Page 537 - Planter og tradisjon

Fløtegras Kviteseid (Beskrivelsen tyder på avturka eller vaska, helst tidleg um våren ) .
»
Potamogeton: «Bladstylker opptil ca. 2 m -«Barna åt røttene av denne planta, men
lange. Bladi flyt på vatn, ellipseforma, litt nå er det mest ukjent» (Kyrkjebø). - Mor til
spisse. Veks i møretjørnar». Sml. Sparganium, meddeleren, f. ca. 1840, fortalte «om en rot
som ellers har dette o. l. navn), Lårdal (kan­ som ble kalt mure og som vaks i fjæren. Den
skje samme art). ble brukt til mat, stekt» (Eid MR). - «Mure,
den saftige rot, spises av barn om våren helst,
POTAMOGETON PERFOLIATUS L., da den graves opp i fjæren» (Eresfj. Vd.). -
HJERTETJØNNAKS. Ferskvann, det « I min barndom i 1880-årene pleide ungene
meste av landet, sparsom Vestlandet. - Åle­ å grave opp roten av mure og spise den, helst
gress Kråkerøy (Ble brukt som grisef6r. tidlig på våren, i mars eller april, såvidt jeg
Sannsynligvis ikke bare P.perfoliatus. Nav­ husker. Denne form for matauking er såvidt
net hører ellers til Zostera). jeg skjønner gått i glemmeboken» (Veøy). -
«Ein gamal mann fortalde at i hans guteda­
gar åt dei jordstylkane av P.anserina»
POTAMOGETON PUSILLUS. L., SMA­ (Vigra). - «I mine guttedager brukte jeg,
TJØNNAKS. - Øbbørgras Elverum. og andre med, å gå på akeren om våren og
plukke den. Den ble spist rå eller kokt. Den
POTENTILLA ANSERINA L., GASE­ smakte godt» (Ørland). - «Røttene, særlig
MURE. I fjære og ellers på sandjord, hele om våren, blir hakket og kokt i suppe sam­
landet. - Blant de mange artene av slekten men med andre grønnsaker. Fremdeles i
Potentilla var det denne som opprinnelig bruk» (Tromsøysund 1937). - Foruten fra
de siterte steder er skikken notert fra Stran­
deb., Ulvik; Gloppen, Innvik; til dels levde
skikken videre iallfall til 1940-årene.
Røttene er også blitt brukt som kaffe­
erstatning: «Det var serleg ei eldre plass­
kone som brukte dette. Vanleg var nok denne
bruken ikkje. Det var vel helst plassfolk og
strandsitjarar som brukte den av og til, for
ca. 50 år sidan» (Kyrkjebø 1943).
« Vart kokt i graut og lagd på 'trote' eller
slag» (Aurland).
«Maura er den gul blomstrede planten.
Men navnet gjelder visst røttene, helst de
Fig. 156. Gåsemure, Potentilla anserina, på sand­ lange, svarte teger med knoller som ble gra­
strand. vet opp som 'moldf6r' til ku og sau i gamle
dager. Ble ikke spist av mennesker» (Hilles­
hadde navnet mura og som var kjent i saga­ øy). - Ble brukt til grisemat (Innvik).
tiden, fordi de blyantstykke, loddrette, sti­
velsesrike opplagsrøttene ble spist (Holmboe Gåsemure må være et litterært navn i
1929). Tradisjonen om dette holdt seg lenge Norge. Riktignok har gåsehold vært kjent i
på Island. Der har man også et minne om det tidlig middelalder, men noen stor rolle har
i en slutningsformel som fins i islandske det neppe spilt, og denne planten har vel ikke
eventyr: «attu bom og buru, gr6fu rætur og vært så viktig hverken for tamgjess eller vill­
muru . I Norge er skikken å spise disse røt­ gjess at den ville få navn etter det. Mure eller
»
tene blitt bevart av barn, men holder på å dø mura derimot er det opprinnelige navnet.
ut: «Barn tar røttene av murerot helst i fjøra Det fantes i gno., og i denne usammensatte
um våren. Dei et han rå» (Kinsarvik; i en form har navnet levd videre, selv om det
annen oppi. fra Kinsarvik føyes til: «berre med sikkerhet er notert bare fra steder i Ho,

522