Hvordan finner Marthe Opheim ut hva som skal til for å håndtere en uønsket hendelse på et 1000 mål stort område med 69 ulike virksomheter?

– Jeg kjenner til de største risikoene på området, ikke detaljene i hver virksomhet. Min jobb som industrivernleder er ikke å få ned risikoene i virksomhetene. Det må de gjøre selv. Min jobb er å sørge for at vi er beredt til å håndtere risikoene på området dersom det skulle skje noe. Industri- vernet aktiveres først når noe har skjedd, sier Opheim.

Hun jobber for Saga Fjordbase, som har hovedbedriftsansvaret på for- syningsbasen Fjord Base i Florø. Saga Fjordbase er en del av INC gruppen som eier industriområdet og leier ut bygg og areal til de 69 virksomhetene.

Hun begynte som industrivernleder i oktober i fjor.

På området lagres det store mengder diesel, LNG, og kjemikalier, samt boreslam.

– I 2019 evakuerte vi hele basen da det ved en menneskelig svikt ble blandet feil typer kjemikalier som førte til utslipp av en giftig gass. Fjord Base mottar og håndterer også store mengder med rør, så risikoen for klemskade er absolutt til stede, både under lasting og lossing. Mye av det som lagres her medfører også fare for eksplosjoner og branner, sier Opheim.

Industrivernet har også to båter. En liten en for å ha tilkomst under kaiene dersom noen skulle falle i sjøen. En annen større 20 fots båt med 75 hestekrefter for redning, eller for å legge ut lenser dersom det skulle være et utslipp. Utstyret må stå i stil til risikoen.

– Det er mye å øve på. Historisk har industrivern hatt veldig stor oppmerksomhet på brannslukning, og være et brannvesen i liten skala. Jeg ønsker at vi tar en vurdering på om dette er formålstjenlig, spesielt for oss som har brannvesenet noen minutter unna. Eller om vi skal skifte fokus mer over på tilrettelegging for nødetatene. Kanskje har det større effekt at vi raskere kommer i gang med brannslukning med enklere utstyr og tilrettelegging, sier Opheim.

Vi skal selvsagt fortsatt kunne bistå med slukking, men vi må se på hva som er mest effektiv bruk av industrivernets tid ved brann. Det begrenser seg hvor store branner vi får slukket når vi ikke har røykdykkere lengre. Så vurderingen går på hvor vårt fokus skal være. Skal vi bruke tiden på slangeutlegg og koble opp pumpe, eller skal vi komme raskere i aksjon ved å droppe pumpen å starte med det vanntrykket vi har? Da får vi også frigjort tid til andre viktige tiltak for tilrettelegging for nødetater. Selvsagt er det en risiko at brannvesenet er opptatt på andre hendelser, så her må vi inn med en god risikovurdering, og ha god dialog med brannvesenet.

– Utstyret vårt må stå i stil med det vi skal kunne utføre. Vi må se på nødvendigheten av å oppgradere og modernisere utstyret vårt, tilpasset til vår bruk. Eksempelvis har vi en gammel pumpe, om vi finner ut at vi har behov for pumpe også i fremtiden må vi investere i en ny en, mener Opheim.

Hun samarbeider tett med brann- vesenet i disse vurderingene.

– Det kommunale brannvesenet har uttalt at det viktigste er at industrivernet møter i porten, og tilrette- legger for nødetatene. Området er så stort her at det er lett å kjøre seg vill. Det har skjedd før. Vi må både møte nødetatene i porten og vi må vise de vei. De trenger en kjentperson på området, understreker Opheim.

Industrivernet må fungere som kjentperson for nødetatene dersom det skulle skje noe i virksomheten deres.

– Det er enormt lærerikt å være med i industrivernet. Jeg jobber mye med å synliggjøre industrivernet, at vi finnes på området, og at det skal være enkelt å kontakte oss. Vi vil heller rykke ut en gang for mye enn for sent, sier Opheim

Hun vurderer fortløpende industrivernets organisering og effektivitet. Skal alt personell møte direkte på skadested, eller i industriverngarasjen? I dag rykker fagleder industrivern direkte ut til skadested, og orden og sikring direkte i port. Resten av industrivernet møtes i garasjen, og avventer ordre fra fagleder industrivern.

– Dette er avveininger som også går på mannskapets sikkerhet. Vi ønsker ikke å sende personell inn i en hendelse uten full oversikt, både med tanke på gassutslipp og eksplosjonsfarer. Beredskap er ferskvare. Industrivernet og organiseringen må tilpasses de risikoene vi har til enhver tid, mener Opheim.

24 personer er med i industrivernet. De kommer fra de virksomhetene med størst risiko for at noe skjer. Åtte av 24 i industrivernet er kvinner.

– Flere kvinner har kommet med siste året. Da røykdykkertjenesten forsvant for en del år siden var det flere av mennene som ikke ville være med mer i industrivernet. Det er synd. Jeg trenger både kvinner og menn, de med erfaring og fartstid på område som kjenner det godt, og unge og ferske med nytt blikk på ting, sier Opheim.

Hun sier hun har enormt god støtte i fagleder industrivern, Kenneth Strømsøy. Han har vært i virksomheten lenge og er en god leder i felt når det skjer.

