Byrommet har fått en irregulær form, tilsvarende middelalderens bystruktur og i kontrast til Cicignons barokke byplan fra 1681. Det ligger i enden av Krambugata ved inngangen til hovedbiblioteket i Trondheim og er definert som Barnas torg i byen.

I forbindelse med regulering av nytt næringsbygg i «bakgården» til Søndre- BYENES UTEROM – TORG OG PLASSER gate 7 og 9, med henvendelse mot Krambugata og Peter Egges plass, ble det stilt rekkefølgekrav om opparbeiding av Peter Egges plass og HC-adkomst fra Søndregate til inngangen til det nye næringsbygget i Krambugata.

På grunn av arkeologiske verdier i grunnen er det stilt strenge krav fra Riksantikvaren når det gjelder graving og tiltak som kan endre jordstrukturen, slik som drenering og planting av trær. Disse begrensningene, om blant annet ikke å grave dypere enn 55 cm og ikke plante trær som har røtter som går dypere enn 55 cm, ble viktige føringer for utformingen av uteanlegget.

Den direkte koblingen til hovedbiblioteket gjør den uregelmessig utformete plassen til et attraktivt sted for barn og barnefamilier.

I forbindelse med utgravingene til bygget fant man Olav den helliges Klemenskirke. Kirkeruinen ble plukket fra hverandre og siden lagt tilbake på samme sted og i samme høyde. Ruinen utgjør i dag den sentrale delen av et besøkssenter. Dette senteret sammen med en kafé i nybygget spiller en vesentlig rolle for plassen.

Peter Egges plass er utformet i samarbeid med Trondheim kommune, byplankontoret og bydrift. Det er gjennomført brukermøter med Trondheim bibliotek og KLP som eiere av «Nokas-bygget». En midlertidig scene ble satt opp en sommersesong for å undersøke bruken av plassen. Sollys og belysning har også vært viktige temaer for utformingen, og kommunen sørget for en midlertidig lyssetting av plassen en vintersesong.

Peter Egges plass ble i bystyrets «Byromsstrategi for Trondheim sentrum» i desember 2016 utpekt som «barnas torg». Stedet er godt skjermet fra biltrafikk, og den direkte koblingen til hovedbiblioteket gjør plassen til et attraktivt sted for barn og barnefamilier. Plassen var allerede godt besøkt av barnehager, skoleklasser, barnefamilier og ungdom. Det var en viktig forutsetning at dette ikke skulle være en tradisjonell lekeplass, men et bytorg tilrettelagt for barn og besøkende i alle aldre. Her skal det være rom for besøk av barnehagebarn på dagtid og muligheter for konserter om kvelden. Svaret ble et lekent og fleksibelt byrom.

Plassens form har særpreg som et komplekst, irregulært og mangekantet plassrom med et mangfold av fasader, byggehøyder og takformer omkring. Nybygget understreker dette ytterligere ved ikke å legge seg i flukt med andre fasader, og byggets egen uregelmessige fasade bidrar til en mangfoldig ramme om plassen. Som en følge av dette, oppstår det kroker, hjørner og mindre plassrom på den store plassen, noe som gir et mangfold som kler funksjonen som «Barnas torg».

Ønsket om å skape en uregelmessig plassform sprang også ut ifra ønske om å distansere plassrommet fra den barokke byplanen til Cicignon, planen som dominerer store deler av Midtbyen. Krambugata er en av få gjenlevende gater fra middelalderbyen. Den karakteriseres med sitt krokete og relativt trange gateforløp. Peter Egges plass er den sørlige avslutningen av denne gata, og selv om den skal være en plass fra vår tid, er det et ønske at plassens mer mangfoldige og «tilfeldige» plassform skal speile middelalderbyen Trondheim, slik den vokste fram over tid.

Bård Breiviks steinskulpturer har preget plassen siden slutten av 1980-tallet. Utsmykningen besto i hovedsak av åtte sorte steinplater med et lønnetre som stakk opp gjennom hver sin steinplate, samt en stor fontene bygd av røde granittblokker. I tillegg står det skulpturer av en munk ved inngangen til plassen i Søndre gate i vest og en nonne i den østre inngangen fra Kjøpmannsgata. Flere enkeltstående steinskulpturer var plassert rundt omkring på plassen. Vannfontenen, munken, nonnen og et par enkeltstående steinskulpturer er ikke berørt av det nye anlegget. Trærne i de åtte sorte steinplatene ble forsøkt bevart, men de døde underveis i prosessen. Steinplatene er gjenbrukt som lekeelementer, da Trondheim kommune hadde avtale med kunstneren om at man kunne omdisponere steinkunsten i den nye utformingen.

Bård Breiviks steinkunst, solforholdene, bibliotekets behov og ønsker, og selvfølgelig de ulike byggenes utforming og henvendelse til plassen, har gitt føringer for utformingen av Peter Egges plass.

En ny, stor sirkelrund benk med integrert lys – Lekegrinda – som omfavner Breiviks sorte steinskulpturer, danner et sentralt og samlende punkt mellom biblioteket og kafeen. Sammen med steinskulpturene er det plassert balansestokker utsmykket med vikingmotiver på et dekke av grus. Utendørs stålamper erstatter trærne som sto i steinene. Med belysning kan større grupper samles til felles lek eller lesing. Samtidig vil benken fungere for mindre grupper, både som aktivt lekende i sirkelen, eller som stille observerende henvendt mot plassen.

Steinskulpturer satt sammen med leselamper inviterer til lek og lesing. (landskapsplan) Landskapsplan for Peter Egges plass. Illustrasjon: Pir II Oslo AS

Ved inngangen til plassen i vest, inntil gavlveggen og på det mest skyggefulle stedet, ligger et større lekeelement med tak og integrert lys – Huskestua. Dette er en konstruksjon av limtre med lyssatte polykarbonatplater. Konstruksjonen er fylt med ulike tau, stokker og «hengekøyer» for opphold og lek. Den vil i tillegg til å gi ly og lys også oppleves som et sted å leke eller klatre, eller rett og slett et sted å henge (og slenge).

Lekegrinda og Huskestua, sammen med eksisterende fontene danner hovedelementene på torget. De skaper ulike situasjoner og flere muligheter for aktivitet.

Langs solveggen på nordsiden av torget, litt tilbaketrukket fra lekeelementene og fontenen, er det plassert en langstrakt benk. Den bidrar til at plassen også kan oppleves som et stille, rolig og solfylt sted.

Hovedmaterialet på plassen er gjenbrukt storgatestein fra stedet, med noe innslag av skifer. Dette er for å bygge opp under tanken om et tradisjonelt eldre «selvgrodd» bytorg. For å ivareta krav om universell utforming er det lagt saget storgatestein i gangarealene, med renner på hver side. Dette er med tanke på overvannshandtering, men de fungerer også som ledelinjer. Tilsvarende belegg sikrer universell adkomst til Lekegrinda og Huskestua.

Det er blitt mye triveligere å oppholde seg ute for beboerne, og når to barnehager og Nordpolen skole er de nærmeste naboene, er det ofte livlig på plassen, stort sett til begeistring for nabolaget. Forvandlingen er beskrevet som «fra øde plass til livlig oase».

At det var behov for en omfattende oppgradering av plassen, var det liten tvil om, men beboerne i området framførte i utgangspunktet beskjedne ønsker. Mads Bruun Nakkerud i bydel Sagene forteller med et glimt i øyet om det første møtet med representanter for beboerne i høyblokka: - En kollega og jeg ble nærmest kalt inn til en prat. De ville snakke med oss om parken, og vi, med våre trange budsjetter, var litt bekymret. Men det de ville ha, var ikke mer enn en benk og et fuglebad, er han sitert på i et KS-temahefte om universell utforming.

Aktivitet og lek, blant annet på to nedfelte trampoliner, er blant tilbudene til brukere av plassen.

En total ombygging av plassen har sørget for at alt overvann blir handtert på stedet, og forholdene for gående og syklister som ferdes i området, er blitt atskillig bedre. Men ikke minst har beboerne fått et innholdsrikt og trivelig uteområde for aktivitet og tilbud om mer innhold i hverdagen. Her finnes petanquebane, bordtennisbord, steinlabyrint, gangbane for rullator, sykkelstasjon, lekeplass, byttebod med bøker, opphøyde dyrkingsbed, en liten nytteveksthage og utekjøkken. Ikke minst er det mange muligheter for å sitte ned ved de mange faste eller flyttbare bordene og benkene.

Landskapsarkitektene Sille Winsnes og Siri Lima i Blå Landskapsarkitekter as inviterte til en omvisning for park & anlegg i begynnelsen av mai. Tre vekstsesonger etter åpning av plassen har ny vegetasjon fått etablere seg, og oppdragsgiver og planleggere har erfart hvordan plassen fungerer i praksis: - Hovedgangstien går diagonalt over plassen, noe som bidrar til å redusere kryssende trafikk og oppfyller et ønske om skille mellom gående og kjørende til boligene. I tillegg har intensjonen vært at hovedgangstien skal styrke uteplassen som vi kaller Torget – en naturlig møteplass for beboere, gående og syklende.

Den diagonale hovedgangstien er lagt med dekke av hardbrent, rød marktegl i forbandtmønster, og kantavslutningen er flettet inn i gresset. Med flettingen var det ikke behov for å kappe steinen. Universell utforming er sikret ved at belegget er slett, trinnfritt og sklisikkert. Der sykkel- og rullatorbanen krysser hovedgangstien er det lagt sebrastriper i gul marktegl.

Selve sykkel- og rullatorbanen er lagt med hardbrent marktegl i en mørkebrun farge. Teglsteinen er lagt i løpeforbandt med skarp kantavslutning mot grasplen.

Gamle Sandaker ballplass ble til tider brukt til parkering, noe som skapte uheldige trafikale forhold og usikkerhet for beboerne. Atkomsten til høyblokka er nå løst ved å anlegge en 3,5 meter bred, kjørbar gangvei langs hele blokka. Det er også anlagt en snuplass ved innkjørselen. Nedenfor snuplassen er det laget to parkeringsplasser med dekke av gjenbrukt brostein.

Landskapsarkitektene beskriver Torget som uterommets hjerte: - Det er utformet som en åpen plass og kan brukes til ulike aktiviteter, som markedsdager, samlingsplass på 17. mai eller et sted der folk bare kikker på livet, noe som er en viktig funksjon for et utendørs fellesrom. Formgrep bidrar til å lage et tydelig skille mellom selve torgplassen, hovedgangstien og de ulike bruksområdene.

Plassen har ulike soner, og de innbyr til forskjellige aktiviteter: - Det er sitteplasser og dyrkingsbed i vest, et utekjøkken mot nord og dyrkingsbed med sittebenk mot øst. Midt på torget er det en danseplass i rød marktegl. Stedet kan også brukes til enkel ball-lek. Plassen er avgrenset mot øst av diagonalen. Sørøst for torget ligger en petanquebane med målene 4 ganger 15 meter og spesifisert grusdekke. Banen har opphøyd kant på tre sider, mens inngangen fra kortsiden mot nord er nærmest terskelfri med bare 2,5 cm høy, universelt utformet kant.

Torggulvet har dempet gul marktegl lagt i fiskebeinsmønster. Det avsluttes med et bånd og rulleskift mot grasdekke eller annet belegg.

På en voll rundt et tilsådd infiltrasjonsareal er det plantet nyttevekster som pære- og plommetre, bærbusker, jordskokk, løpstikke, kvann og rabarbra.

En overdekket sykkelparkering og en bod på vestsiden av ballplassen er tegnet som et grindabygg av arkitektene i Gaia, og taket har gjennomskinnelige plater. I sykkelanlegget er det plass til sykler, rullestoler, og en bod med dør mot nord har kodelås som sikring mot innbrudd. Boden har kledning av låvepanel. Under overdekket er det montert grønnlakkerte sykkelstativer. Belegningen her er gjenbrukt brostein og betongheller fra stedet. Winsnes har følgende kommentar til funksjonaliteten: - Det var krav om et gitt antall faste plasser til sykler, men mitt inntrykk er at plassene er lite brukt. Som du ser, har noen flyttet et sett med bord og benker inn under overbygningen. Jeg tror det ville være en bedre løsning enn dagens å fjerne noen av sykkelstativene og gi muligheter for folk å sitte under tak. Det er fremmet ønske om en ny bygning med tak, men det vil i så fall legge beslag på noe av danseplassen. Det må etter min mening være bedre å unngå nybygg og heller endre litt på bruken av det eksisterende bygget.

En betydelig andel av brukerne av Ella Hvals plass er beboerne i omsorgsboligene i høyblokka langs plassen. De har behov for bedre muligheter for bevegelse og enkel trening. Derfor er det montert tre typer utendørs trimapparater, som egner seg for alle aldersgrupper, inkludert seniorene. Apparatene er produsert i vedlikeholdsfri lerk. En benk med pedaltråkk foran gir mulighet for litt bevegelse når gange er en utfordring. To nedfelte, runde trampoliner kan være spennende for både yngre og eldre brukere. Som underlag ved trimapparatene er det valgt sand.

Ved Sandaker ballbane var det i sin tid anlagt en steinlabyrint. Denne er beholdt, men den knuste grusen i labyrinten er byttet ut med naturlig avrundet elvegrus. Dermed blir dette leke- og oppholdsarealet bedre å bevege seg på, og det er mulig å gå barføtt her om sommeren. - De ulike fraksjonene av elvegrus rammer inn steinspiralen, forklarer landskapsarkitektene, som legger til: - Isdammen ligger som en forlengelse av steinlabyrinten med elvegrus omkring. Denne landskapssekvensen er bundet sammen av felt med høyvokste og tuedannende grasarter. Innimellom grastuene er det lagt elvegrus og større tråkksteiner. Graset er plantet i grupper og gir dette området et naturpreget uttrykk. De valgte grasartene Miscanthus sinensis 'Flamingo‘, Calamagrostis x acutiflora 'Overdam‘ og Molinia arundinacea 'Transparent‘ vil vokse opp som grønnsvær om sommeren, men de gule stråene er også dekorative om vinteren. Vi har ment at sonen omkring steinlabyrinten og isdammen skal gi assosiasjoner til konturene av Akerselva forbi Sandaker og en naturlig strandkant. Duftkaprifol og villvin er plantet inntil gjerdet bakenfor.

Det er anlagt høybed til dyrking av nyttevekster og blomster. Høybedene er bygd opp av gjenbrukt granittkantstein fra stedet. Granittmaterialet er svært robust. Bedene er laget så smale at plantene kan stelles også av folk i rullestol. På kantene inn mot torget er det montert sitteflater i tre.

Mot nord er det bygd opp to terrengvoller. De bidrar til å gi plassen en lunere romavgrensning. Den ene vollen ligger rundt et tilsådd infiltrasjonsareal i det nordvestre hjørnet av plassen. Der er det plantet flerårige nyttevekster som pære- og plommetre, rips- og solbærbusker, jordskokk, løpstikke, kvann, markjordbær og rabarbra. I dette området er det dessuten satt store mengder vårblomstrende løk og knoller, som blåstjerne og krokus.

