Første dagen
med plantespett

Dette kom fram på markedswebinar med Danske Bank i slutten av mai.

Analytiker i Danske Bank Johan Freij viste dagens skyhøye prisnivå på trevarer, det ligger nå på nærmere 3500 SEK/m³. Men prisen for råstoffet har ikke steget på langt nær så mye, og ligger på rundt 250 SEK/m³ i rotnetto. Det gir en helt ekstraordinær lønnsomhet for sagbrukene akkurat nå, med driftsmarginer på opptil 30% for enkelte, fortalte han og viste hvordan de store aktørene har en varierende økning i driftsmargin første kvartal i år; – fra Moelven på bunnen med 10% til kanadiske Canfor på 36%.

Selv om det er det amerikanske markedet som drar prisnivået opp globalt, fortalte Freij hvordan svenske trevarepriser har gått opp med 50% de siste åtte månedene. Svenske sagbruk både skjærer og eksporterer det remmer og tøy kan holde – hele 76% eksportøkning i fjor, mest til Storbritannia, med Egypt på en god annenplass, fortalte han. Og den svenske interesseorganisasjonen Skogsindustriarne melder om 58% prisvekst på eksporterte trevarer av gran siste året (33% på furu).

Ifølge Freij kan denne oppsvingen bare sammenliknes med tre tidligere ekstreme topper etter krigen. Den første på 50-tallet, da oppbyggingen etter krigen krevde mye råvarer og Koreakrigen på toppen av dette skapte et kraftig oppsving. Den andre på tidlig 70-tallet i forbindelse med oljekrisen og den tredje rundt 2007 etterfulgt av finanskrisen. Tømmerprisene har imidlertid ikke alltid fulgt trevareoppgangen. Ifølge Freij fikk de et skikkelig oppsving på femtitallet, mens i 2007 rakk de knapt å reagere. Alle de tre «boomene» ble etterfulgt av tøffe lavkonjunkturer, noe som kan bekymre bransjen som i dag opplever bonanza. Hvor lenge vil dette vare?

Ifølge analytikerne i Danske Bank er det imidlertid ingen signaler som tyder på noe fall i trevaremarkedet foreløpig, i alle fall ikke fram til november. Det er også inntrykket fra næringen selv. At ingen vekst går inn i himmelen er selvsagt og svært kjent for sagbrukseierne som er vant til en volatil bransje. Men akkurat nå er det flere faktorer som tyder på at denne boomen kan få en mykere landing enn de tidligere. Analytikerne i Danske Bank kaller det en supersykel – med en langvarig og strukturell etterspørsel etter trevarer.

Og de har god tro på at fallet etter denne markedstoppen kan stabilisere trevareprisene på et høyere nivå enn ved inngangen av prisoppgangen, ble det sagt på webinaret.

Også massevirke er i en god loop nå, etter at det hopet seg noe opp i vinter. Det har med masseprisene å gjøre, som ifølge Freij nå ligger på over 10.000 SEK pr tonn. Men han la også til en foruroligende observasjon på Shanghai-børsen: – Dette er en børs som ofte indikerer hvor massemarkedet er på vei, og her ble det registrert en nedgang i april og mai. Kan dette være en indikasjon på at massepris-rallyet er over? undret Freij.

Sammen med tre andre er de to i arbeid for Arild Nordbotten, som driver manuelt skogbruk i området gjennom sitt selskap Skogpleie as. Han utfører diverse arbeid for Viken Skog i regionen, det går mye i forhåndsrydding av avvirkningsobjekter og ungskogpleie. Men vår og høst er det planting som gjelder, og da pleier Arild å hyre inn flere medhjelpere. – Jeg har også vurdert å ansette en på helårsbasis, men det kan være litt vanskelig å ha nok jobb midt på vinteren, sier han.

