Page 25 - Planter og tradisjon

blir brukt om kvister eller tynne, helst rette str.). - «En busk kalles kjårr, f. eks. ei rips­
grener av trær (f. eks. bjørkeris), men også bærkjårr, men bringebærbusk» (Lærdal). -
om tette busker med rette grener, videre om Kragg, en lav busk av einer, gran, furu
)
bringebærplanter, blåbærplanter og annen (Meråker . - Krugg, n., «småvoksne tre og
bærlyng, sj. røsslyng; svært vanlig om slyn­ busker» (Hemne).
gende erteplanter, fuglevikke o. l. For en Også ved kan stå for busk i sammenset­
praktiker kan det også falle naturlig å si ninger, f. eks. tornved om Rosa (se nedenfor,
ris om bladene på gulrot, potet o.a. Målt­ sml. s. 11).
bærris (Målselv), kvanneris (Fyresdal), klå­ Hrisla i gno. betød busk (sml. bl. a. Mag­
derise (Arctium, Dypvåg), og om tørre kar­ nus Olsen 1928), men er nå mest brukt i an­
veplanter (Voss; Balestr.). dre betydninger (se Register).
En uvant bruk av ordet lyng: «Set dei
mjølka i askar eller koller, og der opp på
rjomen lagar seg ei myrkebrun rand, of te 4. Tre
greinute som ei buske, so kallar dei dette Mens flertallsformen av tre, n., vanligvis er
'lyngbuska'. Rjomekoller med slike vert trær, heter det trer (f. eks. N. Odal), eller
haldne for gjævare enn andre koller» (Herd­ tre'er eller -ær, sjeldnere tre' er, best. tre'ene
la). el. tre' na, tre' næ, sjeldnere (i nyere tid kan­
skje oftere) trea i V, særlig i midtre og søn­
dre herreder samt Siljan. - Etter vanlig de­
finisjon blir ordet brukt om en forvedet
3 . Busk plante med en opprett stamme over en viss
Etter botanisk definisjon er busk, m., en ved­ høyde. Men det blir også brukt i videre me­
plante uten gjennomgående stamme, og dette ning: (1) Om nypetornbusker, notert fra
svarer også til dagligtalen. Men mange bru­ mange steder i VA (nesten ikke lenger øst),
ker også ordet om små trær: Granbusk er og rundt kysten til Grimsøy og Steigen; mer­
ikke sjelden. «Ei grannæbuskæ, og jeg har kelig nok ingen notater fra SF, mens det er
hørt julebuskæ selv om det var et par meter mange fra Ho og MR. Også om hassel, selv
høyt» (Nøtterøy). Dessuten om ikke-forve­ om den nærmest er buskformet, dessuten
dete planter med 'busket' vekst, stundom, vanlig om bærbusker, spesielt rips, bl. a. Ene­
men sjeldnere, om andre urteaktige planter: bakk; Hedrum, Nøtterøy, Tjølling, videre
«Det er svært vanlig i indre 0 å si buske i nordover iallfall til NT; det er særlig van­
stedet for blomst eller plante: Tebuske om lig i Trøndelag. (2) Om potteplanter, vanlig
Cardamine pratensis» (Askim). - «En busk iallfall til Trøndelag. Et rosetre Nøtterøy. -
som han kaller vassblom [ altså en bregne, Borratre (Arctium) Kvam, Ulvik. Flurretre
)
Athyrium}» (Jølster . - Hommelbusk, se (do.) Bygland.
Rumex longif., ST. - På Jæren er 'mare­ Individuelle trær blir ofte, hvis de er store,
halm' blitt kalt busker. kalt kall, - seljekall, heggekall. Ga44, van­
På Østlandet, sjeldnere på Vestlandet, er lig i Nordmøre og Trøndelag, om stor død
ordet ofte buske, f. (notert også Røros). fjellfuru som fremdeles står på rot (se Pinus).
Byskje, mest n., Vestlandet, Trøndelag. Trestammer som ligger i skogbrunnen,
Ordet buske kan også få en annen betyd­ særlig furu, som holder lengst, blir ofte kalt
ning, om ris som strafferedskap: «Far skal låg (Eide AA; Bykle; Oppdal), nedlugge
hente ei buske til deg» (Syvde). Singsås (neluu}, Selbu (nerluggu); avrute
Ordet blir også erstattet av helt andre, Bykle.
)
bl. a. tre og skog (mer nedenfor . - «Ordet
busk blir ikke brukt. Oftest krakje, m., f. eks.
spraka-, hatle-, iste-, ripskrakje. Også kjørr» 5. Skog
(Voss). - «Eit kjerr, om bringebær. Viur­ I store deler av Østlandet heter det skau, og
kjerr. Kjerr er mindre enn krakje» (Vosse- skog føles da som et fremmed ord. Skov har