skogen, eller bli lagt i utløer,   lauv skulle være særlig godt melkef6r. Lauv­
         eller kjørt hjem og lagt på et luftig sted på  kjerv (m.) ble 'sjaka opp', dvs. satt på stuven
         låven.                                    og turka, og satt i stakk, ble lagt rundt med
           Lauvkjervene  ble  brukt  utover  vinteren,   toppene utover; stakken kunne være manns­
         både  til kyr og småfe,  og ble regnet  som  et  høy  og  mer.  Ble  kjørt  hjem  om  vinteren»
         verdifullt  f6r, både næringsrikt  og  godt  for   (Nissedal).  - «Golauv  var  alt  annet  enn
         helsa.  «Om  det  mangler  et  dyr  noe,  så  det  bjørk. Lauslauv var lite nytta. Svigalauv ved
         ikke tar stråhøy, så tar det lauv» (Hedrum).  beinveges kvisting av småtre, i motsetnad til
         - «Når  sauan  vart  matlei,  trengte  de  noe  styving-felling»  (Rauland).  - «Godlauv var
         annet, som lauv» (Herad).                 ask, rogn, silju, osp. Dels rispet, dels og mest
           I en del av de opplysningene som  er sitert  som  lauvkjerv.  Dessuten  bjørkelauv.  De
         ovenfor,  finnes diverse  om  lauvkjerv.  Noen  kunne  ha  400  lauvkjerv  på  gården»  (Sel­
         flere eksempler:                         jord).  - «Lauv  av  ask,  rogn,  hegg  m. fl.
                                                  vert 'knippa'  (knippelauv)  til f6r» (Fusa). -
                                                   [På  spørsmål  om  verbum  i  målføret  for  å
           1   Som eksempler på andre områder hvor det gamle
        storhundre  er blitt bevart  til  opp  i  vår  rid,  kan  nev­  sanke  lauv  og  kvist  til  f6r  svares] :  « S jaka
                                                  lauv av raudn og  ask»  (Kinsarvik).  - « D ei
         nes.  Hesjestaur, gardstaur, Enebakk ( «Staur ble kjøpt
         i  1 0 0, men hogde de selv, fikk de  1 2 0 for samme pri­  største  gardane  hadde  opp  til  5000  kjerv
        sen») ;  Sigdal;  Røldal.  - Vidjer  Fitjar,  Røldal;  N.  surne år. Alm og  ask  var best, men det er so
        Vågsøy.  - Tønnestav  Breim,  Førde.  - Bandastaker   lite av dem, derimot bjørk og orr var det meir
         (tønnegjord  av  hassel)  Bærum;  Brunlanes;  Gyland;   rikeleg av» (Aurland). - «Der dei lauva mest,
         Hjelmeland. Vik SF;  Eresfj.Vd.  - Kornband Førde;
                                                                      1
        Eresfj.Vd.  - Sild  Hjelmeland;  Førde.  - Flatbrød   t. d. i Sogn, rekna dei  2 0 kjerv for mann og
        Balestrand,  Vik.  - «Når  de  la  på  vev»  Jondal.  -  1 0 0  for  kvinne  å  vera  fullt  dagsverk.  Her i
         « Neverflak i  bunter»  (Skjerstad).     bygde er lauving meir i det små, har gjerne og
           2   «Når  vi  skar  korn,  kalte  vi  24  band  en  treve»   vore det. Den skogen dei logga  her,  høgg dei
        ('Jæren',  i  allfall  Høyland,  Kleppe,  Time;  moderne   ned» (Førde). - «Av bjørk skulle ein kar ale­
        høstemetoder  har  nå gjort ordet overflødig,  - ingen
        teller  nekene  nå lenger.  1  treve = 24  kornband  også   ne hogge et hundre ( =   1 2 0 = 6 tjug). Da var
        Iveland).                                 han ferdig med dagens arbeid. Hogg han mer,

        92
   102   103   104   105   106   107   108   109   110   111   112