– I innsats er det han som er lederen. Jeg blander meg ikke inn da. Det er viktig og nødvendig å ha klare lederroller. Jeg går inn i redningsstab når det skjer noe. Der sitter administrativ ledelse som tar seg av blant annet mediahenvendelser, pårørendekontakt og kontakt ut mot bedriftene på området. Det er alfa og omega å trene stab i samspill med industrivernet. Vi er avhengig av hverandre og trengs for å spille hverandre gode, sier Opheim.

Av og til spør mennene i industrivernet om ikke det kan kjøpes inn en brannbil.

– Da ber jeg de ta en tur i båten så det blir litt motordur, ler Opheim. Hun blir alvorlig igjen og sier at alle i industrivernet vet de ikke har bruk for en brannbil. Det kommunale brannvesenet i Florø er kun minutter unna.

– Vi har god kontakt med lokalt brannvesenet. I fjor var de med på den årlige industriverndagen på en øy i havgapet. Der holdt de givende foredrag, og jeg ser at det engasjerer og er veldig lærerikt. Mange spørsmål fra salen! De har vært med flere ganger på disse samlingene, og vi ser at ved hendelser er det veldig positivt for både oss og brannvesenet å møte kjente ansikter, understreker Opheim.

Politiet har hun hittil ikke rukket i like stor grad å bli kjent med, men politiet har vært med på øvelser før. Opheim planlegger å ta kontakt med politiet, og invitere de med på øvelser fremover. Kommunal beredskaps-leder har hun også på blokken å kontakte for å informere om risikoene området har for lokalsamfunnet.

Den årlige industriverndagen er viktig for industrivernmannskapet. I tillegg til det faglige er det oppmerksomhet på det sosiale, med god mat og konkurranser der alle må litt utenfor komfortsonen.

– Jeg legger vekt på teambuilding i industrivernet. Da er det viktig at vi også koser oss sammen. Det er viktig å få til et godt samhold i gruppen. Vi jobber alle i ulike virksomheter og møtes jo ikke daglig så det er viktig at vi er sammen, blir godt kjent og trygge på hverandre. Lek og moro skaper en samhørighet som er enormt viktig for å håndtere krise-situasjoner på en god måte. Å presse seg litt utenfor komfortsonen i en konkurranse, alt fra luftgeværskyting, pil og bue, og spikring, styrker oss også som et team i øvelser og hendelser, sier Opheim.

Nakkekragen forsvinner fra førstehjelpsskrinet til industrivernet på Fjord Base.

– Den er vanskelig å bruke. Den skal legges på pinlig nøyaktig, hvis ikke risikerer vi å gjøre mer skade. Vi forsøker å holde oss oppdatert på ny fagkunnskap innen førstehjelp, alt som var sett som bra før i tiden er kanskje ikke det som redder liv i dag, sier Opheim.

Hun forteller at det tar tid å øve på frigjøring ved klemskade. Det er tidkrevende og også her må industrivernet være meget presise når de løfter vekk rør eller annet tungt utstyr, hvis ikke kan de gjøre mer skade.

– Alt utstyr man har må man være god på å bruke. Et godt eksempel er bruk av løfteputer for frigjøring av personell ved klemskade. Feil bruk av slikt utstyr kan være fatalt, sier Opheim.

Målet er å rykke ut raskt og bli brukt på arbeidsplassen. Opheim vil gjerne bli varslet om selv de minste tingene på basen.

– Førsteresponsen er utrolig viktig, så bruk oss. Industrivernet kan mye og er dimensjonert til å håndtere det som kan skje her på basen. Ikke tap tid med å vente og se om det utvikler seg, kontakt oss og la oss vurdere, sier Opheim.

– Vi vil gjerne dele med landbasert industri hvordan vi har kommet frem til våre systemer for førstehjelp. Vi bidrar gjerne med å fortelle om hvordan vi jobber og hvilken erfaring vi har ervervet oss opp gjennom årene, sier Aud Nistov, i fagsjef for helse, miljø og sikkerhet (HMS) og standardisering i Norsk olje og gass siden 2009.

– Feilen en gjerne gjør når en skal sette sammen en standard er at en starter med å drøfte alle detaljene fordi man ønsker å gjøre det så komplett og perfekt. Dermed strander prosjektet fordi en ikke greier å bli enig. Jeg anbefaler å få oversikt over de overordnede linjene og få innspill fra dine samarbeidspartnere. Detaljene kommer etter hvert når de overordnede linjene skal fylles ut, sier Nistov.

Hun har sagt ja til å møte partene som skal jobbe med å lage en spesifikasjon for førstehjelp. Nistov har jobbet med å trygge arbeidshverdagen både på land og til havs i mange år. Hun har bakgrunn fra skipsverft og mekanisk industri på land, har vært sjeflege i flere år i Statoil, som i dag heter Equinor, og da hadde hun rett som det var turer ut til oljeplattformene i Norskehavet for å jobbe med sikkerheten.

– Petroleumsvirksomhet til havs har en helt spesiell infrastruktur. Det stilles helsekrav for å jobbe på sokkelen. Du kan ikke ha en helsetilstand som gjør at du har større sannsynlighet for å måtte trenge akuttmedisinsk hjelp. Du må være normalt frisk. Du må ha en helse som gjør at du er i stand til å evakuere deg selv hvis det inntreffer en alvorlig hendelse (som f.eks. en eksplosjon).. De som jobber ute på plattform er sånn sett friskere enn gjennomsnittsbefolkningen på land, sier Nistov.