I den kanten av torget som vender mot nyttehagen, er det plassert en fastmontert grill, så veien fra krydderplanter og andre nyttevekster som tilbehør til serveringen, er kort.

Sille Winsnes (t.v.) og Siri Lima i Blå Landskapsarkitekter as tester ett av trimapparatene som tilbys seniorene på Ella Hvals plass.

I planen for Ella Hvals plass er det tegnet to «portaler». De skal markere inngangen til den nye plassen og vil stå i hver sin ende av hovedgangstien. Ut ifra tegningene skal de utformes i tre som små tårn med fire hjørnestolper og saltak. Portalene er tenkt som stativ for insekthotell, fuglebrett, fuglekasser og andre bidrag til økt biologisk mangfold på plassen. Det er meningen at byggingen av «portalene» skal gjennomføres som en medvirkningsprosess med beboere og brukere. Foreløpig er bare betongfundamentene støpt.

En benk utskåret etter Akerselvas vannkontur i elvestrekningen som går forbi Sandaker mot Sagene, ble designet av landskapsarkitekt Elin T. Sørensen i Urban Living Laboratory. Benken var tenkt som «et identitetsstyrkende og lekent parkelement ». Den skulle plasseres under de eksisterende lindetrærne på plassen, men hvorvidt den blir montert på stedet, er foreløpig et åpent spørsmål.

Landsbyen skal oppleves som en forlengelse av livet hjemme, med mulighet til økt aktivitet og mestring i hverdagen.

Carpe Diem er bygd som en avgrenset landsby med varierte bygninger og uterom der beboerne kan fortsette å leve livet så normalt som mulig, innenfor trygge rammer. Bygningene i Carpe Diem er spesielt tilpasset personer med demens og oppleves samlet som et gjenkjennelig nabolag. Hele anlegget er utformet for at det skal føles som et hjem framfor en institusjon. Boligstrukturen er nedskalert i forhold til tradisjonelle institusjoner og har varierte rom både ute og inne. Felleshuset og administrasjonen danner sammen med hovedinngangen et torg med urban karakter, mens boligene er utformet med tanke på å skape en hjemlig atmosfære som i et typisk småhusmiljø, med hager og tun.

I tillegg til å være et bo- og behandlingssenter er Carpe Diem også en sosial arena for pårørende og besøkende. Det åpne inngangspartiet og felleshuset inviterer naboer til å benytte seg av tilbud i landsbyen, som kafé, trimrom, butikk, frisør og grendehus. Dette vil understøtte konseptets grunnidé – å gjøre landsbyen til et levende og godt sted å være for beboere, ansatte, pårørende og andre besøkende.

Anlegget har rom for totalt 158 beboere, hvorav 22 forsterkede plasser og 136 langtidsplasser fordelt på 17 bokollektiv. Konseptet er gjennomgående i bygg, interiør og landskap. Det er utviklet i tett samarbeid med helsefaglig ekspertise i kommunen.

For å oppnå hjemlighet og unngå institusjonspreg ble det lagt stor vekt på detaljer i boenhetene. Nøye utvalgte materialer og gjennomtenkt fargebruk er med på å fremme følelsen av et hjem, og viktige funksjoner. Hvert inngangsparti til boenhetene har en egen identitet, med egen farge for best mulig gjenkjennelighet.

Bærum kommune gjennomførte en omfattende kartlegging av sine innbyggeres ulike livspreferanser for å forstå og ta utgangspunkt i brukernes behov. Slik kunne en finne fram til de beste løsningene. Konseptene for arkitektur, interiør og landskap er alle rotfestet i de potensielle beboernes refleksjoner om hva de ønsker i sin egen hverdag.

Å finne riktig uttrykk for «et hjem» for en ukjent gruppe mennesker var en utfordrende oppgave prosjekteringsteamet tok fatt på i tett samarbeid med kommunen. Dette arbeidet førte til en rekke konsepter for boenhetene for å treffe preferansene til ulike brukergrupper. Boenhetene er knyttet sammen med sine tilliggende uteområder: Hav- og sjøenheten ligger rett ved dammen, Fjell- og skogenhetene rett ved gapahuken, Hage- og dyrkingsenhetene rundt drivhuset og Kultur- og museumsenhetene rett ved torget. På denne måten er anlegget oppdelt i flere ulike opplevelsesverdener.

Uterommene er naturlig avgrenset av kontinuerlige bygg- og bygningselementer. Dette gjør at beboerne kan vandre fritt rundt i landsbyen gjennom frodige og universelt utformete by- og hagerom. Det er lagt stor vekt på å skape variasjon gjennom utforming av mange ulike karakteristiske romlige sekvenser med tydelig særpreg. Dermed får nabolagene ulik identitet, noe som bidrar til god orientering og gjør at beboerne kan kjenne seg igjen og finne tilbake til egen bolig.

Utearealene er bundet sammen av en kontinuerlig vandrerute med ulike opplevelser, stemninger og aktiviteter på veien. Fra hovedinngangen kommer man rett ut på et torg med en rislende fontene, natursteinsdekke og gatetrær. Herfra fortsetter den slyngende vandreruten gjennom treningsområdet, eplehagen, herregårdshagen med lysthus og tradisjonelle stauder, vannhagen, «skogen » med gapahuk og hønsegård, den opphøyde sansehagen, dyrkingsområdet med drivhus, samt båtpusseplassen med tilhørende boder.

Et stort mangfold av sanseopplevelser og aktiviteter skal bidra til livskvalitet – både gjennom deltakelse og tilhørighet i et fellesskap og gjennom personlige minner og rekreasjon. Når hjernen blir endret og mye av tankevirksomheten svekkes, blir sanseinntrykk ekstra viktige. På mange måter er sansene en snarvei til følelsene, og hendene og kroppen kan huske ting hjernen ikke lenger har kapasitet til å klare. Derfor har vi vært svært opptatt av hvordan vi kan bidra til fleste mulig gode opplevelser. Vi har blant annet plantet et stort antall trær, busker og stauder ut ifra en rikholdig planteliste for å sikre blomstring og variasjon helt fra tidlig vår. Det er utstrakt bruk av nyttevekster, og en egen dyrkingshage med drivhus gjør at beboerne kan drive «matauk» og ellers aktivisere seg i hagearbeid og enkelt utendørs vedlikehold. Det er i tillegg lagt inn en rekke elementer og aktiviteter som skal framkalle minner gjennom sanseopplevelser.

Bærekraft gjennomsyrer hele anlegget. Ikke bare er Carpe Diem sosialt bærekraftig for demenspasienter, deres familier og samfunnet rundt, det er også tatt betydelige miljø- og klimahensyn. Bygningene er utformet med konstruksjonsprinsipper, etasjehøyder og materialbruk som gjør at de står seg godt over tid og er fleksible med hensyn til framtidige ombygginger og oppgraderinger. Det er benyttet vannbåren oppvarming med tilknytning til fjernvarme og behovsstyrt ventilasjonsanlegg. Etter ferdigstilt prosjekt ble det dokumentert betydelige klimabesparelser.

Landsbyen har lokal overvannshandtering, med store grøntområder og regnbed som fordrøyer og infiltrerer regnvann på en naturlig måte. Et stort artsmangfold i beplantningen sørger for at insekter og fugler finner mat gjennom hele sesongen.

Det er lagt vekt på egnet og bærekraftig materialbruk, der materialene tåler høy påkjenning og har lang levetid.

Prosjekteringsteamet har hatt et tett og godt samarbeid med oppdragsgiver Bærum kommunes representanter gjennom hele prosessen, både brukerkoordinatorer og prosjektledelse. Tilbakemeldingene vi har fått om Carpe Diem fra ansatte og potensielle framtidige brukere og deres familier, er overveldende positive. Opplevelsesrikdommen i hver enkelt boenhet og den store variasjonen i uterommene og aktivitetstilbudet, oppleves som at individenes ulikhet og verdighet blir tatt på alvor.

Prosjektet sto ferdig i 2020. Carpe Diem ble kåret til «Årets helsebygg 2020» og var en av tre finalister til Statens pris for byggkvalitet i 2021, som dette året var spesielt fokusert på bærekraft.

Sentralt i London ligger Trafalgar Square. Jeg vil anta at de fleste av oss har krysset over plassen, og når vi har julehandlet, tatt oss tid til å titte opp på juletreet fra Oslo, eller laget en avtale om å møtes ved Nelson-søylen.

De fleste tenker vel på Trafalgar Square som en plass, men det er langt mer enn det. Den som tar seg tid til å avlese plassens ikonografi, vil forså at her er det langt mer som skal formidles enn en plass i metropolen. Begrepet signalbygg blir i Store Norske Leksikon (snl.no) ofte brukt om et framtredende, representativt byggverk med god arkitektonisk kvalitet. Jeg vil derfor påstå at Trafalgar Square er et signalbygg. Dette er min lesning av stedet.

Plassen med de omkransende gatene og rundkjøringen i sør utgjør et stort og sentralt byrom i London. La oss starte med begrepet square, for square er en egen typologi under plasser. Det betyr firkant, men finnes sjelden som et eksakt geometrisk kvadrat. Helst bør det også gå gater rundt på alle sider, slik som Spikersuppa i Oslo, eller Søndre park på Lillehammer, som en helgrønn utgave. Place des Vosges i Paris og St. James’s Square i London kan nevnes som eksempler i samme slengen.

Selve plassen er en stor flate med to store, firkløverformede basseng og en triumfsøyle med skulpturer rundt. Sør for plassen, som en del av romdannelsen, ligger en rundkjøring med en rytterstatue. Mot nord er det en mur med et baluster-rekkverk hvor den opprinnelige gaten bak ligger som en bred terrasse med en sentrert, bred trapp. Denne fører opp fra flaten til National Gallery som ligger som en tronende fondvegg mot nord i byrommet. Den generøse og inviterende trappen kom for øvrig ikke til før ved en ombygging i 2003.

I hvert av hjørnene er det store plinter som baser for skulpturer. Sidegatene ligger som to ramper opp mot museet, skjermet med trerekker. Med andre ord; et gjennomtenkt og sterkt byrom. Komposisjon minner ikke så rent lite om Youngstorget i Oslo.

Egentlig var det vel tenkt at plassen skulle hete King William the Fourth’s Square, men så dukket ideen om Trafalgar opp, og kongen ble sveipet til side. Kapp Trafalgar (Cabo Trafalgar) er et nes som stikker ut sørvest i Spania. Neset ligger ca. 10 mil vest for det mer kjente Gibraltar. Navnet kommer fra arabisk, som mange andre stedsnavn i Sør-Spania. Taraf al-Gharb betyr «vestens kapp».

Det var utenfor Kapp Trafalgar, den 21. oktober 1805, at det viktigste sjøslaget sto under Napoleonskrigene mellom den fransk-spanske flåten og The Royal Navy. Så hvorfor dette navneskiftet?

Det har alltid vært et før. Grunnen tilhørte kongen, eller rettere the Crown, og det var her de kongelige stallene, the King’s Mews, lå rett ved Charing Cross. Det var George IV som bestemte å flytte stallene over til Buckingham Palace, som hans far, George III, hadde ervervet i 1762. George IV gjorde Buckingham Palace om til hovedresidens. Da var det kjekt å ha stallene samme sted. De sto ferdige i 1825 etter tegninger av arkitekten John Nash.

Det gamle stallkomplekset ble revet og ga mulighet til å formgi en ny plass. John Nash fikk også oppdraget her, men etter hans død ble det hele fullført av Sir Charles Barry i 1845.

Det sentrale blikkfanget er Nelson-søylen. Det er en triumf- eller seierssøyle som har sitt forbilde i antikkens Roma. Der ble det reist monumentale søyler for å markere store seire. Søylene var kronet med seierherren eller et symbol på ham på toppen. I tillegg kunne de, som på Trajansøylen, ha et relieffbånd som snor seg som en spiral oppover søylen. På Trajansøylen viser det en billedserie som illustrerer keiserens seierrike hærtog mot drakerne.

Nelson-søylen sto ferdig i 1843. Den er til minne om den store helten fra sjøslaget ved Trafalgar, viseadmiral Horatio Nelson. Det var han som sørget for å slå franskmennene, men selv døde han ombord på skipet «Victory» etter, i det samme slaget, å ha blitt truffet av en geværkule i ryggen.

Den 5,5 m høye statuen står 46 meter opp i været, på toppen av en korintisk søyle av Dartmoor-granitt. På basen er det fire bronserelieff som memorerer fire av Nelsons seirende sjøslag, ved Kapp St. Vincent, Nilen, Trafalgar og København. Det siste ser vi i tvillingriket på som overraskelsesangrepet som resulterte i det britiske ranet av den dansk-norske flåten og bombardementet på Københavns red den 2. april 1805. Dette sendte Danmark-Norge rett over i armene på Napoleon, og vi havnet på den tapende parts side.

Nelson vender mot sør og ser mot Admiralitetet, med the Mall på sin høyre flanke, hvor Nelsons skip er representert på toppen av hver flaggstang. Rundt plinten vokter det fire bronseløver, som kom til i 1873.

På plintene i de fire hjørnene står en rytterstatue av George IV, samt general Havelock, og general Napier. De to siste er mest kjent for sine «bragder» i India og Pakistan. I tillegg er det satt opp byster av flere admiraler mot nordveggen. Den fjerde plinten i det nordvestre hjørnet sto tom. Etter initiativ fra Royal Society of Art rulleres det nå med nye skulpturer, ledet av The Fourth Plinth Commission.

Ute på rundkjøringen står det en rytterstatue av kong Charles den I.

De to vannarrangementene som er der i dag, kom sent på 1930-tallet. De ble tegnet av Sir Edwin Lutyens. (Han er kjent som samarbeidspartneren til Gertrude Jekyll – impresjonisten i hagekunsten, jfr. park & anlegg 7/2012: En formiddag på Munstead Wood – Gertude Jekylls private hjem.)

De to erstattet det opprinnelige vannarrangementet av Charles Barry. Hans argument var at det ville påvirke effekten av å reflektere varme og blending fra belegget på plassen. Komiteen som overvåket det hele, fant at det var en god idé, men mer ut ifra å få delt opp flaten og ikke minst minimere arealet som publikum kunne være på. Dermed reduserte man risikoen for store folkemengder og opptøyer.

Charing Cross, var som navnet sier, et stort kryss. Det var her alle gater møttes. Krysset er nå inkorporert i plassen. Ut fra plassen stråler det fortsatt gater. Det er som om det er her den franske filosofen og rettslærde Charles Montesquieus tanker om maktfordelingsprinsippet møtes, et politisk og juridisk prinsipp hvor makten mellom de forskjellige myndigheter skal oppveie og utøve kontroll med hverandre.

