Page 322 - Planter og tradisjon
P. 322
- (Jomfru) Marja gullsko St. Elvdal (også planten kan ikke ha hørt til de grasslagene
tøffelen, marisko, gaukesko). som spilte størst rolle i utslåttene, så det er
Tøffel Arendal. - Tøfler Eidanger (lo særlig etter at kunsteng og kjøpt såfrø kom
kalt tøfler og fluer om henh. Cypr. og i bruk at planten er blitt vanlig og at den er
Ophrys). - Fruetøffel, fruenstøffel Saltdal. blitt kjent ved navn. Det er uvisst hvor gam
- Tøffelblomster Beiarn, Vefsn. - Hellig melt ordet hundegras er her i landet.
Olavs tøffel 'Troms'. Også følgende navn hører til Dactylis.
Olavsbolle Fyresdal. - Marias bolle Røy Det er mulig at de ikke er eldre enn kunst
ken. - Sanktolavsbåtln, bjørmsko Hattfjd. engen her i landet, men de er iallfall ikke
( «Blommæn, hann se ut såm en lappkomagæ kommet fra bøker og landbruksskoler:
inni. Hann æ gul»). Fakse Torsnes ( «Det hender at den stund
Firmsko Malm. om blir kalt fakse». Forveksling med Bro
mus). - Labbfakse Ø. Gausdal. - Labbe
CYSTOPTERIS FRAGILIS (L.) BERNH., gras S. Fron, V. Gausdal, Ø. Gausdal (labb-).
SKJØRLOKK. Hele landet. - M usesissel - Labbeksing Ringebu. - Bikkjebunteng
Uvdal. Navnet gjelder også fugletelg og Kviteseid (Brunkeberg). - Rjupefot Vinje T.
hengeving, altså bregner som kan minne om
sisselrot (Polypodium vulgare), men er min DAPHNE MEZEREUM L., TYSBAST. I
dre, eller iallfall finere, og ikke duger til skog, mot nord til Sørfold, men sparsom på
noe, i motsetning til sisselrot, som spises av Vestlandet. - Denne eiendommelige bus
barn. Muuse-Sissel oppgis også av Holm ken med de seige kvistene, lysrøde velluk
1 7 52 (se Høeg 1 9 39: 1 0 0) fra Numedal, tende blomstene som kommer frem på selve
men der som navn på 'Polypodiurii villosum'; kvisten før bladene springer ut, og de røde
dette kunne snarere sikte til W oodsia. fruktene, er velkjent der hvor den fins, og
folk pleier vanligvis også å være helt opp
DACTYLIS GLOMERATA L., HUNDE merksom på både at den er giftig og at den
GRAS. Vanlig over hele landet, mest i kunst smaker brennende skarpt. Derfor blir barn
eng, men også vill. - Den viltvoksende ofte advart mot den. Noen alvorligere for
giftningstilfelle med denne busken får en
sjelden høre om (et dødsfall skal ha forekom
met ved Røros i 1 8 3 1 , sml. Høeg 1 9 52);
at det er så få forgiftninger kan henge
sammen med at smaken er så skarp at det er
vanskelig å spise nevneverdig av den. Folk
som har smakt på den, kan gjerne fortelle
om hvordan svelget er blitt angrepet. Dette
har gitt opphav til en slags folkeetymologisk
forklaring av navnet: «Tusbast heter kjyssve.
Det kommer antakelig av at en svulmer opp
i munnen hvis en er så uheldig å spise bæ
rene eller bite i bark eller kvist» (Buda!). -
Stundom er busken blitt brukt til en ikke helt
uskyldig spøk: «Brukt til å narre med, ved
å få noen til å stikke tunga si på barken, så
det sved» (Ålen; lignende i Bærum). « T yved
borken mol dei til snus og gav andre for å
gjera fantestykke» (Lårdal).
Kvistene, barken eller bærene har vært
meget brukt til legeråd. Således mot gikt:
Fig. 88. Hundegras, Daccylis glomerata, i blomstring
og sensommerstadium. «Grener og bark av denne busken ble kokt
307