Blir man syk på plattform trer helt spesielle forhold i kraft. Hver plattform er som en liten kommune.

– Det skal være en godt kvalifisert sykepleier med tilleggsutdanning som for eksempel intensivsykepleier som har kompetanse på akuttmedisin og har jobbet i akuttmottak. Men det er bare en sykepleier på hver plattform. Skjer det noe er sykepleier avhengig av at man har godt trente førstehjelpere som kan bistå. Alle som reiser offshore må ha sikkerhets- og beredskapskurs der førstehjelp er inkludert og dette kurset repeteres hvert andre år. Hver ansatt har derfor solid førstehjelpskunnskap, sier Nistov.

Det er egne førstehjelpslag som er spesielt opplært og som har det som sin oppgave dersom en uønsket hendelse inntreffer. De er godt trent og trener på å samarbeide tett med sykepleier ombord.

– Alle skal være trygge på sine oppgaver. Da er det viktig både med god opplæring og med trening. Alle operatørene har gått sammen om at vi har en felles opplæring for alt personell som reiser ut. Dette gjelder grunnkurs, repetisjonskurs og spesialkurs. Disse grunnkravene har ligget i bunn i mange, mange år, sier Nistov.

De som utgjør beredskapen på en plattform er blant annet søk- og redningslag, førstehjelpslag og mann-over bord-båt personell. Lagene trener hver gang de er ute på plattformen.

Oljeindustrien har laget en plan for opplæringen som skal skje ute på plattformene. Alle virksomhetene er enig i den og følger den. Opplæringen for førstehjelp er delt i ni moduler. I løpet av ett år skal alle som tilhører et førstehjelpslag ha vært gjennom alle modulene. Hvis man er ute på jobb på plattform i april, så trener alle førstehjelperne på hjerte- lungeredning uavhengig hvilken plattform man er på.

– Hvis jeg vanligvis jobber på Sleipner, men får beskjed at jeg må ut på Heidrun, ja der møter jeg akkurat den samme opplæringen der som jeg skulle hatt på Sleipner. De ansattes opplæring og hele offshorenæringens beredskap blir mye mer robust ute på plattformene når alle forholder seg til det samme årshjulet, understreker Nistov.

Offshorenæringen er en industri med høy risiko. Det produseres hydrokarboner under høyt trykk. Kommer disse på avveie og blir eksponert for gnister er det en stor fare for antennelser og eksplosjon. Det har vært stygge ulykker i Nordsjøen. Nistov trekker frem Piper Alfa-ulykken og plattformen Alexander Kielland som kantret og sank 27. mars 1980 og tok livet av 123 mennesker. Petroleumsvirksomheten har også opplevd tragiske helikopterulykker.

–I hvert enkelt selskap og på bransjenivå har det blitt jobbet systematisk med risikoreduserende tiltakfor å ha kontroll på sikkerheten. Vihar veldig god oversikt over det somskjer. Vi har svært gode sikkerhetsresultater. Men dersom det skjer enskade eller ulykke, ja så er enhverulykke er en for mye. Dødsfall ogskader er så forferdelig at det nestenikke går an å snakke om. Men det måvi.Sikkerhetsresultater er ferskvareog må jobbes med hele tiden, sierNistov.

–Ikke enklere for oss enn for industrien på land I mange år har næringen jobbet systematisk med førstehjelp.

–Alle operatørene er enige om at deter uheldig å jobbe på hver sin tue. Ensamlet bransje har gjennom mange årjobbet med å forbedre og systematisere opplæringen. Det gir økt kvalitetpå opplæringen og bedre kompetansenår man har etablert felles standardisert opplæring. I tillegg er dettekostnadsbesparende når selskapenebenytter felles læringspakker og -materiell, mener Nistov.

Hver uke er det flere tusen ansatte som drar på jobb ute i Nordsjøen. Mange av disse skifter arbeidsplass mellom operatører og plattformer.

–Det er ikke enklere for oss, offshorebransjen, enn resten av norsknæringsliv å bli enige om standarder og systemer. Vi er sikkert hellerikke flinkere enn industrien på landtil å systematisere oss. Men vi hargjennom mange år arbeidet med etfelles opplegg for opplæring og forkurs på tvers av bransjen, og vi ser store gevinster ved å ha gjort dette, sier Nistov.

Hun mener at trepartssamarbeidet i petroleumsvirksomheten der fagforeninger, myndigheter som Petroleumstilsynet og operatørene deltar, har vært en viktig premiss for å ha fått til dette. Utvikling av den standardiserte opplæringen skjer i regi av Forum for sikkerhets- og beredskapsopplæring som drives av Norsk Olje og gass, men der alle tre partene er representert.

Trepartssamarbeidet er en sterk pilar i sikkerhetsarbeidet, mener Nistov.

–Når det gjelder førstehjelpsopplæringen så er vi i bransjen så heldige åha mange sterke og kompetente aktører som har dratt arbeidet. Spesieltvil jeg trekke fram Equinor, tidligereStatoil, som en viktig aktør i dette arbeidet. Dette er et stort selskap medmange kvalifiserte ansatte som harhatt ressurser til å utarbeide utkastsom deretter alle aktørene har kunnetjobbe videre med i fellesskap, menerNistov.

Hun mener det høres formålstjenlig ut og meget interessant at industrien på land nå begynner å samarbeide bredt for å lage standarder.