The Mall går mot Buckingham Palace. Man passerer først Admiralty Arch og så blant annet St. James Palace. Det britiske kongelige hoffet omtales fortsatt som the Court of St. James’s – selv om det er lenge siden St. James’s Palace var hovedresidens. Men uansett går det en linje til den utøvende myndighet, via forsvaret. Parliament Street går igjennom regjeringskvartalet og til parlamentet, Palace of Westminister, som er den lovgivende myndighet. Og The Strand med blant annet Royal Courts of Justice og Central London County Court som den dømmende myndighet, går over til Fleet Street, som er avisgaten, den frie pressen. Den ender i finanssentret i City of London. De øvrige gatene kan stå som representanter for folket.

Troen, Church of England, er også representert ved St. Martin-in-the-Field som titter inn mot plassen fra det nordøstre hjørnet.

For meg blir Trafalgar Square imperiets origo. Det er her alle aksene i koordinatsystemet skjærer hverandre.

Her møtes kirke, kultur, finans, forsvar, samt lovgivende, utøvende og dømmende myndigheter.

Samtidig oser det av storaktighet og stolthet. Dette er et virkelig signalanlegg som forteller hvem som styrer verden. Plassens ikonografier som et bilde på det, selv navnet understreker dette. Den som kommer på besøk, skal forstå at det er dette som er navet, at det er her makten i imperiet sitter. Det er plassens fortelling. Enhver kan prøve seg, men ved å ta en titt rundt seg kan man forstå at det ikke er klokt, for her står imperiets seire linjet opp, og imperiet er alltid beredt til å slåss og slå tilbake.

Over det hele troner Nelson. Som en drage vokter han for alltid imperiet og minner oss om at:

«Rule, Britannia! Britannia, rule the waves: Britons never will be slaves.»

Tilsvarende steder, parker og plasser med klare budskap finnes mange andre steder. De har budskap vi kan like eller ikke, og som vi med dagens øyne kan ha en helt annen oppfatning om enn da de ble skapt. Det har ikke vært en tilfeldighet hva eller hvem man har satt opp på sokkel. Hele gjengen som står på Trafalgar Square var i imperiets tjeneste, og heller ikke Nelson hadde vel helt rent mel i posen etter sin innsats i koloniene i ungdommen.

Da kan et besøk på plassen før jul, med en titt opp på en litt pistrete norsk gran som blikkfang, hvor en for en stakket stund kan overse resten av ikonografien, være litt forsonende.

Noen treslag bevarer den regelmessige krona lenge, andre i bare noen år før fasongen blir bredere eller mer kjegleformet, så dersom vi ønsker å bevare den spesielle kroneformen, må vi da ty til beskjæring når krona blir større.

Eldre kultivarer med rund krone har ofte navn med latinske ord som globosum (kuleformet), bullata (oppsvulmet) og sphaerica (kuleformet). Men etter 1958 tillater ikke de internasjonale nomenklaturreglene at det inngår latiniserte ord i kultivarnavn. Kultivarer som er markedsført siden omkring 1960, har derfor vanligvis navn som ikke sier noe om vekstformen.

Acer platanoides ’Globosum’ er en kultivar av vanlig spisslønn. Bladene er noe mindre enn hos arten, det vil si 8-12 cm brede med fem til syv tilspissete lapper og uregelmessige, grove tenner. Bladene er skinnende grønne i vekstsesongen og får gul høstfarge. Kultivaren setter færre blomster og frukter enn normalt for arten. De heller fåtallige, små, gule blomstene sitter i endestilte halvskjermer som viser seg om lag samtidig med knoppsprett, men før bladene folder seg ut. Kultivaren har tettsittende skudd og greiner som til sammen danner en nærmest kulerund krone, men etter hvert blir krona bredere og minner om en liggende ellipse. Trærne er nokså utsatt for angrep av mjøldoggsoppen Sawadaea bicormis (syn.Uncinula bicormis) utover sommer og høst. Dette skjemmer bladverket og gjør trærne mindre attraktive, men selv kraftige angrep ser ikke ut til å redusere veksten følgende år i særlig grad. Et forebyggende tiltak mot smitte kan være å fjerne vissent løv fra bakken før knoppsprett om våren. Kultivaren ble først markedsført av den belgiske planteskolen Van Houtte i 1873 og regnes som herdig til sone 4.

Fraxinus ornus ‘Mecsek’ (skrives også ‘Meczek’) er et interessant tilskudd til tresortimentet, men det gjenstår å fastslå vinterherdigheten. Mannaask er et tørketålende treslag med kompakt krone, tettsittende greiner og vakker blomstring. Dessuten hører den til en gruppe ask som ikke synes å være mottakelig for askeskuddsyke. Kultivaren kan brukes som frittstående, i mindre tregrupper eller i trerekker i bymiljø, gjerne der plassen er begrenset. Trehøyden hos mannaaskkultivaren ’Mecsek’ avhenger av hvor høy stamme kultivaren er podet på, men trærne blir sjelden mer enn 5-6 meter høye. Fra Tyskland blir det oppgitt en årstilvekst på 10-15 cm. Trærne blir vanligvis podet i stammehøyde 180 cm på en grunnstamme av mannaask eller en annen art av ask. Det er ikke uvanlig å bruke en mellomstamme, som i så fall utgjør treets stamme mellom krone og rothals. De mange tettsittende greinene hos kultivaren gir et yndet oppholdssted for fugler, som gjerne bygger reir i krona.

Mannaask har tykk, glatt og grålig olivengrønn årskvist med butte, gråbrune vinterknopper. Rett etter løvsprett har bladene et skjær av bronsefarge. Hvert blad har vanligvis syv skaftede småblader. De er 5-8 cm lange, 3-4 cm brede og avlangt eggformete. Høstfargen er guloransje til rødlig, men den kommer så seint hos oss at bladene ofte faller av grønngule.

Trærne begynner å blomstre allerede som unge. Blomstringen kommer i juni og kan være sparsom enkelte år, men rikere dersom trærne er stresset. De kremhvite og duftende blomstene sitter i tette, endestilte, 10-15 cm lange og like brede topper.

F. ornus ’Mecsek’ er et ungarsk utvalg som ble funnet i det varme og tørre Mecsek-området i den sørlige delen av landet. Mortreet står i den botaniske hagen ved universitetet i Budapest. Kultivaren er ansett som svært robust, også i varmt og forurenset bymiljø. Den trives best i moldrik jord med relativt høyt kalkinnhold, men tåler også å vokse på skrinn, steinete jord. Hittil er kultivaren lite prøvd her i landet. Svenske kilder antyder herdighet til sone 3, men trærne vil trolig kunne klare seg uten skade gjennom de fleste vintrer også i sone 4.

Prunus x eminens ’Umbraculifera’ er en hybrid som gir små trær uten gjennomgående stamme. Hybriden er første gang omtalt i 1831. Kultivaren stammer trolig fra Øst-Europa, men det er ukjent når den ble introdusert på det vesteuropeiske markedet. Den har inntil nylig vært markedsført under navnet P. fruticosa ’Globosa’ og finnes trolig i plantesamlinger under dette navnet. Kulekirsebær har foreldrene surkirsebær (P. cerasus) og dvergkirsebær (P. fruticosa). Den blir i utgangspunktet en 1-3 meter høy busk med opprettvoksende greiner. Når kultivaren blir podet på en høy stamme, får vi et 3-5 meter høyt tre med en 1,5-2,5 meter bred, kompakt krone. Etter hvert blir den runde krona mindre symmetrisk. Bladene er små, og høstfargene i oransje og rødt kommer seint. Blomstringen er nokså rik og kommer samtidig med bladsprett. Blomstene sitter to til fire sammen i knipper. Hver blomst er om lag 1 cm bred, enkel og med rent hvite, omvendt eggformete, helrandete kronblader. Kultivaren setter vanligvis ikke eller bare sparsomt med om lag 1 cm store, brunrøde frukter. Kulekirsebær egner seg i rekke på torg og plasser, men også som frittstående i park- og hagemiljø. Trærne har så liten krone at de får plass i en av dagens små privathager.

Sorbus x thuringiaca ‘Fastigiata’ hører til en naturlig forekommende hybrid mellom rogn og sølvasal. Hybriden er svært sjelden i naturen og bare påvist i Thüringen (på latin omtalt som Turingia), den sørvestligste delstaten i det tidligere Øst-Tyskland ved grensen mot Tsjekkia. Her ble den funnet i 1773, og seinere er den påvist lenger øst i Karpatene. Unge trær av kultivaren har tilnærmet kulerund krone. Derfor er asalkultivaren lett å kjenne igjen når vi av og til finner den i bymiljøer uten plass til store trekroner. Mørkt bladverk, kremhvite blomster, mørkerøde frukter og gulrød høstfarge er andre karaktertrekk ved treslaget, som i dagligtale ofte blir kalt «kuleasal». Bladene hos kultivaren minner om bladene hos vår viltvoksende rognasal (S. hybrida). De er imidlertid smalere og har 10 til 14 par sidenerver, mens rognasal har åtte til ti. Antall frie småblader nær bladbasis varierer fra ett til seks. Undersiden er gråfiltet som hos andre asalarter. Trærne blomstrer i første del av juni. Blomstene sitter mange sammen i en halvskjerm. Fruktsettingen er ofte rik.

Kultivaren har først slankt kjegleformet krone, noe som har ført til at den også kalles «søyleasal», men etter hvert som krona øker i omfang, blir den nærmest kulerund og til slutt bredt elliptisk. Den tette krona blir nokså tung, noe som fører til at dårlig forankrede trær kan helle over til siden. I vindutsatte områder kan dette være et betydelig problem. Trærne blir vanligvis mellom fem og syv meter høye. Kultivaren skal være oppformert i den engelske planteskolen Backhouse i York, og er markedsført fra en gang før 1907. «Kuleasal» er først og fremst egnet som et småkronet tre i bymiljøer, særlig i trerekker, men også i små grupper eller som frittstående. Kultivaren foretrekker lett og godt drenert jord. Den skal være tolerant med hensyn til varierende surhetsgrad i jorda. Alle rogn- og asalarter er nokså næringskrevende, og en bør være påpasselig med nitrogentilførsel. Trær som stagnerer, setter mange blomsterknopper og frukter, men få og korte årsskudd. Slike stagnerte trær vokser dermed lite og kan være vanskelige å få til å vokse bra igjen.

Salix euxina ’Bullata’ er en kultivar av pil som kan bli 8-10 meter høye og minst like brede trær. Den er kjent fra Sverige allerede i 1785, og i nyere tid er den blitt populær også her i landet. I Nord-Sverige og ikke minst i Finland og de baltiske landene er disse trærne med sin markert arkitektoniske effekt vanlig plantet. Det kan diskuteres om planteslaget skal regnes som en kultivar eller som en botanisk form (S. euxina f. bullata, syn. S. fragilis f. sphaerica). I Finland blir treslaget kalt Terijoki-pil. Det skyldes at det særlig er kjent fra våtmarker på det karelske neset, som i dag er en del av Russland, men som tidligere hørte til Finland. Her er det større forekomster, noe som kan bety at dette ikke bare dreier seg om én klon. Men i praksis betyr det lite, og vi formerer plantene med kvist- eller skuddstiklinger.

Trærne setter tett med skudd og beholder en nærmest kuleformet krone gjennom mange år i oppveksten. Uten beskjæring blir det først tette busker, siden flerstammete trær, men dersom vi stammer opp plantene de første årene, får vi trær med karakteristisk krone. Av og til setter plantene ett eller noen få kraftigere skudd. Disse bør skjæres tilbake, slik at krona beholder sin symmetriske form. Etter hvert dør de nederste greinene, krona blir bredere, og trærne får markert stamme. Overvintringen er ikke noe problem under våre klimaforhold, men treslaget er avhengig av god lystilgang for å beholde flest mulig greiner og en symmetrisk krone over tid.

Robinia pseudoacacia ‘Umbraculifera’ er en seintvoksende kultivar av storrobinia. Den ble funnet i Østerrike i 1813. Trærne blir vanligvis formert ved poding på en høy stamme av arten. Krona er i begynnelsen kompakt, nærmest rund med tettsittende, nokså tynne greiner. Etter hvert får krona mer parasollfasong slik kultivarnavnet tilsier. Knoppene hos robinia bryter seint om våren, gjerne i siste halvdel av mai. Unge skudd og greiner er nærmest uten behåring, olivengrønne til mørkt rødbrune og ofte tornete. De ni til 19 småbladene er opptil 5 cm lange og elliptiske til eggformete. Bladene er dypgrønne og får gul høstfarge dersom vekstsesongen er tilstrekkelig lang. Arten vokser i naturen på vel drenert, kalkholdig jord. Rotskudd kan være et problem, og greinene er nokså mottakelige for rødvortesopp (Nectria cinnebarina). Kultivaren er dessverre ikke særlig vinterherdig. Vi bør derfor plante trærne på et lunt sted nær kysten sør i landet (sone 3).

Bjørnen bor nå i en kombinert barnehage og flerbrukshus på Grorud i Oslo. Der trives den ifølge Jonsson ypperlig sammen med alle barna. Både de og pedagogene setter stor pris på treskulpturen, som man både kan gå inn i og klatre opp og sitte på. Barna kan selv være bjørnen, når de går inn i den, eller de blir venn med bjørnen når de sitter oppå den.

Barna kommer tett innpå håndverket når de kryper inn i skulpturens mage.

Jonsson forteller at de arbeider med furuvirke med kjerneved: - Vi henter fram de subtile verdiene som trematerialet formidler, ved å blande håndverk og konstruksjon med form og virkets spesielle uttrykk. Deretter får barnas egen fantasi ta over og vokse videre i det miljøet som skapes. Bjørnen formidler en unik stemning som vi synes det er viktig å få med inn i vår tids arkitektur og barnemiljø. Trevirket har en iboende poesi med sine årringer og ulike strukturer, enten det er hugget, høvlet eller finsaget. Vi synes lekemiljøene skal bestå av noe annet enn standardiserte limte komposittmaterialer, slik man ofte ser.

Produktene blir framstilt etter gjeldende EN-norm med hensyn til sikkerhet.

Bjørnen er tre meter lang, 1,85 meter høy og 1,40 meter bred over baken, der den har størst bredde. Når barna går inn i trebjørnen, kommer de inn i flere små rom og ganger. Der kan de ta seg fram på ulike vis. Lekende barn velger først å gå inn gjennom den store, runde sideinngangen. Derfra kan de ta seg framover og krype ut mellom forbeina. Barna kan også krype bakover og inn i baken og derfra krype oppover, slik at de kommer opp på ryggen. En tredje vei er å kravle seg fram til hodet og derfra spane på omgivelsene gjennom øynene til bjørnen.

Barna kan også velge bare å ta det rolig og leke inne i skulpturen. I magen kan de for eksempel oppleve trematerialet på nært hold. De kan ta på det, og de kan se konstruksjonen med bjelker og sammenføyninger. En del overflater er høvlet, andre er tilhogde. Årringer og kvisthull kan være spennende å undersøke. Disse skaper abstrakte bilder, og bare barnas egen fantasi gir svar på hva de egentlig ser. Trebjørnen har dessuten kikkhull, slik at barna kan se ut mange steder. De har dermed kontakt med verden utenfor, med lekekamerater og voksne. I enkelte av hullene som slipper inn lys, sitter det store «blåbær» utformet i tykt, blåst glass. I glasset er det abstrakte former, så også her får barna forestille seg hva de kan se og oppdage – de spaner inn i små blåbærunivers.

