Page 69 - Planter og tradisjon

bindsler)» (Røyrvik). - «Det var alltid et - «Likeeins nytta dei vear i sledane: leie­
lager av vie på gården. Kvinnfolkene måtte vea frå veiende til tindlcne, og vear i sporen
ikke bli opprådd for kuband om kua skulle av sleden (ei sle, sleinn). Og til å bitta vage­
slite seg løs mens mannfolkene var på Lofo­ kreistane på, når dei køyrde fram stokke på
ten» (N. Rana). - «Til kuband, meget gam­ vag (vagja, fl. vagje)» (Førde). - «To vid­
melt. Hele bandet kunne være laga av slike jer som forbindelse mellom skjæker og ved­
via, men senere fikk kyrne klave av tre om slede. Hver vidje gikk gjennom et hull om­
halsen, og til å holde klaven fast i veggen trent på midten av meiens bue og et annet
brukte de via. Et helt kuband av via kalte gjennom skåken, ikke alt for nær dens ende.
de spenning. Hestene hadde via til fotband Det hele var beregnet spesielt på utforkjøring
når de gikk i tjor. Selve tjoret var vel av tau, i stupbratte bakker, og skjækenes forbindelse
men fotbandet var av via, og det kalte de med sleden var så ledig at skjækenes akter­
også spenning» (Skjerstad). ende, når hesten holdt igjen, skrapte mot
I kjøredoninger, vesentlig sleder, kom vid­ bakken og virket som bremse» (Gaular). -
jenes styrke og bøyelighet for alvor til sin «På sleder til bruk i terrenget, for å få bedre
rett. De var bedre enn jern, som er uelastisk styring hadde de leidevidjar, og det var fyre­
og umulig å reparere ute i skogen, bedre - gjerdslevid på vegjendet på sleda» (Gloppen).
og billigere - enn reip og lærreimer, for­ - «Til vagelass brukte ein ei sterk ved
modentlig også bedre enn «oksepeis til drotto [vidje] på kvar ende av kreisten som ligg
på slede» (0. Slidre). - Noen eks. : tvers over kubben. På høysledar hadde dei ei
« Viu i sledene og til faste band i skikjål­ sterk ved på kvar side frå tverrtreet bak på
ken» (Nes B). - « Viur bruktes til å binde krokane til attarste enden av breiveda (merk:
sammen homlæne (tverrtre bak mellom skåk­ breiveda er inga ved men eit rundt, ca. 3"
lænne) med plogen, harva eller hva annet tjukt trestykkje som dannar utsida av sleden,
redskap det høvde å bruke skåklær til. Et og har skap slik denne skal vere). So har høy­
minne om dette siste bruk har en enddå, idet sleden 2 leiviar, ei frå kvar tilje og inn til
disse 'viune', som nå er gjort av jern, kalles veiendet. Dette er sterke viar. Endeleg er det
'jernviur'» (Y. Sandsvær). - « Viuer ble ei føregjerdsleved som er obligatorisk for alle
brukt til å feste høyvogngrindene til vogna sledar. Vedsledar har berre desse. Møkksledar
med, og viuspenninger ble brukt på heste­ har desse, men dei har og 12 småviar fordelt
sælene» (Sande). - « Viuband, vridde og med 6 på kvar gave!. Desse har ikkje ser­
flettede bjørkegreiner, ble vanlig brukt til skildte namn, vi kallar dei berre småviar.
skokleband som bant skoklene sammen med Alle viar til sledar var av bjørk» (Innvik).
trummelen som trakk plogen og harven i vår­ - «I hesteselen vidjar før (lær var for kost­
onna» (Lunde). - «Vedjer av bjørk til bart). Ogso i reiesal». På veiendet på sledene
vreist når ein kjører høy om vinteren» hadde de vidjer, på høysledene var det mye
(Bjelland). - «Henkar i møkksledar og anna vidjer; treplogen hadde «hespe av ve»
reidskap» (Åseral). - «I 1 8 90 så jeg en (Jølster). - «Styreviar (leieviar) på sledar»
mann kjøre med en karmkjerre, hvor kar­ (Naustdal). - « Via til å surre skjekerne til
men var sammenbundet med vidjer. Til meihalsen, før dei tok til å bruka veiende på
nakkerem i selabogane var der en vidje. Fra sledarne» (N. Vågsøy). - «Vidjer var mykje
trehøvret var der en vidje til å feste hala­ brukte i køyreredskap før me fekk kjetting
staet med» (Høyland). - «Vidje var bruka og kaltåg, men dei har gjort tenest til denne
til å binda tillorna, tillna, fast til sleden tid mange staer» (Vik SF). - «De hadde
(tille, tillor = skåk). So vart vidja og bruka 'vije' på sleder som ble brukt på sommerføre
til å binda reist på sledemeien, det skulle i utmarka til å kjøre hjem stutthøy fra ut­
streka so ikkje sleden gjekk for hardt på hes­ slåttene til smalemat. Gjennom den oppbøyde
ten, når dei køyrde ned i bratte bakkar» enden av meien var det et hull, om lag 1 ½",
(Modalen: Eksingdalen) - «Vidjer på drag­ og gjennom det gikk en rettvokst stang a v
slede til å feste drettet til sleden» (Tysnes). bjørk, veiendet. I den ene enden var den

5 4