–Jeg vil gjerne bidra med kunnskapen Norsk olje og gass har omdette emnet, og det vil være naturligå trekke med seg noen av operatørselskapene for å dele kunnskap ifall landbasert industri finner det avinteresse å høre hvordan vi har gjortdet offshore. Vi vil gjerne fortellehvordan vi har gjort det! sier Nistov.

– Jeg hadde vakt på luftambulansen. Vi rykket ut til en mann med hjerte- stans som hadde vært på handletur på et kjøpesenter. To kvinner kom til og hjalp til. Den ene ringte 113, den andre begynte med brystkompresjoner og munn-til-munn metoden. Vi hadde ikke nubbesjans til å snakke med dem som hjalp til, siden pasienten måtte fraktes raskt til sykehuset. Vi fikk ikke engang ryddet før vi hastet av gårde. Elektroder lå igjen på bakken, sier Conrad Bjørshol, seniorforsker og fagrådsleder i Sammen redder vi liv.

Bjørshol sier at mange av dem som hjelper til ringer til sykehuset etterpå og spør hvordan det gikk med den personen de for eksempel hjalp på torget som falt om.

– Da får de beskjed om at sykehuset har taushetsplikt, og at de ikke kan si noe om utfallet. Det oppleves som urettferdig for de som har gjort en kjempeinnsats for å redde livet til vedkommende.¹

Mannen med hjertestans på parkeringen på kjøpesenteret ble utskrevet og var i god form etter hendelsen. Men det fikk jo aldri de to hjelperne hans vite.

– De to kvinnene gjorde veldig bra arbeid. Det må ha vært et livssjokk for dem. Ingen snakket med dem etterpå. Jeg forsøkte å få tak i de to, men jeg vet ikke den dag i dag hvem de var. Vi hadde ikke rutine for å kontakte førstehjelpere den gangen. Politiet dukket jo opp på stedet, men de er der for å etterforske unaturlige dødsfall. De forlot stedet etter kort tid. Det var ikke noe eksepsjonelt dette her for oss som arbeider i denne bransjen. Det var to vanlige mennesker som opplevde en helt «vanlig» hjertestans. Men for førstehjelperne var det langt fra en «vanlig» dag, sier Bjørshol.

Han og kollega Wenche Mathisen som arbeidet på Stavanger Universitetssykehus snakket om det store behovet for å ta seg av de som yter førstehjelp. Mathisen jobbet den gang som registrar i det nasjonale hjertestansregisteret, og ble inspirert av denne hendelsen til å finne ut hvilke opplevelser førstehjelperne satt igjen med. Mathisen gikk derfor inn i forskning og skrev en doktorgrad om temaet der hennes forskning ble publisert i det anerkjente tidsskriftet BMJ Open.²

Mathisen intervjuet 20 personer som hadde utført lunge- og hjerteredning.

– Mange sa at det var verste dagen i livet deres, selv om pasientene i denne studien stort sett var overlevere. Helsevesenet ber den norske befolkningen ringe til 113 når de kommer over alvorlig syke og 113 instruerer folk i førstehjelp for å prøve å redde liv. Vi i helsevesenet har bidratt til at folk som hjelper til får traumer. Det skulle bare mangle at ikke helsevesenet rydder opp etter seg, sier Bjørshol.

I årevis har han jobbet for å etablere samtalehjelpen som nå tilbys av Regionalt akuttmedisinsk kompe- tansesenter i Helse Vest (RAKOS) som holder til i Stavanger. Oppfølging av førstehjelpere er et delprosjekt i Helsedirektoratets nasjonale førstehjelpssatsing «Sammen redder vi liv».³

– Folk flest er ofte ikke i stand til å forstå når en pasient faktisk har hjertestans. Det er vanskelig å vurdere pusten. Dette er også vanskelig å trene på. 90 prosent av all hjerte- og lungeredning startes ikke av førstehjelperen alene, men i dialog med 113. Derfor bør denne vurderingen overlates til profesjonelle på 113. Er en person bevisstløs trenger man uansett hjelp fra helsepersonell som kommer med ambulansen, sier Bjørshol.

Fra og med juni 2021 er de nasjonale anbefalingene ikke lenger å starte med hjerte- og lungeredning helt på egen hånd, men å ringe 113, og under-søke pusten sammen med 113.4 Hjerte- og lungeredning startes på pasienter som er bevisstløse, og som ikke puster eller ikke puster normalt. Puster pasienten normalt legges pasienten i sideleie, opplyser Bjørshol.

Bjørshol vil at ambulanser i alle helseforetak i Norge kan dele ut dette visittkortet med informasjon om hjelpen vi kan gi for førstehjelpere. Han jobber for at når en ringer 113 så får en tekstmelding tilbake med kontaktinformasjon til «Oppfølging av førstehjelpere». Til nå er det bare Stavanger og Gjøvik som har fysisk tilbud om oppfølging, men vi tilbyr oppfølging til hele landet via telefon eller Teams. Flere helseforetak planlegger snarlig oppstart, og flere 113-sentraler og ambulansetjenester informerer om tilbudet.

