Page 129 - Planter og tradisjon

låg det ofte som eit gult lag. Når kryttera tilreisende tilberede og spise et måltid med
fekk tak i det, vart dei øydelagde»); Måls­ kantareller: «Er'e itte de je støtt har sagt,
elv. atte itæ sopp, de er nå bare førr fine følk å
Trollkjerringspøtt Soknedal ( «Siver ut av krøtter». Svært mange av dem som i de se­
gamle sure stokker, skal være farlig å be­ nere år har kunnet tjene på å samle og selge
røre.» Antakelig en myxomycet, men ordet sopp, har ikke selv kunnet tenke seg å spise
brukes også om cikadeskum på grasstrå). dem. Derimot har folk vært vel kjent med at
kuene, og reinen med, svært gjerne spiser
LYCOGALA EPIDENDRUM (L.) FR., sopp (se Boletus).
ULVEMELK. - Denne myxomyceten kom­
mer til syne på morkent tre som en rød slim­ Fellesnavnet er sopp, m., med litt varia­
masse. Etter hvert blir denne til om lag erte­ sjon i uttalen (søpp). Navnet paddehatt, om
store grå kuler med et mønjerødt innhold, de hattformete, er å regne for et innført ord,
som så forvandles til sporepulver. men er etablert på noen få steder, f. eks.:
« Trollkjerringsmør, en bløt rødlig sopp på «Eneste navn, gammelt» (Madla).
gamle råtne trestammer. Tok en noe av Trollhatt, troll-, N. Vågsøy; Syvde, Ul­
dette og hadde det i en geværpipe, og gjorde stein, Ørsta.
denne rødglødende, så kom trollkjerringen Det er få hattsopper som har egne navn
som et fryktelig uhyre. Da galt det å være i bygdemålene. Navnet kusopp blir ofte, både
koldblodig, brenne henne i panna med ge­ av folk flest og i bøkene, festet til visse ar­
værpipen, så var hun løst fra trolldommen» ter (se Suillus bovinus), men blir også brukt
(Tustna. Siden denne soppen ble beskrevet om andre. Ellers er det vesentlig fluesoppen
som rødlig, har det sannsynligvis vært L. epi­ som er kjent som art (se Amanita muscaria).
dendrum. Ellers brukes navnet mest om Fu­
ligo s. d.). ARMILLARIELLA MELLEA (VAHL EX
Trællkjerringgrøt Rennebu ( «På råttent FR.) KARST., HONNINGSOPP. Hele lan­
tre, vakkert rød, senere fast og går opp i det, vanlig. - Av denne soppen kan en of te
røk»). finne fruktlegemene i massevis på døde stub­
ber, men den er også en skadelig parasitt i
friskt tre. Den fremkaller morkenhet, råte,
I l . SOPPER og har den egenskap at myceliet lyser. Denne
fosforescens har folk kjent til. «Om halvro­
De vekstene som folk vanlig kaller sopp, er ten ved som det lyste 'maureld' av om natta,
storsoppene, dvs. hattsopper, røksopper, vart bruka adjektivet 'fauskjen'» (Jondal). -
morkler o. l. Ordet er også fra gammelt av Har ungdom en mørk kveld funnet slik
(sml. Høeg 1970) blitt brukt om iallfall en lysende morkent tre, kan de ha hatt moro
del av de hovformete eller hylleformete sop­ med det på forskjellig vis. Men selv om sop­
pene på trestammer. pen forekommer tallrik over mesteparten av
Det er intet som tyder på at sopp har landet, later det til at det er bare få steder
vært brukt som folkemat i Norge i eldre ti­ at noe navn har vært knyttet til denne ve­
der. Hadde folk regnet dem som brukbare den:
matemner, skulle en ha ventet at tradisjonen
ville ha bevart noen minner om dette, og at G{øsfusk Meldal (g{øse, en svak lysning),
folk på noen steder ville ha fortsatt å bruke Rennebu (begynnende råte i tre kalles fusk,
dem som mat, iallfall i uår og trange tider. med vokal mellom u og ø); Kvam («morken
Men dette er ikke tilfelle. Tvertom har sopp ved som lyser i mørkret, vert kalla g{øs­
mest vært betraktet som noe avskyelig og f ausk» ), Åsen (g{øsføsk). - Ljøsved Sollia.
farlig som man helst ikke engang skulle ta i.
Karakteristisk er en bemerkning fra en CHLOROSPLENIUM AERUGINOSUM
mann 1 Y. Sandsvær som (ca. 1935) så en (FR.) DE NOT., GRØNNBEGERSOPP.

114