NORSK ARBEIDSKRAFT
– Jeg har hele tiden satset på norsk arbeidskraft, blant annet fordi jeg ikke er spesielt god i engelsk. Det er ikke lett å skaffe folk, men umulig er det ikke. Jeg vil skryte av Magnar Hansen ved NAV i Tønsberg som har stått på for å formidle tilbudet. Han svarer på mailer til og med søndag kveld, forteller Arild Nordbotten. Mannen har bakgrunn som bilmekaniker og etter hvert verksmester hos Møller Tønsberg, og han vet dermed hva tidspress er. Men han lar seg ikke stresse av trykket fra oppdragsgiver Viken Skog. – Jeg er nøye på å ikke love for mye, vi planter det vi rekker. Jeg pisker ikke på gutta, det dreier seg jo om akkordarbeid, sier han.

TIDLIG PÅ
Men om Arild Nordbotten ikke er så opptatt av tempoet så er han nøye på kvaliteten. Snora på 3,99 meter er stadig framme, for å sjekke om plantinga blir passe tett. Hos Sivert Holmøy telles åtte planter innenfor de 50 m2 som sirkelen omfatter. Det skulle vært ti for å oppnå de ønskede 200 plantene pr daa, Sivert får altså beskjed om å plante litt tettere. Den 23 år gamle IT-studenten har sin første dag på sommerjobb, som han fant annonsert på finn.no. Og han er heldig med oppstarten, etter to temmelig varme uker skjer den nemlig på en overskyet dag med behagelig temperatur. – Vi starter gjerne klokka halv sju, så vi får en del timer før det blir for varmt. Etter kl 15 har det nærmest vært uutholdelig de siste par ukene, sier Nordbotten.

– TRENING MED MENING
Tom Jørnsen er opprinnelig snekker, men har tilbragt mye av sitt yrkesliv på kontor, blant annet som saksbehandler for byggesaker i Nøtterøy. Han trenger definitivt ikke plante for å holde seg i live, men liker arbeidet i skogen. – Jeg holder meg i form og gjør noe meningsfylt samtidig. Å bevege seg i terrenget er god trening, ikke minst for balansen. Mange av mine jevnaldrende bruker mye energi på å holde seg i form, men uten at de får betalt for det, sier Jørnsen mens han konstaterer at det er såpass mye stein på feltet at hullpipa sjelden finner jord på første forsøk. – Per er populær blant skogeierne, han gjør alltid grundig arbeid, sier Arild Nordbotten. Og Tom Jørnsen, som for øvrig er strålende fornøyd med hofta han nylig har fått operert inn, forteller at han gjerne setter ut mellom 750 og 1000 planter om dagen, avhengig av feltet.

– BETALINGEN AVGJØR
Tom Jørnsen tror for øvrig ikke på at norske ungdommer er så late eller i så dårlig form at de ikke kan plante skog. – Det handler vel helst om at betalingen er for dårlig. Om fortjenesten virkelig hadde vært god hadde folk stått i kø. Men kanskje ser vi nå en tendens til at det snur litt, at nordmenn tar de jobbene som byr seg, sier den flittige pensjonisten som i hvert fall er et godt eksempel selv. I mars var han to uker på Toten og drev med beskjæring av epletrær, også en jobb som utenlandsk arbeidskraft vanligvis tar hånd om.

LOKALE KREFTER
Arild Nordbotten forteller at han betaler gutta tarifflønn for plantinga, for tida 1,54 kroner pr plante på ikke-markberedte felt, men med tillegg for utbæring av planter og kjøring. Fakturaen han sender Viken Skog er på omtrent det dobbelte, og før regningen når skogeier er den fordoblet en gang til, men da er selve plantene tatt med. – Vi har alltid ligget litt høyt her i regionen, med en pris ut til skogeier på mellom 6 og 7 kroner pr plante ferdig i bakken. Men til gjengjeld har vi en del lokale enkeltmannsforetak i regionen som tar på seg planting. Disse har i år påtatt seg noe mer enn de pleier og det er gull verdt, sier Anders Wåla, skogkulturansvarlig vest i Viken Skog. Han skal ha ut 1,5 millioner planter i vårsesongen og mener det vil gå bra. – Men vi bør ta en diskusjon i skogbruket om hvordan denne oppgaven bør håndteres framover. De norske planterne som har stilt opp i år bør i hvert fall tilbys jobb neste år også, mener han.

