Page 172 - Planter og tradisjon

never (N.a.). Er en av våre største laver; sen sammen med Linnaea og kjerringrokk,
ofte gror flere individer sammen og kan røyken skulle helbrede elveblest o. l.» (Nor­
dekke kvadratmeterstore flater. Thallus derhov. Beskrives som «den grå som blir
gulgrønt, men grønt når det er vått. Karak­ grønn i fuktig tilstand»; dette stemmer med
teristisk er også de rødbrune apoteciene P.a.). - «Elvenever ble brukt mot elvegust
(sporebærende flater) på undersiden av opp­ (sårke, særlig hos barn). Den syke ble satt
stående fliker. Den er vanlig på mosgrodde heilt naken på en krakk, og over breidde
bergvegger over hele landet. man et sengeteppe. Under krakken røykte
Peltigera canina (L.) Willd., bikkjenever man så elvenever. Hadde man sykdomen
(Holm 1752: bikjemose), og en rekke nær­ bare i ansiktet, røykte man elvenever i pei­
stående arter som likner den (P.c.). Er noe sen mens man holdt ansiktet bort i røyken.
mindre enn de to foregående, grå til brun, Midlet ble brukt i bygden så sent som i 1930.
gror mest på marken, men også på store løv­ Prøve nr. 1 [P. aphthosaj er den almindelig­
trestammer, nær roten. ste elvenever-art her og har vært mye brukt
Disse store lavene har vært brukt meget til medisin for elvegust. Nr. 2 [P.canina} ble
som folkelige legemidler. Skolemedisinen har regnet for å være virksommere, men var
visstnok aldri gjort bruk av dem. Det er ikke vanskelig å finne, den måtte dertil, for å
kjent at de inneholder noen stoffer som være førsteklasses, vokse på gamle syljukal­
kunne gi rasjonell forklaring på anvendel­ ler» (Uvdal; en forevist prøve av N.a. ble
sen. Dessuten dreier det seg om arter som avvist som elvenever). - «Fleire upplyser at
botanisk sett står langt fra hverandre, men dei røykte med æ!venever mot ælvegust, dvs.
som har en del felles i utseende. Sannsynlig­ elveblest. Dei skrapa lav av rogn og andre
vis er det Pelt. aphthosa som først er blitt tre» (Heddal: Lisleherad). - « E /venever på
tatt i bruk, fordi de små mørke vortefor­ gamle raunar røykte dei seg med» (Hjartdal).
mete flekkene på denne laven kan minne om - «Æ/venæver, bollete, eiendommelig for­
utslett eller om de små blemmene (riktignok mete, i tuer blant lyng og mose, farven over­
hvite) som er karakteristiske for munnskåld, veiende lys; mot ælvegust» (Hjartdal: Tud­
aphthae. Likhet i form og voksemåte har så dal. Om røyking med ælvenever mot ælvgust
ført til at også alle de andre nevnte lavene i Fyresdal, se Linnaea). - « E lbjørnnæver er
er blitt brukt mot hudsykdommer og deret­ eit grønt lav, vokser i flak. Blei bruka mot
ter mot andre plager. - Noen eksempler: elveblåster» (Rauland). - «Alvenæver, på
«Til røyking mot elveblåst, et gammelt berg og steinar, bruka dei mot alsk6t (mage­
råd som Iver Kjelsås hadde sett brukt. Han sykje) og alvelde (hudsjukdom). Beste alve­
ble overrasket da han hørte at planten også næveren vaks på nordsida» (Masfj.; også «al­
vokser på annet enn gamle søljekaller» (Oslo: venæver og herdslevatn eller blåstervatn» ).
Sørkedalen, P.a.). - «Ble kokt til graut som - «Elveblokke mot utslett. Tørket på steke­
hjalp på eksem, elveblest, grasallergi» (Ene­ panne, malt fin, blandet med fløte, og på­
bakk, P.a.). - «Kokt og brukt mot elgs­ smurtes sårene. Også kalt elvanerv» (Aur­
plåst, neslefeber» (Romedal, P.a., pr.). - land). - « E lvanerv [pr.: Peltigera cfr. ma­
« E/venever vart nytta i Begnadalen [Bagn] lacea], ein liten lav som veks på stein, er
mot skarlagensfeber, meslinger og andre bar­ ganske flat og minner om 5-øre, hjelpte mot
nesjukdomar. Laven vart tørka og sett varme elvagust, alvablest. Man sa man hadde gus­
på, og ein snufsa i seg røyken» (S. Aurdal, ten når ein hadde alvablest» (Aurland). -
pr. N.a.). - «Eit slags lav so veksø på «Alvnævr, mot alveld» (N. Vågsøy; det er
gamle syljøkalla, bruktø dei te å røikji om tenkelig at denne opplysningen stammer fra
se med so midel mot noko dei kalla elvøhete Krogh, 1813, som imidlertid gir den for
eller også helvedesild» (Vang 0). - «Helst Lichen islandicus). - « E lveldenerv er ein
den som vaks på gamle suljokalla, vart brukt grå bladliknande sopp på gamle vegger og
til å brenne å røykja seg med mot helvetes­ halvroten ved. Dei kokte den i vatn og nytta
eld, elveld» (V. Slidre). - «Ble brendt i pei- vatnet varmt til å vaske med mot elvelde,

1 5 7