– Førstehjelpere må få en anerkjennelse for innsatsen. Mange trenger en bekreftelse på jobben de har gjort. De trenger debrief fordi det er sterke sanseinntrykk. For mange oppleves dette som den verste dagen i sitt liv. Vi må fjerne skyld og skam for den som prøver å hjelpe. De som hjelper forsøker så godt de kan. 5 av 6 hjertestanspasienter dør, også med profesjonell hjelp. Det er derfor destruktivt for førstehjelpere å føle at det var deres skyld at en person med hjertestans døde. Vi må sørge for at førstehjelpere opplever mestring på tross av en tøff opplevelse, sier Bjørshol.

Han understreker med å si at førstehjelpere ikke skal være redde for at innsatsen de gjorde skal analyseres for å finne ut om de gjorde feil.

– Dette vil kunne gi et tilbud til de i næringslivet og industrien som har tøffe opplevelser som de ønsker hjelp til å bearbeide. Sammen kan vi gi dem et tilbud som hjelper dem, sier Bjørshol.

Han avslutter med å si at:
– Vi er jo her for å hjelpe førstehjelperen uansett hvilken innsats de har fått til eller ikke fått til. Er det noe vi har lært, så er det at alle gjør så godt de kan, med den kunnskapen de har.

– Førstehjelpere har kommet til meg mange ganger etter hendelser og sagt at de har problemer med å falle til ro og sove. Det er et paradoks at myndighetene oppfordrer alle til å gjøre førstehjelp men ingen tanker på hvor dramatisk og hvor tøft det er, sier Stephen Sollid, i ny jobb som klinikkleder for preshopital klinikk i Oslo universitetssykehus fra 1. april og professor i prehospital akuttmedisin ved Universitetet i Stavanger.

Førstehjelperne lurer på om han eller hun de hjalp overlevde eller døde. Da har det hendt at jeg har brutt taushetsplikten. Jeg har fortalt hvordan det gikk. Dette skal ikke helsepersonell gjøre, sier Sollid.

Nå slipper Sollid og hans kollegaer å komme i denne skvisen.

– Endelig er det et tilbud for den som hjelper. Helsepersonell ute på ulykkesstedet kan gi informasjon om oppfølgingstilbudet for førstehjelpere. Rekker de ikke å snakke, kan de stikke det lille kortet imed kontaktinfo til tjenesten i hånden på førstehjelperen, sier Sollid.

Det kan være hektisk på skadestedet og helsepersonell må rette oppmerksomheten på det som skal gjøres.

– Vi har sjelden tid til å ta oss av førstehjelpere. Det hadde bare økt arbeidsbyrden når fokuset er på å redde liv. Men vi kan gi de kortet og informasjon kjapt. Det er veldig viktig. Det er så flott at dette har kommet inn i ordnede former, understreker Sollid.

Han understreker at dette er et tilbud for vanlige folk.

– Industrivernet risikerer å hjelpe bevisstløse kollegaer. Helse-, miljø- og sikkerhets- ansvarlig på arbeidsplassen deres har ansvaret for å ta vare på de ansatte i bedriften. Men HMS-ansvarlig og personalavdelinger er ikke helsepersonell. Helsepersonell forstår nok utfordringene bedre. Industrivernet bør informeres om tilbudet for det gjelder også for dem, mener Sollid.

Den som hjelper sitter ofte igjen med spørsmål. Gjorde jeg ting riktig? Hva gjorde jeg riktig?

– Ingen har tatt ansvar for den som hjelper. Det har vært helt tilfeldig om man får hjelp. Vi har ment på sykehuset i Stavanger at vi på et vis kan snakke med de som yter førstehjelp uten å bryte taushetsplikten. Men vi visste ikke hvordan det skulle gjøres. Ikke før nå. Conrad Bjørshol fant ut hvordan dette skulle gjøres. Det betyr mye, sier Sollid.

Bjørshol har forsket på temaet sammen med doktorgrads stipendiat Wenche Mathisen.

– Industrivernet må ha eierskap til beredskapsanalysen og beredskapsplanen. Alle skal bli kjent med de uønskede hendelsene og vite hvordan vi skal agere. Vi må vite hva vi skal øve på og hvordan vi skal håndtere det som kan skje hos oss, sier Tom Gusdal, HMS-ansvarlig i Metallco Oppland AS siden 2015.

Industrivernet må lage analysen og planen sammen. Det er jo de som jobber i virksomheten og kjenner på kroppen hva som kan skje. Industrivernet må lyttes til, mener Gusdal.

– Vi sitter med førstehåndserfaring. Industrivernet har vært med på å håndtere de uønskede hendelsene de siste to årene i Hunndalen. De uønskede hendelsene ligger inne i avvikssystemet. Metallco har alltid registrert hendelsene og satt inn tiltak, også før vi ble industrivern- pliktig, sier Gusdal.

Industrivernet skal kjenne til utstyr de kan komme til å bruke i en innsats, og til hverandre. Målet er å jobbe godt sammen med utstyret som trengs.

Før smittevernrestriksjonene trådte i kraft gikk avdelingene gjennom det som hadde skjedd siste uken på produksjonsmøtene, hver mandag. Risikoanalysene ble også diskutert. Gusdal mener det er nødvendig å snakke sammen for å finne ut hva det må øves på for å bli bedre.

– Snakk om det som har skjedd. Inntrykk må bearbeides. Jeg har tro på at selv om du har opplevd noe traumatisk er det viktig å dele det, dersom du makter det. Neste gang kan det være meg det skjer noe med. Men deler vi erfaringer med hverandre kan vi forhindre at det skjer igjen. Vi må lære av feil. Gjøre ting annerledes. Vi må hele tiden jobbe for å bli bedre, og hindre at det skjer noe med ansatte. Vi må bygge barrierer. De ansatte må forstå hvorfor vi har barrierene, hvis ikke de forstår det har ikke barrierene noe verdi, sier Gusdal.

