Page 648 - Planter og tradisjon

20 cm høy, er uanselig, og de små hvite av i tynne lag. I viltvoksende vekster i
blomstene i toppen hjelper ikke meget til at Norge fantes ikke noe bedre materiale til
man legger merke til den. Men når de runde reip og meget annet. Å nytte denne basten
flate skulpene utvikles oppover stengelen har meget lange tradisjoner, og bruken har
(fig. 1 8 7 ) gir de barn et kjærkomment ma­ fortsatt så lenge at det selv i 1 9 49 lot seg
teriale som mynter i leken, - eller har gjort gjøre for Norsk Folkemuseum å få tatt opp
det. Dette har da også kommet til uttrykk i en film av hele prosessen (på Hopland i
navnet på planten. Men også Rhinanthus­ Nordfjord, omtalt nedenfor). Bastereipfrem­
artene, engkall, har frukter og frø som kan stillingen i Norge er blitt nevnt i atskillig lit­
brukes på samme måten. Derfor er også teratur (se Hansen og Lundestad 1 9 32; Sti­
Rhinanthus mange steder blitt betegnet med gum, art. Reip, KLNM), men et utdrag av
navn sammensatt med penge- o. I. Hvis man det foreliggende materiale skal likevel ref e­
ikke har en planteprøve for hånden, eller får reres her.
klare opplysninger om plantens utseende, Opplysninger om fremstilling av reip av
kan det være umulig å vite hvilken av artene lindebast er notert fra 1 herred B, 6 V, 4 T,
det er tale om. Det hender at ett og samme 5 AA, 1 1 VA, 4 R, 1 0 Ho, og 9 SF. Det er
navn blir brukt om begge i samme herred. påfallende at mens V er fyldig representert
(med 6 av sine 21 herreder), mangler Øst­
Pengegras, med noe varierende uttale, er landet ellers nesten helt. Dette kan ikke først
det mest utbredte navnet, men skillingsgras, og fremst, og iallfall ikke utelukkende, skyl­
med varianter, er også vanlig. des noen mangel på lind, og heller ikke man­
Beskme1111el Beiarn (i øvre del av herredet. gel på behov, for reip var det bruk for alle­
Pr. Me11n,el er melle, s. 1 0 4. «Lukt og smak steds, selv om livet ved sjøen krevde mest.
besk. Måtte ikke komme med i kornet, for Det ville være verdt å undersøke om grun­
da ble melet beskt og uspiselig. Navnet på nen skulle være at hamp har vært dyrket i
frøet er blitt heftet på planten»). større utstrekning på Østlandet enn ellers.
«I Hyggen ble lindebast brukt til taug,
TILIA CORDATA MILL, LIND. bl. a. til håvene som de fanget drammens­
Varme steder mot nord til Ringebu og Sunn­ reker med» (Røyken). - «De laget bast på
møre; Brønnøy. - At linden var folke­ små plasser, hvor gårdsbruket ikke var stort
visenes mest populære tre, var formodentlig nok til å leve av. De la den i bunter i bekker
utslag av en importert moteretning. Men den til den hadde fådd seg. Reipene holdt godt
har vært verdsatt av rent praktiske hensyn, i vann og ble bl. a. solgt til fiskerne» (Brun­
først og fremst på grunn av basten. lanes). - «En mann, født ca. 1 8 73, fortalte
I den inderste delen av barken ligger et at han som gutt hadde vært med på å spinne
vev av hvite bastfibrer, som lar seg flekke lindetaug, hos en enke som hadde kår og
drev med å lage slike. Taugene ble brukt på
Farris både til å surre flåter med og til å
slepe. De var sterke og holdt lenge i vann.
Hun tok bare bast fra skudd som skjøt opp
fra stubben, gjerne 2-3 tommer tykke. Hun
hadde en hel reperbane bak huset sitt. Gut­
ten gikk med en kløft og hun sveivet et
spinnehjul. Han fortalte også at da han som
ung kom ombord i «Anaconda», som var
nyinnkjøpt til Larvik fra Arendal, fant han
noen kveiler lindetaug der» (Hedrum). -
«De brukte aldri annet taug til hummertei­
Fig. 188. Lind, Tilia cordata, i naturlig skog på nene i gamle dager. Det var bra og tålte
Mølen i Oslofjorden. godt vann, men glatt. De kjøpte det i byen
633