Page 590 - Planter og tradisjon

- «Av vier lager barna 'gnellpiper'» (Brek­ Under bankingen på emnet var det
ken). - « F løyter av bjerk eller selje» (Her­ mangesteds vanlig å si frem en reggle eller
øy N). - «Plystrer av vidje, rogn og selje» lite vers. I følgende fylkesvise oppstilling vi­
(Sortland). ser første tall hvor mange herreder og byer
det i det hele foreligger opplysninger om
fløyter og piper fra, og det andre tallet hvor
a mange av disse det er kjent et 'bankevers'
..
� fra. I tallene kommer ikke til uttrykk om
det fra et enkelt herred foreligger flere opp­
lysninger, heller ikke noe om treslaget.
= = = = = = === =
2
� VA
= = Oslo 1 - 1 R 8 - 4
0
3 0 0 0 0 0 6 - 5 7 - 0
Ak 3 - 1 Ho 3 - 2
Fig. 1 7 4. Bldseinstrumenter fra Syvde. 1. 'Piste', He 6 - 1 Bergen 1 - 1
ofte med en stein nedi; en bldste inn fra enden. 0 6 - 4 SF 7 - 2
2, 3. 'Fløyte'; en bldste ned i hullet. - Etter skisse B 9 - 9 MR 1 0 - 4
av Arnold Nordal. V 7 - 6 ST 5 - 0
T 5 - 4 NT 0 - 0
AA 1 1 - 8 N 5 - 0
Fig. 1 7 5 viser hvordan en virkelig fløyte
blir til etter tradisjonen fra K vinnh. Magne Som det sees, er den geografiske utbredel­
Midttun, f. 1 9 23, lærte det av sin far, som sen av verset ujevn: Det er lite kjent på
hadde lært det av sin bestemor. De brukte Vestlandet og ikke nord for MR.
selje, helst minst 2-års skudd, uten kvist. 'Å Der er en stor variasjon i disse versene.
sva' er å få barken til å løsne. De svadde en De kaster lys over en del av de trekkene som
seljefløyte. 'Jo' er !jodholet. Fløyten er åpen er karakteristiske for barnereggler: Der er
for enden. En blåser skrått fra siden mot jo. konservatisme, så at de kan bevare minner
Tonen varieres ved at en blåser sterkere eller fra middelalderen, og samtidig varier de i
svakere. detaljene så at de kan ofre en fornuftig me­
Det vanligste navn på instrumentet i enk­ ning for rytme og rim, særlig bokstavrim.
leste form har vært pip, pipe, evt. pibe. Vi­ Derfor kan det være verdt å gjengi de flest:
dere: Gnellpipe Brekken. Pippe!, pipill, I alle oppskrifter fra Østlandet i det følgende skal
Borge, Kråkerøy; Fåberg. Pistre Vågå (fl. kdl og gdrd uttales med ! si at de rimer pl hverandre.
pister); Ullensv. (pistor); Førde, Vik (pist­
rer), Eresfj. Vd. (piste), Syvde (piste). Tvitt Oslo :
Kjære min pip, vil du gl, skal du H
Ulstein, Volda. Plistrepipe S. Fron. Plystre kjøtt 1 Hl i kongens glrd
Aurland, Førde; Øre; Sortland. Høkepipe og fire skilling attpl til tobbakk og brennevin.
Aremark. Hippe-happe Y. Sandsvær; Tjøme
(hipphapp). - Det var gjerne mer kompli­
serte former som ble kalt fløyte; noen eks­ Fig. 175. En seljefløyte blir laget av Magne Midttun.
Han lærte det av sin far, Jørund Midttun, som igjen
empler er nevnte ovenfor. Fløytre Stokke; hadde lært det av sin mormor i Hardanger. - a, b.
Forsand (ei fløytra, den fløytre, fl. fløytre). Emnet velges og gjøres klar. c. Skjæring av bldsehull.
Slurpe Ringsaker. d. Bldsehull og lydhull, avstand ca. 5 cm. e, f. Emnet
At barken løsner når en banker på emnet vetes og bankes: «Sva, sva, fløyte vil du sva». g.
Barken vris forsiktig løs; en begynner i den smaleste
med knivskaftet, er oftest blitt kalt-å sva på enden. h, i, j. Barken, svolken, er løs og trekkes av.
Østlandet. Vanligvis er dette verbet intran­ k. Dypt skdr ved lydhullet. l. Emnet brytes ved l;•d­
sitivt: «Pipe, pipe, vil du sva». Men det hullet. m. Den gjenværende støtte/lis for svolken pus­
kunne også bli brukt transitivt: «De svadde ses., n. Lu/tpassasje fra bldsehull til lydhull skjæres.
fløyter» (T; Flosta). Synonymer er å gå, som o. Svolken settes pJ. p. Fløyten vannes; hvis den tør­
ker, blir den ødelagt. q. "Han prøvde om tonen der
er vanlig på Østlandet, og forskjellige for­ inne var», - naturskalaens tone. - Ragnar Frislid
mer av ordet løype (sml. s. 1 6 ). (1968).

575