Utvendig er trebjørnen en mer utpreget klatreskulptur. Bjørnen har tilsynelatende rullet rundt i skogen, slik at det sitter blåbærblader i pelsen. Disse kan man klatre på, for de er samtidig trinn for fotfeste. Forskjellige klatreløyper opp på bjørnen har ulik vanskelighetsgrad, noe som gir utfordringer for de ulike aldersgruppene. Dermed kan bjørnen gi nye utfordringer etter hvert som barna vokser. Klatreturen kan avsluttes ved at barna tar rutsjebanen nedover snuten den dagen de er modne for det.

Det er ikke uten god grunn man sier «Badebyen Drøbak». Siden 1850-tallet er det beskrevet dampskip som ankom Drøbak sentrum med badegjester som ønsket å oppleve de flotte badeplassene langs sjøen. Siden den gang har Frogns innbyggere, turister og ikke minst kunstnere hatt svabergene og Badeparken blant sine favoritt(bade)plasser ved Oslofjorden. Kommunestyret i Frogn vedtok i 2018 å oppgradere og restaurere Badeparken. Over flere år hadde folk sett at parken, bygninger og særlig muren ut mot sjøen fikk større forvitrings- og setningsskader. Store deler av muren begynte derfor å bli direkte utrygg, og nordenden av parken ble stengt i 2019 i påvente av tiltak.

Den gamle steinmuren blir demontert og settes sammen igjen, bedre og mer nøyaktig enn den opprinnelige muren.

I 2020 begynte planleggingen av en oppgradering. Siden Badeparken ligger innenfor verneområdet for gamle Drøbak, er føringene for hva som kan gjøres, svært strenge. Bygninger, trær og vegetasjon skal bevares i den grad det er mulig. Et brukerråd med representanter for ulike organisasjoner med interesse for Badeparken ble opprettet. Det var viktig at alle skulle bli hørt før arbeidene startet. Høsten 2021 sto første del av parken ferdig, området ved den historiske trebygningen Herrebadet, med blant annet ny badebrygge og betongtrapp ned til vannet (se park & anlegg 9/2021). Dette arbeidet sto SL Stenlegging for.

Den opprinnelige natursteinmuren med setningsskader strekker seg fra Herrebadet, forbi Varmbadet og nordover mot Parrstranda. Muren er ca. 250 meter lang. Alderen på muren er noe usikker, men man tror den er bygget omkring 1900. Oppgraderingen nord for Varmbadet startet høsten 2022. Det er entreprenørselskapet Grimsrud som utfører disse arbeidene. Natursteinmuren er blitt demontert stein for stein og skal etter hvert bygges opp igjen. Demonteringen er vanskelig og tidkrevende. Steinene blir sortert og merket etter størrelse og form der det er mulig. Målet er å ombruke flest mulig av steinene. Steiner som er enten skadet eller for små, blir brukt i fyllingene bak muren. Det opprinnelige estetiske uttrykket, samt linjene tilbake til historien er godt ivaretatt.

Samtidig, for å sikre kvaliteten på den nye muren, blir noen av steinblokkene erstattet av ny og større stein fra et steinbrudd i Skjeberg. I tillegg blir det brukt fyllmasser og kult fra sprengningsarbeider fra det nye industrifeltet og veiarbeidene på Måna i Frogn, et område ved nedfarten til Oslofjordtunnelen.

Den delen av prosjektet hvor natursteinen ombrukes og kulten hentes lokalt kan sees på som et lite ledd i sirkulær økonomi, noe flere og flere bygg- og anleggsprosjekter må holde fokus på i tiden som kommer. Hovedtrekkene i en sirkulær økonomi bygger på prinsipper fra sirkulære kretsløp i naturen, hvor alle ressurser kan brukes og har en funksjon. Dermed blir det ikke skapt avfall. Naturressursene i verden er under sterkt press, og de må brukes mer effektivt enn i dag, slik at behovet for å ta ut nye ressurser reduseres. En sirkulær økonomi handler derfor mye om at det vi før så på som avfall, i dag må behandles som en ressurs. Målet er å ombruke, gjenbruke og gjenvinne mest mulig i et lukket kretsløp, akkurat som i naturen. Dette vil på sikt skape bærekraft og mindre fotavtrykk i naturen. Sirkulær økonomi er også en del av FNs bærekraftmål nr. 12 – Ansvarlig forbruk og produksjon.

Grepene med ombruk av stein fra Badeparken, kortreist stein fra Skjeberg og kult fra Måna øker bærekraften og økonomien i oppgraderingsprosjektet. Ombruk av naturstein til muren gir i seg selv mange miljøgevinster. Produksjonskostnadene blir redusert, og man sparer naturen for inngrep som produksjon av ny stein ville ha medført. I tillegg er natursteinen fra Skjeberg kortreist i forhold til hva utenlandsk stein ville ha vært. Kulten som hentes lokalt, bidrar med rask levering til byggeplassen og økt samhandling mellom flere prosjekter innad i kommunen. Alle disse punktene sørger til sammen for reduksjon av fossile utslipp, mindre avfall, mer effektiv tidsbruk og forhåpentligvis kortere byggetid. Én ting som er helt sikkert, er at alle Frogns innbyggere ser fram til å kunne ta i bruk hele Badeparken igjen når vi kommer fram til sommeren.

Etter at Magne Bruun hadde gått bort, ba familien Morten Clemetsen ved Institutt for landskapsarkitektur om hjelp til å gå gjennom Bruuns fagarkiv, noe han selvfølgelig bidro med. En morgen kommer Morten inn på mitt kontor med en spesiell bok som han mente jeg ville ha stor glede og interesse av å lese, men som familien gjerne ville ha tilbake. På bokryggen, med gullskrift preget av høgskolens lokale bokbinder, kunne jeg lese: M. Bruun – Studiereise i Italia 1963.

Dette var rapporten Magne Bruun leverte som en kvittering for et reisestipend på kr 2.500 (tilsvarer i dagens kroneverdi ca. 34.000 kroner. Red. anm.), som han mottok som del av Den norske Bryggeriforenings jubileumsgave i 1963. Reisen ble gjennomført fra første september dette året. Selv brukte Bruun sine to uker med ferie, og i tillegg ble han innvilget fem ukers permisjon av arbeidsgiver Norges Landbruksvitenskapelige Forskningsråd. Reisen gikk med egen bil gjennom Europa og sør til Italia, som var reisens hovedmål. Med introduksjonsbrev fra professor Olav Aspesæter, fra Den italienske ambassade og Det norske institutt i Roma, satte han av sted.

Det var med ærbødighet jeg begynte å bla i boka. Jeg kjente igjen en rekke av de anleggene han hadde vært innom, både fra hagekunstens historie, et fag han selv hadde forelest for meg og mine medstudenter, fra anlegg jeg hadde vært så heldig å oppleve sammen med ham, og anlegg som jeg forsto at jeg selv måtte ta av sted for å se. For som han sier innledningsvis: «For hagearkitekter er Italia et aktuelt reisemål. Det betyr mye for den kunsthistoriske skolering å få studere kulturminnesmerkene i virkeligheten. I Italia har den europeiske hagekunst sitt opphav, og de mange bevarte mesterverkene av klassisk hagekunst i Italia kan en ikke få fullstendig inntrykk av bare gjennom litteraturstudier.» Det må vel kalles en klar oppfordring til dagens studerende?

Det er neste som poesi å lese Bruuns reiserute: Det ene stedsnavnet etter det andre gir en klar fortelling om hvilke anlegg som skjuler seg bak navnene. Listen er rikholdig og anleggene enda flere. Det er mange besøk på syv uker! Reisen skulle gi et overblikk: Han fråtset, svømte i landskapsarkitektur, men på enkelte anlegg var det bare en rask dusj, ettersom tiden var knapp. Det er begrenset hva en rekker på syv uker. Senere foretok han flere reiser til utvalgte anlegg, slik at han kunne gå dypere inn i materien. I tillegg resulterte reisen i 300 dias, «til dels av svært god kvalitet». Det var ikke bare å knipse vilt den gangen, for film kostet penger.

Det var en dannelsesreise; Bruuns «grand tour» skulle gi dypere innsikt i det han tidligere hadde studert gjennom litteratur, planer og bilder. Reiseruten indikerer at han ikke bare besøkte historiske anlegg, men også så nyere landskapsarkitektur. Det vil si at han tok med seg alle perioder i hagekunsten fra antikken, med etruskisk, hellenistisk og romersk periode og fram til 1963.

Første dag i Tyskland ble da også tilbragt på IGA-utstillingen i Hamburg. Videre kjørte han «Romantische Straβe» hvor han priser kulturlandskapet like mye som byene med sine gatenett fra middelalderen. Og så nevner han frukttrealleene, en tradisjon med århundregamle røtter. Disse omtaler han også i den siste boken han skrev, «Alleer langs vei og gate» for Statens vegvesen i 2012, hvor han beklager deres svanesang.

Videre gjennom Tyskland og Sveits stopper Bruun ved en rekke anlegg både på reisen sørover og på hjemturen (se Tabell 1). Han observerer, vurderer og beskriver alt det han fanger inn: kornåkre, skoger, poppelplantinger, byer, festninger, hager, torg, plasser, veier, gater, kirker, malerkunst, ruiner, akustikk, skulpturer, fontener, rismarker, olivenlunder, vinmarker osv. Han er altetende innenfor fagfeltet. Boken er også som et album fra en reise, full av hans egne sort/hvittbilder supplert med prospektkort, som understreker hans observasjoner. Hager og parker beskrives presist, reflektert og kritisk, og til dels med noen anekdoter.

Autostradaen mellom Firenze og Bologna beskriver Bruun som et imponerende mesterverk i ingeniørkunst med storslagne landskapsopplevelser – særlig i himmelstormende tordenvær. At biltrafi kken kunne være overveldende og kaotisk, er nok ingenting mot det som skulle komme senere. Så var da dette også bare få år etter at salg av automobiler ble frigitt i Norge etter Annen verdenskrig.

Capri beskrives i 1963 som en stillferdig fiskerlandsby, en by som fortsatt ikke er ødelagt av turistflommen. Dette har nok endret seg, men «de smale, halsbrekkende bilveiene langs svimlende stup i krappe hårnålssvinger» på øya, eller de bratte gatene dels som trappeveier, de er der fortsatt.

Finnes det høydepunkt? Alt beskrives med like saklig glød, men noen favoritter synes jeg det er riktig å trekke fram etter lesningen.

Ut ifra antall sider og bilder må Palazzo Reale i Caserta nord for Napoli, omtalt som Italias Versailles, ha gjort et stort inntrykk. Innledningsvis, i området rundet slottet, brukes adjektiv som monoton, ødslig og dødt. Men idet en beveger seg fra parterret og ut i den store parken, skifter anlegget karakter og beskrives som en fortettet, maktfull komposisjon: «Italiensk og fransk barokk er her smeltet sammen til et sant mesterverk. » I tillegg prises panoramautsikten fra det øverste punktet med utsikt over hele Giardino Reale, Vesuv og Napoligulfen med Capri. Slik utsikt mangler det franske forbildet.

Caserta overgås i antall sider avsatt til Villa Lante, som Bruun avslutter omtalen av slik: «intimt anlegg med fint avstemte proporsjoner. Rike virkemidler er utnyttet på en behersket og konsentrert måte, ikke overlesset og mangfoldig som ved Villa d’Este, heller ikke majestetisk og dominerende som Villa Aldobrandini. » Bruun anser Villa Lante som Giacomo da Vignolas mesterverk. Litt pussig omtales den tilliggende landskapsparken, som er en vesentlig del av komposisjonen og ikonografien i Villa Lante, kun i en kort setning, som en bekreftelse på at den ble anlagt halvannet århundre før den engelske landskapshagen oppsto.

I åsen ovenfor Firenze studerer Bruun flere klassiske hageanlegg. Han besøker Villa Gamberaia med sitt strålende vannparterre, sitrustrær i store leirkrukker, den fløyelsaktige gressflaten og den halvsirkelformede sypressloggiaen – et mesterverk i hagearkitekturen. Han uttaler at dette uten tvil er det vakreste og mest stemningsfulle anlegget han rakk å besøke.

I det strålende høstværet forsetter han denne søndagen ovenfor Firenze til Fiesole, som står som «kanskje det fineste minne fra Italia». Fiesole var en betydelig by allerede i etruskertiden, med et hellenistiske amfiteater og en akropolis som nå er fransiskanerkloster. Fra de fredelige, små klostergårdene som bugnet av blomster, hadde han et praktfullt panorama over Firenze og det stemningsfulle landskapet. Dette ble det beste minnet, selv om han ikke kommer inn i hagen til Villa Medici, til tross for anbefalingsbrev fra Soprintendenza dei Monumenti i Firenze. Etter at han har viftet med noen lire, slipper portnerkona ham fram til utsiktspunktet, som ga utblikk over anlegget, men ikke mer. Det må ha vært en skuffelse bare å kunne se hagen ovenfra, ikke å vandre rundt i dette anlegget fra ungrenessansens tidligste stadium; det setter anslaget for den videre utviklingen i hagekunsten.
Det finnes heller ikke bilder av Villa Medici i boken, men anlegget med sine to kraftige hovedterrasser uten direkte forbindelse seg imellom og den mellomliggende terrassen med rosepergolaen, er godt beskrevet.

Etter å ha lest hele boken tenker jeg at dette har påvirket og bidratt til hele Magne Bruuns akademiske karriere. Det gjenspeiler seg i det store spennet han arbeidet innenfor og underviste i. Bruun var også en ettertraktet reiseleder. Han sa ja og var med som cicerone på flere av LA-lagets studieturer til Italia. Turen var et høydepunkt fra hele studietiden for mange studenter, men også for profesjonen stilte han opp og øste av sin kunnskap. Det er gjenspeilet i hans mange publikasjoner og bøker. Han må stadig ha hatt denne reisen som ballast.

Det var ikke bare daværende NLH som fikk glede av dette. Bruun hadde god tilknytning til Sveriges Lantbruksuniversitet (SLU), og han var gjesteforeleser og hadde opphold og oppgaver ved en rekke utdanningssteder i løpet av karrieren. På 1980-tallet ble Bruun koordinator for Nordisk Ministerråds prosjekt «Natur og kulturlandskapet i planleggingen». Prosjektet fikk senere FNs miljøpris og bidro til å legge grunnlaget for det som i 2000 ble «Den europeiske landskapskonvensjonen », som Norge var det første landet til å ratifisere.

