Page 105 - Planter og tradisjon

vente til frosten var kommet, så at en kunne høg, so den va jamgod med hælm te sengji­
komme utpå uten å synke nedi. I særlig ut­ størr» (Gol). - « I sstørr eller vass-størr
preget grad var dette tilfelle hvor de slo is­ (eller -stårr). Vass-størr kalles den om som­
storr langs breddene av elver og sjøer. Dette meren når den blir slått til krøterf6r. Den
kunne gjelde elvesnelle (Equis. /luv.), men ble regnet for å være godt f6r. Man satte
også store Carex-arter som C.lasiocarpa og den oftest i stakk innpå fjellet og fraktet den
rostrata, som en vanskelig kunne komme til heim om vinteren på snøføret. Man kan ved
på annen måte. Riktignok hendte det at de fjellvatnene enda se steingjerder, som skulle
slo fra båt tidligere på året (i Gloppen var tjene til å holde kyrne borte fra vass-størret
det å slå vassgras en hel onn), eller de vasset om sommeren» (Uvdal). - «De hadde står­
ut (Brunlanes), men vanligere var det å slå raslått på en del gårder, f. eks. Lepperød
på isen, i allfall på Østlandet. Den storren (Leppra), i Lepprakilen. De slo stårren nokså
de slo da, ble enten brukt til f6r eller til å tidlig, men de måtte først ha slått en ekre i
ha i sengene. Et fylke hvor myrslåttene har nærheten for å ha et sted å tørke den. De
spilt særlig stor rolle, er NT. vasset uti, barrbeinte, og slo den under vann.
Eksempler på markaslått er nevnt foran Måtte slå langsomt, så det ikke sprutet, men
(s. 77-88), se også Carex, Eriophorum, stårr var løshett (mots. harhett). Den fløt
Seirpus. Noen flere eks.: opp. Ble lagt på store grinder og båret inn.
«Det ble slått på myrer i skogen, stakket, De f6ra først med dette høyet om høsten.
kjørt hjem på vinterføre» (Kråkstad). - 'Når det var slutt med stårrahøyet, minka
«Sovidt eg skynar blir starr (Røros) og storr mjælka'» (Brunlanes. Dette var øyensynlig
(Folldal) bruka om alt som veks på vått en stor Carex, ikke Eq. /luv.). - «En mann
lende. I Folldal slo dei gamalt attende storr slo stør i elva nedenfor Åsnes i 1 9 04 (svært
i tjønnane some gonger så seint at isen hadde tørrår). Hadde pram og skar med sigd. Godt
lagt seg. Det er fortald om ein som heitte f6r, men vert for dyrt» (Sande V.) - «Stør
Gamel-Veklin at han gjekk på isen og slo, tatt tidlig må vera fint f6r. Har sett vogn­
medan kona raka ihop. Det var svært smått mennene i Tønsberg tok mye stør i kilen. Slo
for dei, og kona gjekk barbeint på isen, og med ljå, føre høyonna. For 1 0 -1 5 år siden»
det var noko kaldt. So sa ho til mannen sin: (Sem 9 57).
1
'Eg frys på føtom eg, Ola'. 'Skit til føt', «Sjar, ein eller fleire av dei storvaksne
svara n Ola berre og slo vidare» (Folldal). - plantane i slekten Carex. Når dei gamle slo
«Det ble slått på isen om høsten» (N. Odal). fjellmyrar og utslætte med slikt gras, slo dei
- « I sstørr, Carex rostmta, vart slått når sjar. I Sundsdalen, Førde, slo dei i gamal tid
kjenn og myra var tilfrosne og isa um haus­ fjellmyrane so seinhaustes at myrane var
ten. Ho var stiv og skarp åt krøtera, enda ho ihopfrosne etter fyr ste kuldenætene, so ein
mjukna noko når ho hadde fryse» (V. Slidre). kunde koma ut på og ikkje fare nedi. Sjar
- «Storrgras, som var både Carex og anne var sødt i roti, sa dei gamle. Men sjar var
myrgras, ble slått (markaslått). Ble (til dels?) ikkje 'sterkt' gras, her meint næringsrikt»
lagret på setrene og f6ret opp der når de tok (Førde; se også Carex). - « Vassgras ble
buskapen til seteren om vinteren» (Vågå). - slått fra båt, en hel onn» (Gloppen). - «Til
« Ved markaslått ble det slått skrinnf6r, på for 40 år siden var det vanlig å slå gras i
skrinneslåtter, utenfor dyrka jord. Utslåtter utmarka» (Stryn). - «De slo gras på skog­
kunne en kalle det som lå lenger ut, også på kåser og all slags myrgras» (Brekken).
myr» (Flesberg). - «I myr skilde dei miljo «De kjente både langstårr, tjønnstårr og
3 slag gras: Sundestørr, flæstørr og isstørr. myrstårr. I gamle dager slo husmenn og
Sundestørr va den beste. Den vaks på grunn smålendinger myrstårr og satte i stakkar. En
myr med vierkjørr iblant. Flæstørren va riktig godt laget høystakk skulde se ut som
grøvre og vaks på djup, blaut myr. Isstørren et egg med den spisse enden opp. 'Myrstårr
vaks i stillestående vatn. Den fongo dei ikkje trong lite tørk og var bra f6r au når en vann
tak i før isen hadde lagt seg. Den vaks seg seg te å slå det i rett tid. Og det lønte seg å

90