I 2019 ble Metallco Oppland AS industrivernpliktig. Industrivernet teller 17 personer.

– Vi øver i små grupper på syv til åtte personer på blant annet førstehjelp og slangeutlegg. Da vi ble industrivernpliktig diskuterte vi med brannvesenet hva industrivernet kan gjøre dersom det brenner. Vi ble enige om at industrivernet kan koble slanger slik at de er klare for brannvesenet å bruke. Vi kan også flytte vekk utstyr og materiale med maskiner. Vi skal ikke være brannsoldater, det vil si løpe rundt i masse utstyr og slukke brann. Det gjør brannvesenet som bare er åtte til ni minutter unna i uttrykningstid, sier Gusdal.

Industrivernet har 300 meter slanger og håper snart å arrangere en øvelse med vann så snart kommunen har nok vann til at de kan øve.

– Men vi har øvd på å legge ut slanger på vinteren når det er kaldt og mørke, ikke bare fint vær og lyst ute, sier Gusdal.

De siste to årene med strenge smittevernsrestriksjoner har industrivernet øvd i grupper.

– Vi har fortsatt å øve i det små. Da stopper vi ikke produksjonen, sier Gusdal.

Brannvesenet fører årlig tilsyn hos Metallco Oppland AS. Næringslivets sikkerhetsorganisasjon førte sitt første tilsyn sist høst med Metallco Oppland AS siden de ble industrivernpliktige i 2019.

– Vi har fått mye hjelp fra Nærings- livets sikkerhetsorganisasjon med å få greie på hva vil det si å være industrivernpliktig og startet opp arbeidet det innebærer, sier Gusdal.

Risikoanalyser lagde Metallco Oppland AS også før de ble industri- vernpliktige. Det var de ansatte og ledelsen som samarbeidet om å lage de. Virksomheten har kommet frem til en seks-syv risikoer. Størst fare er brann i lithiumbatterier.

– Vi driver med metaller og avfall det går strøm gjennom, såkalt EE-avfall. Metallet vi mottar fra kommuner kalles kompleksjern. Det kan skje at EE-avfall kastes i metallcontainere. Når vi klemmer sammen avfallet eller flytter på det kan vi komme i skade for å komme borti disse batteriene og da antenner de, sier Gusdal.

Bensin og høyenergibatterier ved bilsanering og gassflasker som ikke skal leveres sammen med metallavfall er andre risikofaktorer.

– De ansatte må vite hva de skal gjøre dersom det skulle skje noe, og vite hvordan de bruker utstyret som skal til for å håndtere en uønsket hendelse, informerer Gusdal.

– Siden vi ble industrivernpliktige forventes det fra industrivernet at vi holder større øvelser, men med smittevernrestriksjonene har vi ikke kunnet det. Så fort pandemien nå er over kommer vi til å holde vår første store øvelse. Men det viktigste er å øve ofte og lite slik at alle involveres, mener Gusdal.

Førstehjelp er det industrivernet i Metallco Oppland har flest hendelser med. Metalldeler river fort opp huden på fingre, og saksene som brukes kan det bli kuttskader av. Bedriftshelsetjenesten øver sammen med industrivernet og bidrar til kunnskap om førstehjelp.

– En ansatt klemte armen sin i transportbåndet i fjor vinter. Han fikk stoppet anlegget, og varslet en kollega. Det er ikke alltid det går like lett å få tak i en som kjenner anlegget. Derfor har vi nå lagt ut tapetkniver i beredskapscontainere, slik at rett utstyr er tilgjengelig når transportbånd kan kuttes. Det spiller ingen rolle om vi kutter transportbånd. De kan man erstatte igjen, ikke en arm, sier Gusdal.

Blir noen liggende på gulvet har industrivernet tilgjengelig ullpledd i beredskapscontaineren.

– Du blir raskt kald av å ligge på gulvet eller på bakken ute. Det går ikke mange minuttene før du begynner å fryse. Da er det godt med et ullpledd. Tidligere har ansatte lagt jakken sin for å legge på bakken for en kollega, sier Gusdal.

Gusdal mener Metallco har god nytte av industrivernet.

Det har vært tre store branner på Metallco Oppland siden oppstart i 1999. En lørdag morgen i 2018 begynte det i brenne i en binge med sanert elektronisk avfall. Med store andeler plast i bingen ble det mye røyk. Røyken spredte seg mot boligfeltet like ved. De ansatte, som nå utgjør industrivernet, bidro med kraner og hjullaster for å spre avfallet utover for å raskt slokke det.

– Det gjelder å handle raskt. Derfor er gode rutiner for varsling viktig, understreker Gusdal.

Metallco har 16 avdelinger i Norge. I konsernet er det er ulike problem- stillinger å øve på.