Jeg vil si vi alle fikk mye igjen for et reisestipend på kr 2.500! Ikke minst viser studieturen tidlig i Bruuns karriere hvor vesentlig det er å komme seg ut for å se anlegg, byer og landskap. Ikke minst det å reflektere over de observasjonene en gjør i en faglig kontekst, er av stor betydning.

Reiseruten spenner opp et stort lerret i hagekunstens historie. Den er en reiseguide med en liste over en rekke anlegg som alle innen faget bør kjenne – en evigvarende oppskrift i referanseanlegg. Det viser landskapsarkitekturens ulike grep i formkunnskap, semantikk og estetiske idealer skapt med terreng, vann, vegetasjon og andre materialer, men gitt ulikt utrykk etter tid, sted og kultur. Magne Bruun viser at avlesningen av anleggene gir kunnskap. Det oppøver en kritisk evne i det å vurdere ulike anlegg. Dette er levende og evig landskapsarkitektur. Derfor er en oversikt over alle de besøkte anleggene ført opp i sin helhet i Tabell 1.

Etter å ha lest boken og lukket den, må jeg bekjenne at jeg kjenner på et savn. I tillegg har jeg funnet ut at det er noen anlegg som mangler i min dannelse, og som jeg må se. Jeg vil følge Bruuns fotefar.

Insektforsker Hallvard Elven ved Naturhistorisk museum (NHM) ønsker at flere skal lære om insektenes livssyklus og hvordan vi kan ta vare på dem: - Etter hvert vet de fleste hvor viktige insektene er, men vi mangler mye kunnskap om hvordan vi best mulig kan legge til rette for at de skal trives og formere seg, og hvorfor dette er viktig. Elven har designet og bygd det høyteknologiske insekthotellet sammen med kollegaer ved museet og samarbeidspartnerne Atea og IBM.

Insekthotellet samler data hele døgnet. Det blir utstyrt med sensorer og kameraer, slik at villbienes liv kan strømmes live ut til publikum. Sensorene registrerer endringer i lys, temperatur og fuktighet, og disse og andre data vil bli strukturert av forskere og lagret for framtidig analyse.

Ideen til et høyteknologisk insekthotell kom fra IT-selskapet Atea: - Teknologien kan hjelpe oss med å forstå bedre hvordan insektene lever, bor og oppfører seg, sier Ole Petter Saxrud, som er administrerende direktør i Atea Norge. - Slik kan vi lære mer om sammenhengene i naturen. Ikke minst er det viktig at dette temaet engasjerer barn og unge og lærer dem om naturmangfold.

Administrerende direktør Hans-Henrik Merckoll i IBM Norge forteller at IBM lanserte sin første miljøpolicy for mer enn 50 år siden og at selskapet siden har ønsket å arbeide dedikert mot konkrete bærekraftmål og resultater: - Med Tøyen Bee & Bee håper vi at vår sky- og analyseteknologi kan bidra til større innsikt i villbienes liv, samtidig som det øker publikums nysgjerrighet og engasjement om biomangfold.

Tøyen Bee & Bee blir en ny publikumsattraksjon i Botanisk hage. Alle interesserte kan følge strømmingen fra innsiden av hotellet ved å skanne en QR-kode, eller gå inn via nettsidene til Naturhistorisk museum: - Dette er et unikt tilskudd til vår formidling, sier museumsdirektør Brit Lisa Skjelkvåle ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Hun synes det er ekstra morsomt at teknologien åpner for ny forskning: - Dette prosjektet kommer til å gi oss ny kunnskap, og det vil lede til nye spørsmål og enda bedre forskning. Samtidig er det gull verdt for oss at publikum kan følge med på hvordan forskningen foregår.

Klimaendringer blir stadig mer omfattende. Søknadene vi har fått i år, gjenspeiler dette. Vi trenger kunnskap om hvilke konsekvenser klimaendringer har lokalt på veldig mange ulike områder og hvordan vi kan håndtere det. Her kan vi lære av hverandre, og vi er glade for å bidra til at gode prosjekter kan settes i gang, sier direktør Ellen Hambro i Miljødirektoratet.

I år har Miljødirektoratet mottatt 46 søknader for til sammen 21,1 millioner kroner. Formålet med tilskuddsordningen er å heve kunnskap og kompetanse om hvordan klimaendringer berører ansvarsområdene til kommunen og fylkeskommunen og/eller hvilke tiltak de må sette i verk for å møte klimaendringene. Det er niende år på rad Miljødirektoratet deler ut slike tilskudd.

Kommuner og fylkeskommuner fra ni fylker har søkt om støtte til økt kunnskap om klimatilpassing. Tilskuddsmidlene i år er fordelt mellom små og store kommuner i hele landet, i tillegg til to fylkeskommuner. Noen kommuner samarbeider på tvers av kommunegrenser fordi de har de samme utfordringene.

Flere kommuner og fylkeskommuner ser på nye problemstillinger. Blant disse er Trondheim kommune, som skal kartlegge kunnskap om ansvarsrisiko i kommunal og regional planlegging, og Vestland fylkeskommune, som skal kartlegge kostnader knyttet til sikringsbehov for flomutsatte fylkesveier. Flere av søknadene som ble innvilget, handler om regionale samarbeid for styrket klimatilpassing, blant annet i Viken fylke.

Miljødirektoratet gir også støtte til flere søknader som dreier seg om flom, overvann og naturbaserte løsninger. For eksempel skal Kåfjord kommune bygge kompetanse om handtering av flom og overvann, samt forebygging av skader fra disse. Oslo kommune skal se nærmere på mulighetene for å etablere grønne tak på eksisterende bygninger.

Blader er grønne fordi de innholder klorofyll. Klorofyllet absorberer i hovedsak lys i de røde og blå delene av spekteret, mens store deler av det grønne lyset blir reflektert eller filtrert gjennom bladene. Dermed ser bladene grønne ut for våre øyne. Imidlertid finnes et utall av grønne nyanser, fra gulgrønt til grå- eller blågrønt. Når bladene har andre farger enn grønt, kan vi si at bladene har avvikende farger. I tillegg til fravær av klorofyll eller at andre pigmenter finnes i så store mengder at de dominerer over klorofyllet, kan fargevarianter også ha morfologiske årsaker, som behåring eller voksbelegg på bladoverfl aten.

Blader som oppfattes som gule, inneholder pigmenter som karotener og xantofyll. Bladene inneholder også klorofyll, og når de skygges eller når full utvikling utover i sesongen, blir de ofte bare lysegrønne. Gulbrokete (variegerte) blader skyldes at enkelte partier i bladene har redusert klorofyllinnhold. Gule og gulbrokete blader oppstår vanligvis som mutasjoner, det vil si genetiske endringer som fører til stans eller reduksjon i produksjonen av klorofyll i (deler av) bladene. Gulbrokete blader kan skyldes kloroplastkimærer, det vil si at de partiene i bladene som avviker i farge, mangler kloroplaster eller har et redusert innhold av kloroplaster – de organellene som inneholder klorofyll.

Helt hvite blader kan ikke overleve over tid, fordi de ikke inneholder klorofyll til fotosyntese. Men blader med hvite partier overlever fordi de hvite partiene kan «snylte» på resten av bladet. Av og til spirer det frø som danner blader uten evne til å produsere klorofyll, men slike planter dør raskt, ofte allerede på frøbladstadiet. Det er også observert spirende kimærer, for eksempel i bjørk, hvor blader og sideskudd langs en sektor av stengelen er uten klorofyll. Da kan bladene overleve i en kort periode, men de bidrar ikke til plantenes vekst og utvikling. Trær med hvitbrokete blader er ofte kloroplastkimærer hvor hvite deler av bladene mangler kloroplaster, mens lysegrønne deler kan ha ett eller flere cellelag uten kloroplaster. Hvitbroket kornell (Swida alba ‘Elegantissima’) er et eksempel hvor dette fenomenet er svært tydelig.

Trær med hvitbrokete blader vokser ofte seinere enn trær med vanlig, grønt bladverk. Selv om bladarealet er likt, vil fotosyntesen være redusert. Hvitbrokete blader er ofte mest framtredende på våren og forsommeren. Utover ettersommeren er det ikke uvanlig at hvite deler av bladene visner og bladverket mister dekorasjonsverdi. Trær med hvitbrokete blader gjør seg best når de står plassert mot en mørk bakgrunn, enten det er en mørk vegg, eller tett, grønn vegetasjon. En fordel med slike treslag er at prydverdien varer gjennom mesteparten av vekstsesongen, i motsetning treslag der prydverdien ligger i en ofte kortvarig blomstringsperiode eller noen uker med høstfarger før bladfall.

Treslag med røde blader er ofte de mest oppsiktsvekkende. Fargen skyldes at konsentrasjonen av pigmenter i gruppen antocyaner er stor. Bladene inneholder som oftest normale mengder klorofyll, men de er dominert av de røde fargestoffene. Dette er særlig tilfellet når bladene sitter soleksponert. Skyggeblader på trær med røde blader er ofte grønne, men da gjerne mørkere enn blader på vanlige trær. Om høsten får rødbladete kultivarer av treslag som spisslønn og bøk som regel lysere rødfarge. Det henger sammen med at klorofyllet blir brutt ned og nitrogenet lagret i overvintrende plantedeler, mens de røde pigmentene blir igjen i bladene til etter at de er felt.

Sølvpil med sine blanke, grå blader er et treslag som tåler planting på fuktige steder. Foto fra Steinkjer i 2014.

Hos trær med grå blader skyldes ikke fargen innhold av pigmenter, men i de fleste tilfeller er det en effekt av behåring. Overflaten er dekket av skjoldhår, duneller filthår, og refleksjon fra disse hårene gir den grå fargen. Planteslag med sterk behåring er i naturen ofte tilpasset tørre, solrike voksesteder, og vi kan regne behåringen som en miljøtilpasning der en viss del av lyset blir reflektert istedenfor å bli absorbert. Noen treslag har behåring bare på én side av bladene, slik som sølvlind (Tilia tomentosa) og sølvlønn (Acer saccharinum), mens andre har hår på begge sider, som sølvpil (Salix alba var. sericea). Egenskapen behåring er ofte artsspesifikk, men den kan være ulikt utviklet innen underarter og varieteter. Hos noen planteslag er den sølvaktige bladfargen særlig utpreget i en periode etter løvsprett.

Sølvgrå og blåaktige nåler hos bartrær skyldes som oftest brede spalteåpningsbånd, særlig når disse sitter på oversiden av nålene, men også voksbelegg på de skjell- eller nålformete bladene kan gi baret grålig til blålig skjær.

Treslag med avvikende bladfarger kan oppstå som frøplanter. Da vil de sjelden endre seg etter hvert som trærne vokser; de er stabile. Men frøavkom fra rødbladete trær vil variere. På grunn av rekombinasjon av gener vil en stor del av avkommet få normalt grønne blader, mens en mindre andel får opphavets mørkerøde bladfarge. En viss andel av frøplantene kan dessuten få en lysere rødfarge enn opphavet.
Frøplanter er ikke lenger samme klon som opphavet og kan da ikke benevnes med kultivarnavn. Et eksempel: Kultivaren Fagus sylvatica ‘Atropunicea’ kan gi opphav til frøplanter. Dersom vi høster frø av et slikt bøketre, kan om lag 40 % av avkommet ha røde blader, men styrken av rødpigmentering vil variere, og vi får ulike nyanser i rødt. Ved frøformering bør avkommet sorteres slik at det blir mest mulig ensartet. De frøformerte plantene skal ikke omsettes med kultivarnavn, men botanisk betegnelse, som i eksempelet med bøk, der f. står for forma (en avart med systematisk rang under underart og varietet). På norsk bør vi omtale slike planter som «rødbladet bøk» (Fagus sylvatica f. atropurpurea).

En mutasjon er en spontan endring i arveanleggene, for eksempel i et vekstpunkt eller i en kloroplast. Mutasjoner i vekstpunkt kan gi opphav til ulike kimærer, avhengig av om mutasjonen gjelder det ytre cellelaget eller den gir opphav til en endret sektor i plantedelen. Noen ganger finner vi blader hvor deler av bladplaten har rød farge, mens resten er grønn. Det kan skyldes en knoppmutasjon som har endret klorofyllproduksjonen i en sektor av vekstpunktet som bladet sitter på.

Dersom den avvikende fargen skyldes mutasjon i kloroplastene hos ellers normale planter, vil plantene ofte ikke være stabile. Det vil lett oppstå mutasjoner i motsatt retning, for eksempel hos broketbladete kultivarer, som brått kan sette ett eller flere skudd med blader som er vanlig grønne. Skudd med slike grønne blader bør skjæres bort, da de lett vil kunne konkurrere ut de ønskede broketbladete skuddene. Dersom mutasjonen går i motsatt retning og alle bladene blir hvite, vil skuddene snylte på resten av planten og ikke klare seg på sikt.

Atlasseder kan ha svært blålig bar, men arten er lite vinterherdig og trives hos oss bare i kystområder i sør og vest. Foto fra Bergen i 2010.

Trær med avvikende bladfarge blir i hovedsak formert med vegetative metoder, som oftest med poding. De blir podet på en grunnstamme av arten eller av og til en nærstående art. Skudd fra grunnstammen vil da ha normal bladfarge, og vi oppfatter dem som villskudd. Slike bør fjernes ved å rive av skuddene så nær skuddfestet som mulig. Beskjæring av villskudd med saks vil som regel bare oppmuntre treet til å sette nye villskudd.

I enkelte tilfeller lar brokete planteslag seg formere med stiklinger. Plantene blir da rotekte, og skudd fra røtter eller rothals vil ha den ønskede egenskapen.

Vi bruker trær med avvikende bladfarger for å skape kontraster i buskrabatter og treplantinger. Trær med avvikende kroneform og bladfarge var særlig populære i den romantiske hagestilen. Vi finner derfor relativt ofte rødbladete, hvitbrokete og gulbladete trær i parker fra de siste tiårene av 1800-tallet, da det ble anlagt «folkeparker» i mange norske byer. Slike trær er nå blitt godt voksne og blikkfang i parkene. Også mange mer moderne foredlinger innen trær og busker har avvikende bladfarger. Lister og illustrasjoner viser noen eksempler fra et omfattende og voksende sortiment av trær med uvanlig bladfarger.

Landskapsarkitekt-senioren er, foruten en selvsagt interesse for alt det profesjonen innebærer, blant annet opptatt av kunst- og idéhistorie. Derfor ser han nå fram til å kunne fordype seg i kjente og ukjente historiske skatter utenlands, men han er også i gang med en omfattende dokumentasjon av slektsgården i Vang ved Hamar.

- Det er litt, men ikke helt, tilfeldig at det er landskapsarkitektur som ble mitt fagfelt, forteller Bergaust. Han legger «skylden » på den eldre broren, som ut ifra det han hadde observert av interesser hos junior for arkitektur, historie og natur, mente at nettopp landskapsarkitektur måtte være noe for ham. Men først måtte karakterene forbedres, for Tore Edvard hadde etter eget utsagn vært mer opptatt av det sosiale enn av skolefagene på «Katta» i Hamar: - Jeg brukte året i militæret til å forbedre karakterer og satset mye på å få gode resultater ved Jønsberg landbruksskole året etter. Det ga resultater, for jeg var så heldig at jeg deretter ble tatt opp til annet studieår ved studieretning landskapsarkitektur – noe som var mulig ved den tids Norges landbrukshøgskole. Jeg kom i klasse med dyktige medstudenter og fullførte studiet i 1982. Selvsagt angrer jeg ikke på valget av profesjon i dag, sier Bergaust, som kan se tilbake på innsats på kommunenivå og i staten i mer enn 40 år.

Veien fra fagmiljøet på Ås gikk først til Fredrikstad, hvor det blant annet ble arbeid med arealplaner for Østfold og en plan for Rolvsøymarka. Bergaust roser de mentorene han hadde i Østfold, et fylke som blant annet hadde en aktiv lokalavdeling av Norske landskapsarkitekters forening (NLA). Etter et år i Fredrikstad gikk yrkesveien videre til Halden, der Tore Edvard Bergaust ble ansatt som bygartner. Grensebyen er trolig den norske byen som var tidligst ute med å ansette en fagperson med denne tittelen, allerede i 1892, så her var det tradisjoner å følge opp: - Jeg synes det var modig gjort av kommunen å tilsette en blodfersk landskapsarkitekt i denne viktige stillingen, for som nybegynner følte meg ikke helt kompetent til alle de ulike oppgavene som lå til bygartnerstillingen. Men også i Halden hadde jeg god nytte av NLA-nettverket, og det ble ganske ofte en tur til NLH og professorene der, blant andre Egil Gabrielsen og Atle Håbjørg, for å få gode råd.

Bergaust forteller om mange utfordringer i festningsbyen, som etter hans mening på ingen måte hadde utnyttet byens historiske karakter og alle de gode mulighetene for å utnytte kommunens flotte grøntområder, slik som den historiske Busterudparken i sentrum og parken på Rød herregård. Også denne store og ærverdige parken hadde bygartnerens stab ansvaret for. Inkludert ett års avbrekk og permisjon med jobb i Oslo park og idrett ble det åtte år i Halden: - Det var en flott tid med en veldig fin sjef. Han hadde ufattelig stor tiltro til en ganske fersk landskapsarkitekt.

I 1991 utlyste Lillehammer kommune planleggerstillinger som blant annet skulle jobbe med etterbruk av OL-anleggene. Da ble fristelsen til å skifte beite for stor for Bergaust, som har røtter i Mjøs-området. Men oppholdet i Lillehammer ble ikke langvarig, for et enda større prosjekt med store samfunnsmessige konsekvenser ble vedtatt av Stortinget; å flytte landets hovedflyplass fra Fornebu til Gardermoen. Det var lett å skjønne at vedtaket ville få store konsekvenser for byer og tettsteder på Romerike, så da Skedsmo kommune søkte etter folk med landskapsarkitektkompetanse, ble det nærmest umulig ikke å søke: - Jeg sa til meg selv at her bør jeg slå meg til ro og bli lenge. Det var innholdsrike og utfordrende oppgaver, men det ble slitsomt, for det var lange dager med forventninger om å stille opp både på kveld og i helger for å skape blest om saker og bygge nettverk. Jeg syntes det var viktig å knytte gode kontakter med både administrasjon og politikere. Det var ikke alle i den tekniske etaten som viste like stor forståelse for hvor viktig estetikken er i nye prosjekter. Etter en interessant periode med byutvikling i Lillestrøm, søkte jeg meg til Vegvesenet og skulle jobbe med miljø, kulturminner og reiseliv i denne etaten. Det var en klar forutsetning fra min side at den jobben skulle begrense seg til ett årsverk og ikke mer. Samtidig sa jeg fra meg en rekke frivillige verv for en periode. I denne perioden arbeidet jeg blant annet som prosjektleder i Vegdirektoratet for Vegvesenets nasjonale verneplan for veier, bruer og veirelaterte kulturminner. På fritiden fikk jeg anledning til å bruke tid på fordyping, som student, i kunsthistorie – ett av mine store interesseområder.

Etter at professor Gabrielsen døde i 1998, ble Tore Edvard Bergaust bedt om å ta undervisningstimer ved Institutt for landskapsplanlegging, og fra 2005 ble han ansatt i en 40 prosent stilling med oppgave å undervise i hovedkurset i forvaltning. Etter hvert ble det en prosjektstilling, og i 2009 ble han samtidig med Kirsten G. Lunde ansatt i en fast dosentstilling. (Et dosentur ved et universitet innebærer undervisningsforpliktelser, men ikke krav om forskningsaktivitet – i motsetning til vitenskapelig personale med doktorgrad og tittel førsteamanuensis. Red. anm.) Siden har Bergaust vært knyttet til NMBU, selv om det i perioder har vært i bistilling, for det ser ut til å ha vært en dragkamp mellom Statens vegvesen og NMBU. Men fra 2017, da det igjen ble opprettet et nytt, selvstendig Institutt for landskapsarkitektur, har Bergaust vært fulltids ansatt som instituttleder.

På spørsmål om hva Bergaust er mest fornøyd med i årene som instituttleder, viser han først og fremst til innsatsen til gode medarbeidere: - Av størst betydning for markering av landskapsarkitekturfaget er nok det innholdsrike jubileumsåret 2019. Det var min idé å få IFLA verdenskonferanse (International Federation of Landscape Architects) hit i jubileumsåret, med konferanse i Oslo og Grand Council på Ås. Både NLA og Fakultetet støttet ideen. Gyda Grendstad og jeg laget søknaden. NLA tok ballen og fikk til et kjempeprogram, hvor også flere fra instituttet bidro i forberedelsene. I tillegg fikk Karsten Jørgensen ideen med ECLAS (European Council of Landscape Architecture Schools) med konferanse og generalforsamling på NMBU. Det var mye jobb og stor dugnad, men hvilken suksess disse arrangementene ble!

- Under jubileet fikk vi dessuten ved bokutgivelse, utstilling i Nasjonalmuseets avdeling for arkitektur i Oslo og en rekke arrangementer synliggjort landskapsarkitektenes betydning i samfunnet og den enorme utviklingen vi har hatt, fra noen få uteksaminerte hagekunst-kandidater på 1920- og 30-tallet til dagens store årskull med landskapsarkitekter. Selv om vi utdanner mange flere, er det stort sett uproblematisk for nyutdannede å få jobb. Det viser at mange instanser virkelig har fått øynene opp for hvor viktig det er med god planlegging av uterom og landskap. I dag oppfatter de fleste at landskapsarkitekten er like viktig for å lykkes med et prosjekt som det arkitekten er. Slik har det ikke alltid vært, påpeker eks-instituttlederen: - Vi er forgjengerne våre en stor takk skyldig.

Landskapsingeniørutdanningen har etter om lag 15 år etablert seg som en viktig del av studietilbudet ved Institutt for landskapsarkitektur. Tore Edvard Bergaust har vært en ivrig støttespiller for både studenter og dem som har fullført utdanningen, fra de første «prøvekaninene» til dagens grøntingeniør-kompetente Ling-er: - Vi må kunne si at landskapsingeniørutdanningen har vært en suksess og at Ling’ene fortsetter å fylle viktige roller i bedrifter og offentlig virksomhet. De fleste blir sugd opp av et marked som spør etter deres kompetanse. Når politikere etterspør yrkesrelevans, kan de bare se til våre utdanninger, påpeker Bergaust, som for et øyeblikk ser ut til å glemme at han ikke lenger behøver å fylle ambassadørrollen.

Naturlig nok foregår det stadig fornyelse i personalet ved instituttet, noe som har vært en tid- og arbeidskrevende oppgave for instituttlederen. En stor utfordring er å få ansatt norske landskapsarkitekter med doktorgrad, noe som er en forutsetning for at de skal kunne veilede doktorgradsstudenter: - En utfordring for nåværende og trolig også framtidig instituttledelse er å rekruttere fagfolk med PhD innen landskapsarkitektur. Med rekruttering av kun utenlandske forskere med doktorgrad er det en viss fare for at det norske særpreget innen landskapsarkitekturen forsvinner. Det er rikelig med utfordringer i utformingen av framtidens norske landskap. For 30-40 år siden var det nesten ingen som brukte begreper som regnbed, flomveier, flerfunksjonell blå-grønnstruktur, grønne vegger, økosystemtjenester med mer, noe landskapsarkitekter egentlig alltid har jobbet med. Klimaendringer og biomangfold er utfordringer som så klart vil stille økte krav til løsninger utviklet av landskapsarkitekter.

En tilbakevendende diskusjon er om landskapsarkitektur bør høre til naturvitenskap eller kunst: - Når vi ser hvilke utfordringer samfunnet står overfor, synes jeg svaret gir seg selv. Det er bra at vi har en fot innenfor naturvitenskapen og at de grønne fagene utgjør en så viktig del av utdanningen. Samfunnet spør etter bærekraftige løsninger, og da kommer vi ikke unna økologi, planter og vegetasjon. Så kan man alltid vurdere om vinklingen på undervisningen er den rette i dag, men innholdet i undervisningen vil endre seg med nyrekruttering og hensyn til samfunnets behov. Når det gjelder undervisningen sett under ett, er jeg glad for den store bredden instituttet dekker. Nyvinninger som Historisk arkiv for norsk landskapsarkitektur, VR-laboratoriet (Virtual Reality) og Norges landskapslaboratorium NMBU har gjort at instituttet kan tilby både forskningsog undervisningsmuligheter som ikke har vært like godt tilrettelagt tidligere.

Under intervjuet benytter vi oss av et av de nye uterommene i Tore Edvards nærområde, ved Sæterkrysset i bydel Nordstrand i Oslo. Det er et sted som ved hjelp av landskapsarkitekter er gjort om fra et trafikkdominert veikryss til «et sted», ifølge Bergaust: - Det er blitt en vellykket del av byveven og er godt tilpasset skalaen her ute i suburbia.

Det virker naturlig å avslutte samtalen med noen synspunkter på offentlige torg og plasser i Norge: - Noe av det viktigste med byenes uterom er at de fungerer som steder å treffes, enten det er for et nabolag eller for mer tilfeldig besøkende – den sosiale bærekraften er viktig. Å kunne føre en samtale uforstyrret uten å måtte heve røsten, som nå, er av stor betydning.

Ett av flere kjennetegn ved steder hvor det er hyggelig å treffes i byrom, er åpne fasader, gjerne med aktivitet på innsiden. En glassvegg i ryggen kan øke trygghetsfølelsen, med et samtidig blikk utover. Utendørs servering er bra, men det bør også finnes sittemuligheter uten at en føler seg forpliktet til å betale for å sette seg ned. Her er det åpent for alle. I helgen treffer du loddselgere, politiske stands og folk som selger blader. Uterommet bør heller ikke være for stort, men akkurat det kan avhjelpes med inndeling i flere soner ved bruk av installasjoner eller egnet vegetasjon. Det må dessuten være mulig å finne et sted å sitte, selv om en oppsøker plassen alene og bare ønsker folkelivet som kulisse. Jeg synes også det er viktig at det blir brukt materialer av god kvalitet i uteromsgulvet, i beplantning, til møbler og i belysning. En utsmykning i form av en skulptur, slik som på denne plassen, er ikke å forakte. Det bidrar til et trivelig oppholdssted.

Bergaust trekker linjene tilbake til en tid med små leiligheter og trangbodde forhold. Da var det naturlig å oppsøke byenes parker og øvrige uterom eller ta en tur ut i naturen utenfor byen for rekreasjon. Byenes torg og plasser ble også demokratiske møtesteder i en tid med viktig samfunnsutvikling.

Etter hvert som drabantbyene kom til og mange fikk egen bolig og privat uterom, spilte byenes utendørs møtesteder en mindre viktig rolle: - Promenaden, det å gå opp og ned byens hovedgate, se og bli sett, var en del av hverdagslivet som forsvant. Men mitt inntrykk er at stadig flere norske byfolk, etter at det ble vanlig å oppsøke byer sørover i Europa, har tatt med seg erfaringer om bruk av fortausrestauranter og andre utendørs tilbud. Dette har skjedd samtidig med at bilenes dominans i bymiljøet ikke lenger er så selvsagt. Et flertall i befolkningen opplever nok at det er positivt at folk i byene tar tilbake arealer som i en periode har vært reservert for motorisert trafikk.

Omleggingen til gågate har vært vellykket mange steder, men det finnes også mislykkede prosjekter, særlig der en ikke har greid å få med seg næringslivet på omleggingen. Det som ikke har vært så positivt, er tappingen av bysentra for handelsvirksomhet, slik resultatet er blitt for eksempel i båndbyen langs E6, fra Karihaugen i Oslo til Strandtorget på Lillehammer. Men kan hende er kjøpesentrenes tid i ferd med å kulminere? Uansett – for en landskapsarkitekt er det viktig å forstå hva som skaper byliv, for det vil stadig være behov for å revitalisere bysentra og skape flere steder for uteromstrivsel i byene våre.

Hegg har vært dyrket i svært lang tid. Christian Gartner omtaler i Horticultura (1694) arten som «fuglekirsebær». Fruktene ble spist av mennesker i gammel tid, men i dag synes de fleste at de er for sure å spise rett fra treet. De kan imidlertid smaksette sprit eller brukes til likør. Blader, bark, blomster og frukter har spilt en viktig rolle i folkemedisinen. Bark og frukter har vært brukt til farging. Våre forfedre brukte dessuten blomstringen hos hegg som et tegn på riktig såtid for varmekrevende planteslag.

Hegg regnes som en pionérart. Den trives best på næringsrik jord som holder godt på fuktigheten, og den tåler relativt godt å vokse i skygge. Arten er velegnet til leplanting, buskasplanting og ved revegetering med viltvoksende arter, særlig på skyggefulle steder der det er få alternativer. Den er spesielt verdsatt i Nord-Norge, der utvalget av andre blomstrende trær ikke er så stort.

Hegg finnes viltvoksende i Nord- og Mellom-Europa samt Asia til Korea og Japan. Arten er et løvfellende, opptil 15 meter høyt tre eller en stor busk med mørkebrun bark og overhengende greiner. Unge skudd er først i sesongen fint behåret med dunhår, men de mister etter hvert behåringen. I løpet av første vekstsesong blir skuddene glinsende rødbrune med mange korkporer. Vinterkvisten har tydelige, lyse korkporer og lange, tilspissete, noe dreide knopper med knoppskjell som blir mørkere mot grunnen. Innerbarken er bitter og har en sterk og nokså ubehagelig lukt. I Ås kommer løvsprett omkring 1. mai, men datoen kan variere tre uker i hver retning, først og fremst avhengig av temperaturen om våren.