– I Oslo er det mye trafikk, og skjer det noe hos Metallco AS på Alna kan vi ikke stenge hele Oslo. Industrivernet øver mye på orden der. Trafikken må flyte i hovedstaden. Vi kan ikke skape trafikkork for da oppstår bare nye problemer. Hvert industrivern må finne ut hvilke uønskede hendelser som kan skje hos dem. Vurdere sannsynlighet og konsekvens i en risikoanalyse. Uti fra analysen må de lage en plan med hvor mange personer, hvilket utstyr og hvilken kompetanse de trenger for å løse hendelsen på en tryggest mulig måte. Og det er det industrivernet lager en plan for, sier Gusdal.

Andre industrivern, som Metallco Oppland, har utfordringer med å sørge for at nøyaktig det avfallet som er bestilt skal leveres og ikke blandes inn med annet avfall.

I 2017 døde to ansatte i Metallco Aluminium AS da en smelteovn eksploderte. Årsaken til ulykken ble aldri funnet, men en granskningskommisjon konkluderte med at det mest sannsynlig var fuktighet som kom inn i ovnen.

– Ulykken har preget oss. Vi har gjort endringer i måten vi lager risikoanalyser på. Det er en del varer vi ikke lenger tar imot. Vi følger nøye med på det som leveres til oss, sier han.

Vi lager barrierer, det vil si hindringer, for å forebygge at nye ulykker skjer, presiserer Gusdal.

– Vi har jobbet mye med barriereplanlegging siden ulykken i 2017, sier Gusdal.

– Når alle brannene utviklet seg i industrien ble det veldig vanskelig å forsikre anleggene våre. I 2019 og 2020 var ikke alle anleggene forsikret. Vi satte derfor i gang lokale sikkerhetstiltak. Vi monterte 24 kameraer for å overvåke varme, forklarer Gusdal.

Nå har Metallco Oppland 38 termokameraer installert.

– Vi hadde allerede mange kameraer installert for å hindre tyveri av metall, som for kobber og bly. Nå har vi også montert termograferingskameraer som registrerer varme. Kameraene er koblet til en sentral som må varsle raskt slik at industrivernet kan komme seg i innsats og eventuelt varsle brannvesenet. Vi jobber for å få til gode varslingsrutiner og bruker internt appen teamalert, sier Gusdal.

I 2021 var det totalt fire branner og branntilløp i hele konsernet. Gusdal er stolt av tallet, for konsernet har jobbet systematisk for å få bedre rutiner på plass for å hindre brann- tilløp. Ennå er det en vei å gå. Industrivernet håndterte tre av hendelsene alene. Den ene brannen startet i et batteri som politiet hadde lagt i baksetet på en bil og lagt et teppe over. Det hadde vært en dødsulykke og det var en del blod i bilen. Da bilen ble knust hos Metallco så ikke kran- føreren at det var et batteri i baksetet. Bilen begynte å brenne.

– Har det vært ulykke i en bil pleier brannvesenet å frakoble batteriet, men ellers la det være slik at vi ser det, sier Gusdal.

– Vi har faste kunder så vi vet hva vi får av dem. Men kundene våre må også følge regelverk og sortere og håndtere ting riktig. Ta kommunene som et eksempel. Kommunene må følge avfallsforskriften. Det vil blant annet si at elektronisk avfall ikke skal blandes i avfall det ikke skal være i, sier Gusdal.

Det viktigste er å være føre var og da må Metallco sørge for å få tak i riktig informasjon fra kundene sine, mener Gusdal.

– Vi må vite hva slags varer vi kjører inn hos oss. For større prosjekter lager kunder avfallsplaner. Og så handler det om å si ifra. Vi har blitt flinkere til å si ifra om avvik i vektkontrollen og mottakskontrollen. Kommer det inn mye sand og grus i varene vi kjøper hos kunden sier vi ifra. Vi får ikke metallpris for sand og grus, sier Gusdal.

For å få bukt med brannene i gjen- vinningssektoren mener Gusdal at både de som leverer avfall og tar imot må ikke la ting som ikke skal være der slippe gjennom. Kontrollrutinene må forbedres i alle ledd. Selv mener han Metallco Oppland har fått på plass gode sikkerhetsrutiner.

– Det er blitt gjort ved å lytte til industrivernet som vet hvor farene er. Nå gleder vi oss til å arrangere vår første storøvelse etter pandemirestriksjonene og til fortsatt godt samarbeid med brannvesenet, avslutter Gusdal.

– Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap jobber med å utarbeide en beredskapsanalyse hvor branner i avfallsanlegg er et scenario som vil bli særskilt omtalt, sier Brit Skadberg i Kjemikaliesikkerhet (KSI) i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).

Hun understreker at DSB retter oppmerksomhet mot denne problematikken gjennom informasjon til bransjen i relevante fora og samarbeid. DSB samarbeider med relevante myndigheter som stiller krav til denne bransjen, blant annet Miljødirektoratet.

Den ene storøvelsen en gang i året, med «kuler og krutt», der alle skal involveres, fører ofte til at folk går i knestående og blir usikre og redde, dersom de ulike teamene på de ulike nivåene ikke har gjennomgått egne øvelser. Ikke begynn med de store øvelsene, begynn heller smått og grunnleggende, anbefaler Bollingmo.

Arranger diskusjonsøvelser, og bli trygg på hverandre. Enkle skrivebordsøvelser kartlegger om de involverte greier å beholde roen, hvordan man snakker sammen og hvordan man fungerer som et lag. Trygghet og kompetanse bygges i en organisasjon når man over tid øver sammen.

– Folk må få tro på å trene, og erfare egen mestring i en stressituasjon. Får de det, jobber de fleste godt og effektivt også i stressituasjoner, som krisehåndtering, sier Bollingmo.