Bladene er fint sagtannete med rette spisser, brått tilspissete, 6-12 cm lange og omvendt eggformete til elliptiske. Bladgrunnen er avrundet, og bladene er uten behåring med unntak av fine hår på nervene på undersiden. Oversiden er mørkegrønn og litt rynkete, mens undersiden er mer blålig grønn med framtredende nervatur. Bladskaftet er om lag 1,5cm langt, uten behåring, ofte rødlig og som regel med to kjertler nær bladgrunnen. Bladene får gulrød, litt matt høstfarge.

Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 20. mai. Blomstringen varer i totre uker. Blomstene er hvite, duftende og 1-1,5 cm brede. De sitter 15-20 sammen i opptil 12 cm lange, hengende klaser. Pollenbladene er omtrent halvparten så lange som de om lag 6 mm lange kronbladene. Fruktene er ertestore, runde og svarte ved modning. De har en bitter, snerpende smak. Fruktkjøttet er ikke giftig, men frøene og alle andre plantedeler inneholder giftige stoffer.

Arten blir her i landet gjerne delt i to underarter: P. padus ssp. padus – skoghegg forekommer alminnelig i lavlandet, i dalførene og i fjordstrøk til Finnmark. Denne har kvist nærmest uten behåring, tynne blader med lite markert nervatur på undersiden og bare behåring langs midtnerven. Blomsterklasene er hengende, og endocarp (skallet rundt frøet) har ribber på sidene. P. padus ssp. borealis – fjellhegg finnes spredt i fjellskogen i hele landet. På Hardangervidda finner vi denne underarten opp til 1260 moh. Den har finlodden kvist, blader med markerte nerver på undersiden og behåring både på og mellom nervene. Blomsterklasene er sprikende til opprettvoksende, og endocarp har jevne sider. Mellomformer mellom de to underartene ser ikke ut til å være vanlig.

I Sør-Norge blir hegg ofte angrepet av heggspinnmøll (Hyponomeuta sp.), som ved store angrep på forsommeren raskt snauer plantene for blader og lager et grått spinn på trærne. Utrolig nok overlever plantene slik snaugnaging og bryter på nytt etter angrepet, men prydverdien blir sterkt redusert i en periode.

Det er valgt ut kultivarer av hegg med avvikende vekstform, bladform, bladfarge, fruktfarge og med fylte blomster. P. padus ‘Erecta’ har bred, kjegleformet krone og opprett vekst med rikelig forgreining. P. padus ‘Colorata’ har rødlige blader om våren samt rosa blomster. Begge synes nokså sterke mot angrep av spinnmøll.

Med unntak av kultivarene, som må formeres vegetativt, blir hegg vanligvis formert med frø. Ungdomsfasen varer i 10-15 år, så stiklingsformering av voksne individer kan være aktuelt for at plantene skal blomstre raskere. Etablerte planter kan sette en del rotskudd, noe som blir framskyndet ved kraftig beskjæring eller trefelling. Hegg regnes som vinterherdig til sone 8, men valg av egnet frøkilde er viktig.

Dessuten arrangerer Have & Landskab den 30. og 31. august samt 1. september et større opplegg nettopp for kirkegårdsfolket i et telt på utstillingens helt nye kirkegårdsområde.

Dermed er det lagt opp til lærerike og inspirerende dager for alle som til daglig skjøtter, anlegger eller utvikler landets kirkegårder, forteller Have & Landskabs prosjektansvarlige Tilde Tvedt. Hun er landskapsarkitekt og mangeårig arrangør av Københavns Universitets årlige kirkegårdskonferanse.

- Onsdag har alltid vært den spesielle kirkegårdsdagen under fagmessen, men i år har vi virkelig skrudd opp ambisjonsnivået. De besøkende vil alle de tre dagene kunne møte landskapsarkitektene bak de fire demonstrasjonsplantningene, og vi er i gang med å planlegge et lite, faglig forum med opplegg om kirkegårder. Her vil man kunne bli klokere innen alt fra jordforbedring via dilemmaet mellom tradisjon og fornyelse til økonomisk balanse som forutsetning for utvikling. Og ikke minst vil man høre de fire landskapsarkitektenes tanker bak demoanleggene, sier Tilde Tvedt. Hun understreker at det hele kommer til å foregå i et område med spesielt utvalgte utstillere, som har løsninger og produkter til nettopp kirkegårdene.

Tradisjonelt sett er danske kirkegårder stramme hageanlegg som framstår både permanente og styrte i uttrykket. Men å skape noe mer midlertidig og naturlig er noe av det viktige i et demonstrasjonsanlegg, slik landskapsarkitekt Anne Galmar i Vega Landskab ser det: - Vårt utgangspunkt er å skape et minnested til pårørende som ikke har en grav å besøke, enten fordi begravelsen har foregått i et annet land eller fordi asken er spredt over havet. Vi vil bygge opp feltet med et vannbasseng plassert i engbeplantning med en benk ved siden av, mens rammene kommer dels til å bestå av tradisjonell kirkegårdshekk og dels av kvasthegn, for det er mye avklipp på kirkegårdene. Det kan brukes på andre måter enn bare å bli kjørt vekk som hageavfall. Her er tanken å skape noe flyttbart og midlertidig, som samtidig kan fungere som insekthotell og summe av liv sammen med engbeplantningen.

Signe Moos fra Moos Landskaber har tenkt å vise hvordan man kan skape et mindre anlegg som både fungerer som gravsted og som rekreativ minnehage: - Vi ser at stadig flere pårørende setter en benk inn på gravstedet, så det arbeider vi også med. Dessuten har vi valgt å sette et tre i demonstrasjonsanlegget, for det er mange som gjerne vil begraves under eller i tilknytning til et tre. Jeg gleder meg også til å vise vårt markdekke av stauder, for mange av de nye anleggene blir skapt med fokus på biodiversitet, men man glemmer ofte å arbeide med arkitektonisk struktur og hierarki. Det vil vi gjøre.

Kirkegårdene er under forandring, men forandringene skjer over mange år, så hva gjør man med spredte gravsteder som ligger igjen i et større område? Det krever nytenking. Wad Landskabsarkitekter vil presentere ett forslag under årets Have & Landskab, forteller direktør Martina Rahkonen: - Tanken er å vise hvordan man stille og langsomt kan forandre det enkelte gravsted i retning det nye som kommer til at skje i området. Vi vil vise hvordan man kan endre den tradisjonelle kirkegårdshekken til en mer frittvoksende versjon med et naturligere utseende. Med heden i tankene har vi valgt å plante eksempelvis bergfuru som ramme, hvor innersiden blir pinsert nøye, mens yttersiden blir holdt bløtere.

Landskapsarkitektfirmaet har også valgt å etablere en liten bakke og arbeide med en tett staudebeplantning med inspirasjon fra steppen.

Bærekraftig utvikling av kirkegården Anne Stausholm Landskab vil se nærmere på hvordan kirkegårdene kan favne utfordringer med handtering av kulturarven i tett kombinasjon med beplantning og sted: - Vi opplever at mange har problemer med at finne ut av hvordan de skal favne begge deler. Derfor vil vi ta utgangspunkt i de problemstillingene som opptar personale og menighetsråd, og presentere eksempler på løsningsforslag, sier Anne Stausholm. De vil blant annet vise hvordan man med beplantningen bør ta utgangspunkt i kirkegårdens spesifikke jordbunnsforhold, om det er leire eller sand: - De danske kirkegårdene er kjennetegnet ved å være beplantet og ha en tiltalende frodighet. Det er et viktig også i framtidens kirkegårdstradisjon. Kirkegården er et rom for alle, og vi vil vise en bærekraft som favner et inkluderende rom, som utover å være gravsteder også er et rom for refleksjon, bevegelse og opphold.

Fagdagen hadde mer enn 350 påmeldte, og 16 sponsorer stilte opp for å vise fram sine produkter og tjenester. - I min tid som generalsekretær har jeg aldri opplevd flere påmeldte til en fagdag, sa Marit Hovi.

Med temaet Uro ble oppmerksomheten rettet mot urolige tider både på individ- og samfunnsnivå. Det bør være nok å nevne stikkord som klimaendringer, ekstremvær, biomangfold og tap av naturområder, men også pandemi, ustabil økonomi og krigsutbrudd i Europa gir grunnlag for uro og bekymringer om tiden som ligger foran oss. Spørsmål som ble stilt i programmet for fagdagen, var blant annet: Hvordan kan landskapsarkitekter skape mer inkluderende, tilgjengelige og attraktive byrom? Hvordan kan vår yrkesgruppe legge til rette for økt trygghet, fellesskap og meningsfulle møter? Hvilken rolle skal landskapsarkitekter ha i det å takle uro i samfunnet?

Spørsmålene ble belyst fra ulike sider av engasjerte foredragsholdere med forskjellig utdannings- og yrkesbakgrunn.

I siste halvdel av 1800-tallet ble det etablert mange treplantingsselskaper i Norge. Så også på Lillehammer. I 1864 ble Træplantingsselskabet stiftet. De startet med «Skoleparken » ved Latin- og realskolen. Det ble ambisiøst plantet 200 trær! Så kastet de sine øyne på arealet videre ned mot kirken og søkte kommunestyret om omdisponering fra gjeldende arealplan og torgfunksjon. Søknaden ble avslått. Men spiren til tanken om en bypark i aksen mellom kirken og Latin- og realskolen var sådd.

20 år seinere, i 1884, ble «Selskapet for Lillehammers bys vel» stiftet. Selskapet overtok eller videreførte byparkideen. Tiden hadde modnet tanken om en bypark, torgfunksjonen var flyttet nordover i byen, og turisme var et nytt og viktig argument: Skulle de kondisjonerte finne det interessant å komme til Lillehammer, måtte man ha en bypark som var byen verdig, slik andre storbyer hadde.

Så da Selskapet fremmet et forslag om omdisponering av arealet mellom kirken og skolen våren 1885, sa kommunestyret ja. Selskapet kartla, planla og organiserte arbeidene, og det ble gjennomført betydelige planerings- og dreneringsarbeider før det kunne anlegges gangstier med strandsingel og inngjerdede plener, og et stort tre ble plantet. Til sammen pågikk anleggsarbeidene i en 10-årsperiode. Kommunen, den lokale sparebanken, Brennevinssamlaget samt privatpersoner bidro økonomisk.

Søndre park kan kategoriseres som en landskapspark, og i parken finner man trekk fra den engelske, den romantiske og den viktorianske landskapsstilen: Slyngende veier, treplantinger, grotteanlegg, fontener og springvann, overdådige blomsterarrangementer, trapper og avsatser. Og ikke minst en musikkpaviljong.

Men noe skiller likevel Søndre park fra de gjengse landskapsparkene fra denne tiden, noe som gjør den spesiell: Parken ble aksialt bygd opp mellom Kirken og Latin- og realskolen. Innganger, trapper, fonteneskåler og dam ble plassert i aksen, som er forsterket med skulptur, monument og en bauta i nyere tid.

Søndre park var ikke en brukspark i dagens forstand når den ble anlagt. Den var et pryd- og promenadeanlegg. Der holdt man seg til de romlige, slyngende gangveiene. Plenene var inngjerdet og skulle ikke tråkkes på. Parken var til lyst, fryd og promenade. Her kunne man se, og ikke minst bli sett. En liten sommerrestaurant og musikkpaviljongen ble et hjerte i det som ble Lillehammers fineste fellesområde.

Foto: Bjørn Aakerholt

Flere endringer har skjedd opp gjennom tidene. Grusarealene er blitt mindre, plenene større, og de er uten gjerder i dag. Flere store trær er felt for å gi lys til plener og til folk. Restauranten er blitt sommerkafé og forstyrrer ikke lenger aksen slik det opprinnelige restaurantbygget gjorde. Parken ble lyssatt allerede på slutten av 1950-tallet.

Søndre park ble anlagt i en tid da det var akseptabelt med arbeidskrevende vedlikehold og skjøtsel. I takt med reduserte vedlikeholdsbudsjetter har en del detaljer forsvunnet, slik som gjerder, porter, trapper og fontener. Men den sterke grunnplanen med slyngete stier, det aksiale midtpartiet, rammeplantingen og de frittstående trærne gir dagens brukere en parkhistorisk opplevelse. Parken er fremdeles en perle i byen, et viktig anlegg for byens beboere, og fortsatt en viktig møteplass for å se og bli sett.

Det er ingen selvfølge at et 140 år gammelt grøntanlegg fortsatt blir holdt så godt i hevd. Det krever politisk vilje til prioritering, og ikke minst krever det fagkompetanse. Uten fagkompetanse hos intern bestiller og intern utfører som grunnlag for dialog og felles faglig forståelse hadde vi ikke kunnet feire Søndre park i dag.

Juryens begrunnelse for å tildele prisen for 2022 lyder slik: «Søndre park på Lillehammer er en sentrumsnær, gammel og ærverdig park med god og variert vegetasjon, som gir et godt pusterom for byens innbyggere. Den har gode estetiske verdier der den ligger flott til mellom store, gamle trær, med godt tilrettelagte gangveier, vannarrangement, paviljong og frodige busk- og staudebeplantninger.

Parken framstår meget godt skjøttet og driftet, noe som også er ett av kriteriene for nominasjon til vår pris. I tillegg er den åpen for alle, og som vi har fått erfare i vår undersøkelse rundt parken, brukes den av veldig mange, uten at det er synlig slitasje i parken. Dette igjen er et godt tegn på god skjøtsel med valg av varige løsninger og materialer.

Selv med utfordringene fjorårets sommer ga med mangel på nedbør, er det tydelig for juryen at Lillehammer kommune har en faglig kompetent avdeling. Selv under krevende forhold klarer de med gode faglige valg å opprettholde parkens uttrykk og intensjon.»

Vi er fagpersoner innen grøntanleggsbransjen, og som tilreisende ser vi umiddelbart at her i Lillehammer er det et høyt grøntfaglig nivå, og indirekte ser vi da også et godt grøntfaglig samarbeid. Det har fagpersonene i Park og idrettsavdelingen, både de som jobber administrativt og de som jobber med praktisk skjøtsel og vedlikehold, all grunn til å være stolte av! De bevilgende politikere har også grunn til å være stolte, men mest av alt takknemlige for leveransene som fagetaten leverer.

Hele Storgata fra Fr. Langes gate til Bispegata, en strekning på vel 350 meter, skal utformes med et nytt dekke av skifer og granitt. Det skal etableres ny overvannshandtering og grønne lunger samt et komplett nytt gatevarmeanlegg. En god del av infrastrukturen under bakkenivå blir også fornyet. Prosjektet er del av Tromsø kommunes overordnede plan for overvannshandtering og skal utføres på en bærekraftig måte i tråd med storbyerklæringens mål om å oppnå utslippsfrie byggeplasser innen 2025.

Arbeidene begynte i april og skal være ferdigstilt innen sommeren 2025. Kontraktssummen er på 129 millioner kroner: - Dette er et veldig spennende oppdrag – på mange måter, sier Florian Aschwanden, daglig leder i A. Markussen AS. Målsetningene for en bærekraftig utførelse med blant annet en stor andel batterielektriske maskiner og ellers drift med biodiesel er høye, men heldigvis har vi opparbeidet oss en god del kompetanse på dette området allerede fra andre prosjekter. Arbeidene skal utføres i en levende handlegate, så gjennomføringen må derfor planlegges nøye og i dialog med kommunen og de næringsdrivende. Og ikke minst teknisk og estetisk skal det i dette prosjektet leveres et resultat på høyt kvalitetsnivå.