Hun mener det har blitt mer oppmerksomhet på beredskap gjennom de senere tiårene. Det er samtidig langt fra alle virksomheter som jobber systematisk med å forberede seg på kriser. Bollingmo sier en del synes det er dyrt og tidkrevende å etablere planverk, utvikle en beredskapsorganisasjon og øve. Men det har for enkelte vært en dyrekjøpt erfaring å ikke ha dette på plass.

– For å være mentalt forberedt; bli kjent med hverandre gjennom øvelser, bruk verktøy aktivt, bruk beredskapsplanverket aktivt i øvelsene, evaluer og revider. Bli kjent med egne ressurser og begrensninger, ygg sten på sten – det skaper mestring, kompetanse og trygghet som gjør deg og beredskapsorganisasjonen forberedt til å håndtere krisen, avslutter Bollingmo.

Et av temaene våre for tilsyn i 2022 er nettopp oppfølging av uhell og ulykker, understreker Ly.

– Vi skal kontrollere hvordan virksomhetene følger opp kravene til varsling og rapportering ved uhell og hvordan uhell følges opp internt i virksomheten, uttaler Ly.

Ly understreker at pandemien har ført til at direktoratet har utviklet og gjennomført tilsyn også på andre måter enn de tradisjonelle stedlige tilsynene.

– Vi vil fortsette med å utvikle nye metoder for å effektivisere tilsynene våre, informerer Ly.

Ikke bare har antallet dødsulykker økt, også uhell har det. Fra 2020 til 2021 økte antall innrapporterte uhell med cirka 50 prosent innen flere områder. Brit Skadberg, som er seksjonssjef i kjemikaliesikkerhet i DSB, mener årsaken til økningen kan være at DSB de siste par årene har jobbet med å få virksomhetene til å bli flinkere til å rapportere inn hendelser.

– Vi antar at det er mørketall og jobber aktivt for å få industrien til å rapportere ulykker. Virksomhetene har rapporteringsplikt. Det er viktig å få frem tallene. Tallene skal brukes til å kunne analysere trender og formidle læring tilbake til bransjene.

Oppfølging av uhell og ulykker er årets tema. DSB skal kontrollere hvordan virksomhetene følger opp kravene til varsling og rapportering ved uhell og hvordan uhell følges opp internt i virksomheten. Følgende bestemmelser i regelverkene er utgangspunkt for kontrollen:

• Forskrift om håndtering av farlig stoff § 20
• Forskrift om landtransport av farlig gods § 6
• Eksplosivforskriften § 15

DSBs tilsyn med storulykkevirksomheter er koordinert med Miljødirektoratet, Næringslivets sikkerhetsorganisasjon, Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet. Til sammen er det planlagt tilsyn med cirka 80 virksomheter som er omfattet av storulykkeforskriften. DSB skal gjennomføre 26 av disse tilsynene.

I årets tilsyn kontrollerer storulykke- myndighetene lukking av tidligere avvik og hvordan virksomhetene følger opp storulykkeforskriftens krav til oppfølging av storulykker, ulykkeshendelser og tilløp til ulykkeshendelser, aktuelle bestemmelser:

• storulykkeforskriften § 4 vedlegg III nr. 6.1 og 6.2
• storulykkeforskriften § 13

Oppfølging og læring av ulykker er viktig i det forebyggende arbeidet og må være på dagsorden hos virksomheter og myndigheter i arbeidet for å forhindre storulykker. Myndighetene vil i tilsynet spesielt sjekke at virksomheten har system for:

• intern og ekstern rapportering av storulykker og nestenulykker og er dette beskrevet i prosedyrer og instrukser og,
• gransking og oppfølging av hendelser, også med bakgrunn i erfaringer fra tidligere hendelser og er dette beskrevet i prosedyrer og instrukser.

De ulike myndighetene vil også kontrollere temaet ut fra krav i eget fagregelverk.

Kjell Buer Berntzen begynner i Næringslivets sikkerhet-sorganisasjon nærmere sommeren.

Han kommer fra Avinor - Oslo Lufthavns Område fly- idedrift. Her har han ulike ansvarsområder innen både brannforebygging og beredskap. Berntzen har erfaring fra lokalt brannvesen og Avinors avdeling for brann og redning. Han har de siste årene deltatt i et prosjekt som skal etablere og utvikle bruk av simulator i øving og trening av beredskapen i Avinor. Simulatorprosjektet er primært rettet mot innsatspersonell på taktisk nivå både av personell og ledelse. Berntzen holder også operative kurs som instruktør og er kursleder for Avinor innen brann og redningstjeneste på forskjellige kurssteder og lufthavner i Norge.

Berntzen har i de senere år gjennomført en bachelorgrad innen beredskap og krisehåndtering ved Høg- skolen i Innlandet. Hans motivasjon for studiet var å få en bredere kompetanse innen samfunnssikkerhet og krisehåndtering i Norge.

– Jeg ser frem til nye og spennende utfordringer samt lære mer om krisehåndtering og beredskap fra et nytt perspektiv. Industrien innehar en rekke kritiske funksjoner som skal fungere under alle omstendigheter, og hvor egenbeskyttelse er helt nødvendig for å opprettholde virksomhetenes driftsstabilitet og konkurranseevne, sier Kjell Berntzen.