A. Markussen har i mer enn 40 år utviklet funksjonelle og vakre uterom i hele Nord-Norge. Landskapsentreprenøren har tung fagkompetanse og blikket for det lille ekstra. Firmaet har hovedkontor i Narvik med avdelinger i Tromsø og Harstad, har rundt 50 årsverk og omsatte i 2022 for ca. 130 millioner kroner.

- Vi er glade for å kunne overta Rosendal Utemiljø, som er et velrenommert utemiljøfi rma. Det har siden 2009 utført oppdrag innen park- og grøntsegmentet, både nyanlegg og vedlikehold. Kulturen passer godt til våre selskapsverdier «trygg – stolt – nytenkende», sier daglig leder Øyvind Bergersen i Park & Anlegg AS. - Rosendal Utemiljø har 11 ansatte inkludert gründerne Magnus Roos og Trond Øivind Ådalen. Staben består av prosjekt-/ anleggsledere, anleggsgartnere og steinsettere. Våre nye kollegaer vil bli et viktig supplement til vår allerede sterke parkavdeling.

Totalt sysselsetter denne avdelingen 65 dyktige fagarbeidere og ledere. Det er Østfolds største park-/utemiljø-aktør. Vi ser fram til fortsatt å tilby og konkurrere om attraktive oppdrag. Med dette tilskuddet innen park-/grøntsegmentet vil vi bli en enda sterkere aktør. Vi gleder oss til å bli kjent med Rosendal Utemiljøs ansatte, kunder og forretningsforbindelser og ser fram til et fortsatt godt samarbeid, sier Bergersen.

Siden Jack Valleraune og Lars Erik Lunde etablerte Park & Anlegg AS i 1997 har selskapet hatt en formidabel utvikling. I 2011 kjøpte Skolt Holding 50 % av aksjene i Park & Anleggs eierselskap, Luva Holding. Fem år seinere økte Skolt Holding eierandelen til 77,8 %. Park & Anlegg/Luva Holding utgjør forretningsområdet Entreprenør i Skolt Holding-konsernet, som ellers er en kjent aktør innen pukk og masser samt eiendom.

Selskapet er bygd opp til å bli en av de virkelig store entreprenørene i region Øst med markedsområde primært i sørøstre Viken, tidligere Østfold og søndre Akershus. Firmaet har mer enn 285 ansatte, og omsetningen i 2022 var på over én milliard kroner. Park & Anlegg AS tilbyr tjenester bredt innenfor segmentene grunnarbeider, park/grønt/ utemiljø, vann- og miljøteknikk, transport, sprengningsarbeider samt bygg og konstruksjoner. Selskapet leverer tjenester innen både offentlig og privat sektor og har en lang referanseliste som blant annet inkluderer Årum bru, Follobanen og RV22 Lillestrøm-Fetsund. For tiden er selskapet engasjert blant annet i IKEAutbyggingen i Vestby, VA-sanering av Skjebergveien i Sarpsborg, Skolt Næringspark i Moss, samt utvidelse av lokalene til Flexit AS på Ørje. Selskapet er nylig tildelt totalentreprisen med bygging av Gudeberg og Råkollen skole i Fredrikstad.

De to selskapene har i mange år hatt et tett samarbeid. Det blir nå styrket ytterligere: - Vi er glade for at Mogatec offisielt er en del av STIHL-familien etter nesten 30 års samarbeid. Med Mogatecs spesialkompetanse får STIHL muligheten til å styrke sin utviklings- og produksjonskompetanse, spesielt innenfor batterisegmentet, sier dr. Nikolas Stihl, styreleder i Advisory Board og Supervisory Board i STIHL.

STIHL har kjøpt en majoritetsandel på 75,1 prosent av selskapet og planlegger å kjøpe de resterende aksjene i etapper i løpet av de neste årene. Mogatec har spesialisert seg på moderne hageteknologi og har hovedkontor i Drebach i Tyskland. STIHL og Mogatec jobber sammen for å utvikle og produsere individuelle verktøy ut fra kundeordrer: - Innlemmelsen av Mogatecs ansatte i STIHL-familien er et logisk neste skritt i vårt nære partnerskap. Det kommer til å styrke vårt internasjonale produksjonsnettverk og baner vei for ytterligere vekst, blant annet i Sachsen i Tyskland, sier Martin Schwarz, styremedlem for produksjon og materialer i STIHL.

Mogatec har spesialisert seg på moderne hageteknologi og ble grunnlagt i 1992. Selskapet sysselsetter cirka 430 ansatte ved hovedkontoret i Drebach. De lager komponenter som brukes i produksjon av transmisjoner, koblingsinnretninger og skjæresystemer, samt elektriske og batteridrevne hageredskaper. Mogatec hadde en omsetning på cirka 100 millioner euro i 2021.

- De to selskapene har en langvarig forbindelse og stor tillit til hverandre. Som en familiedrevet global markedsleder representerer STIHL verdier som er helt i tråd med våre egne. Dette innebærer at Mogatec er perfekt posisjonert for framtiden, sier Erik Jachman, Mogatecs aksjeeier.

Mogatecs administrerende direktører Tobias Wetzel og Alexander Gränitz kommer til å fortsette å lede virksomheten som et selvstendig selskap. De mener at STIHLs eierskap gir forutsetninger for et ytterligere løft av anlegget i Drebach: - At vi blir en del av STIHL, er starten på et nytt kapittel i Mogatecs 30 år lange suksesshistorie. Å ha en ledende global aktør som STIHL ved vår side gir et langsiktig oppsving for anlegget vårt i Drebach, sier Tobias Wetzel.

Wenaas Workwear AS har nylig lansert sin Multistretch arbeidstøykolleksjon, skriver firmaet i en pressemelding. Kolleksjonen er designet for å gi optimal komfort og passform til arbeidere som beveger seg mye i løpet av dagen. Den er utviklet med et 4-veis stretch-stoff som gir svært god bevegelighet og en myk og god passform. Men det er ikke bare komfort som står i fokus; Multistretch-kolleksjonen er også sertifisert for å møte de høyeste standardene for arbeidstøy.

- Vi i Wenaas er stolte av å kunne tilby vår Multistretch arbeidstøykolleksjon som samtidig gir både optimal komfort og beskyttelse, sier utviklingsansvarlig Kristin Lien hos Wenaas. - For å møte de høyeste standardene for arbeidstøy er Multistretchkolleksjonen sertifisert for synlig vernetøy, elektrostatiske egenskaper, beskyttelse mot varme og ild samt elektrisk lysbue. Vi forstår hvor viktig det er å tilby arbeidstøy av høy kvalitet, noe som gir arbeidere en trygg og komfortabel arbeidshverdag.

For anleggsgartnere og andre entreprenører er synlighet avgjørende. EN ISO 20471-sertifiseringen for synlig vernetøy er en viktig faktor for den som jobber i områder med stor trafikk eller under dårlige lysforhold. Multistretch-kolleksjonen gir svært synlig beskyttelse, slik at arbeiderne er godt synlige for omgivelsene, noe som øker sikkerheten under arbeidet.

Egil gikk bort 19. april i år, tre dager etter at han feiret sin 96. fødselsdag til glad sang sammen med sine nærmeste. Han ble begravet 5. mai ved Fjære kirke, til glad vårsang mens gravfølget på dugnad fylte igjen grava.

Gartneren, humanisten og pedagogen Egil Hansen «valgte» altså april slik som Bjørnstjerne Bjørnson gjorde i diktet «Jeg velger meg April»; født i april 1927 og død i april 96 år seinere. Egil var vårens mann; han var såmannen som sådde kunnskap i visshet om verdi og vekstkraft i kunnskap. Han var lærer og forfatter av fagbøker og oppslagsverk for hageentusiaster.

Læreren, rektoren, bistandsarbeideren, pasifisten og humanisten Egil Hansen så lyst på livet. Sjøl sa han at han hadde vært heldig med livet; inkludert familie og yrkeskarriere. Men å være «heldig i livet» er oftest også resultat av «å være til stede» og av systematisk arbeid over tid. Egils «hell i livet» hadde nok svært mye med måten han levde livet på; i ukuelig tro på det gode i mennesket.

De av oss som hadde gleden av å kjenne ham gjennom et langt liv, forsto at han var mer enn pedagogen som fikk oss grasskatter på Dømmesmoen til å bli glødende engasjert i bark, knoppform og knoppstillinger på Juglans regia og Carpinus betulus i mars måned. I halve forrige århundre og langt inn i dette var Egil en del av Dømmesmoen og gartnerskolen der, som i år ville ha blitt hundre år, om ikke politiske prosesser og vedtak hadde lagt den ned.

Egil var yngste barnet i lærerfamilien Hansen på Åsta i Østerdalen. Derfra fikk han med seg gleden ved og interessen for de gode visene. Som barn hentet han inspirasjon både fra mor og fra familien Sandbeck, som kunne mer enn «Pengegaloppen ».

Interessen for gartnerfaget kom allerede som barn, der faren var en ivrig skolehagepedagog. Som barn hjemme på Åsta solgte han sine grønnsaker, gjødslet med hestemøkk fra naboen, til nabokonene. Neste steg i karrieren var som «rakker »; han tømte dasser i Drammen og kjørte innholdet til grønnsakdyrkere i Lier. Liergrønnsakene ble prima! Egil var grasskatt på Dømmesmoen før han studerte på Ås, der han takket nei til forskerstilling etter at han ble hagebrukskandidat. «Såmannen» Egil ville bli lærer; lære opp nye generasjoner i gartnerfaget.

Fra 1947 til 1953 deltok Norge i de alliertes okkupasjon av Tyskland med Tysklandsbrigaden. Egil var med der, og det gjorde noe med ham. Han ble pasifist; overbevist om at kampen mot krig var viktigere enn å drepe folk i krig. De sosialdemokratiske verdiene i lokalsamfunnet på Åsta ble fundamentet for den Egil som mange, også i Tanzania, ble kjent med. Egil hadde permisjon i tre år fra lektortilling ved Statens Gartnerskole Dømmesmoen for å være med på å bygge opp «Horticultural Research» på det nordisk finansierte landbruksprosjektet Uyole Agricultural Centre i høglandet sørvest i Tanzania. Vel hjemme på Dømmesmoen igjen brukte læreren Egil sine erfaringer fra Tanzania til å skreddersy et kurs for nye bistandsarbeidere, på veg ut til oppgaver og utfordringer på andre kontinenter.

Egil ble del av en hagebrukskultur med røtter i det akademiske/vitenskapelige representert med professor Oddvin Reisæter, som samlet inn og testet ut lignoser på 300 ulike steder i Norge. Han var bærer av den profesjonelle planteskolekulturen med praksis fra Holmstrup planteskole på Fyn i Danmark, der gartner Kirsten Borgaard fikk oppgaven å ta seg av «denne unge nordmand». Det ble en livslang oppgave som resulterte i fire sønner, fagbøker og et åpent hjem som også på mange måter var en hel liten kulturinstitusjon. Det går an å si at Egil gjorde en klassereise, fra rakker til rektor; siste rektor på det som en gang var Statens Gartnerskole Dømmesmoen.

Den profesjonelle planteskolekulturen, den faglige standarden, tok han med seg i sitt virke overalt, både i Norge og i Tanzania. Arboretet og parken på Dømmesmoen er i stor grad en arv etter Egil, en arv som lokalsamfunnet og Grimstad kommune ser verdien av og forvalter veldig bra. I Tanzania samlet Egil inn sorter av bananer og arter og sorter av frukttrær fra hele landet. Han fikk også ansvaret for et arboret med aktuelle treslag for skogbruket i Tanzania.

Egil hadde et åpent sinn, han var interessert i mennesker, kultur og natur. I Tanzania var det Egil og hans nye venn der; skøyeren, geologen, botanikeren og teologen «Father Phil», som fikk oss med på oppdagelsesreiser i «bushen». Slike ekspedisjoner var gjerne med overnatting under åpen himmel til akkompagnement av løvebrøl, eller ned i mørke vulkanske kraterganger med horder av flaggermus, vekket og skremt av nysgjerrige tobeinte vingeløse skapninger med hodelykter.

Egil ble begravet ved Fjære kirke fredag 5. mai, ikke langt fra Thærie Wiighenmonumentet. Avskjeden var mer i Bjørnsons og Egils ånd enn i det vi oftest forbinder med Ibsen. Familien, især de fire Egil-sønnene, gjorde dagen til en kulturbegivenhet verdig Egils minne. Egil Hansen valgte seg april, slik Bjørnson gjorde i Digte og sange (1870): «Jeg velger meg April, fordi den ævner ejer, fordi den kræfter vælter, i den blir somren til!»

Halvdan Jakobsen
Pensjonert fylkesgartner og bistandsarbeider

Ifølge en pressemelding fra Agder Gruppen-konsernet er Lene Johansen (42) ansatt i en nyopprettet stilling som CCO (Chief Commercial Officer). Hun skal koordinere områder som HR, HMS, IT, bærekraft og markedsføring på et overordnet nivå, og bygge bedriftskultur. Johansen har solid erfaring både fra personal-, marked- og ledelsestillinger bl.a. i Brandsdal Group, der hun steg i gradene gjennom 15 år, og nå sist som konserndirektør i Skandia Greenpower.

- I Agder Gruppen får jeg en unik mulighet til å bruke bredden i min kompetanse. Å sette mennesket i sentrum er en av mine viktigste ledelsesstrategier. Det handler om å jobbe fram de gode prosessene og rutinene. De gode forutsetningene ligger i menneskene, de vil alltid være bedriftens viktigste ressurs, sier Agder Gruppens nye CCO.

Lene Johansen har hatt ledelse, salg og markedsføring som arbeidsoppgaver hele sitt voksne liv. Selv om det har gått mye i kosmetikk og hagemøbler, er hun absolutt ikke ukjent med motorer. Som datter av Rune Johansen i bilopphuggingsselskapet Bjarne Johansen fikk hun raskt jobb med å skru av registreringsskiltene til biler som skulle skrotes. Første betalte jobb var som 12-åring.

Agder Gruppen, som ble stiftet i 2015 av gründerne Svein Arne og Else Berit Bø Uppstad, har på kort tid vokst til å bli en av de ledende maskinentreprenørene i Norge, med 250 ansatte i to land og en omsetning på 1,6 milliarder kroner i fjor. Konsernsjef Svein Arne Uppstad ser fram til samarbeidet: - Vi er veldig glade for å ha fått Lene med på laget. Hun vil få en viktig rolle, på tvers av mange funksjoner. Med så sterk vekst som konsernet har hatt de siste årene, og med så mange ansatte, er det ekstra viktig å få slike funksjoner på plass, sier Uppstad.