Mediaoppmerksomheten har vært stor, Stortinget vil bevilge ekstra midler, skogeierne har blitt oppfordret til å plante selv og det har blitt arbeidet hardt for å mobilisere norsk arbeidskraft. Og det har virket, planteskolenes prognoser for hvor mange plantet som vil bli kassert ser klart bedre ut enn for noen uker siden. Men rundt tre uker før vårplantingen er definitivt over, ser det ut til at det mangler hender til utsetting av drøyt fem av de rundt 30 millioner plantene som er produsert til vårens sesong.

MEST TIL OVERS PÅ BIRI
Verst stilt er det hos den største aktøren, Skogplanter Østnorge på Biri. Her forteller daglig leder Arne Smedstuen at de midt i juni bare har levert ut 6,5 av de rundt 12,5 millioner plantene de har produsert til vårsesongen. – Vi regner med å få ut rundt 2,5 millioner til de ukene som står igjen, det ser ut som kundene er innstilt på å plante fram til rundt 10. juli. Men da har vi jo fortsatt 3,5 millioner planter som bare må kasseres, sier han. Smedstuen forteller videre at rundt 90 % av deres produksjonsvolum dyrkes i henhold til kontrakter, men noen diskusjon om det økonomiske ansvaret vil han foreløpig ikke inn på. – Nå står alle på og gjør så godt de kan, den diskusjonen får vi ta når sesongen er over, sier han. Og minner om at det er mulig å starte opp igjen med planting rundt 20. august, men altså ikke med de plantene som var beregnet for utsetting i vår.

– MYE EKSTRAARBEID
Hos Skogplanter Innlandet, som har produksjon både på Sønsterud og i Trysil, forteller den temmelig ferske daglige lederen Knut Esbjørnsen at det ser lysere ut enn for noen uker siden. – Slik det ser ut nå vil vi vel sitte igjen med mellom 1 og 1,5 av de nærmere 8 millioner plantene vi har klare. Da jeg begynte i jobben 1. mai var prognosen at det ville bli 2,5 millioner til overs, sier han. Esbjørnsen mener mediaoppmerksomheten og en aktiv holdning fra skogeierlagene har bidratt til å avhjelpe problemet. – Det blir mye ekstra arbeid på lageret, med mange småleveranser. Men nå står alle på for hverandre for at vi skal komme så godt som mulig ut av denne situasjonen, sier han.

– Finnes det nok tilgjengelige planter til å ta igjen det forsømte til høsten?
– Nei, ikke til alt. Men god overlevelse gjør at vi nok kan levere en halv million mer enn det vi har bestillinger på til høsten, sier Knut Esbjørnsen.

LITE IGJEN I SØRVEST
Best samsvar mellom tilbud og etterspørsel er det hos Norgesplanter, med produksjon i Hokksund og Gvarv. Her forteller daglig leder Lars Kihle at de hittil har levert 5,5 av sine 6,5 millioner vårplanter. – Det går litt tråere nå, vi er vel usikre på om vi blir kvitt hele den siste millionen, sier Kihle, som vet han er heldig stilt i forhold til sine kolleger i innlandet. – I vår geografi har vi en større andel små eiendommer der skogeierne kan rekke over plantingen selv. I tillegg bor det mer folk her, så det har vært lettere å mobilisere norsk arbeidskraft. Og så har vi vært tydelige på at det ikke er vårt ansvar at det har oppstått en pandemi. Vårt bidrag er å åpne for at skogeiere kan hente planter direkte, tidligere har vi hovedsakelig levert ut i store kvanta, sier Kihle.

NESTEN I RUTE
Og nord for Dovre kan daglig leder Jo Magne Tyldum i Skogplanter Midt-Norge fortelle at utkjøringen faktisk ligger på samme nivå som i fjor, det vil si at rundt 2,5 av produksjonen på 4,1 millioner planter har blitt utlevert. – Men i fjor hadde vi en veldig kald mai, så plantinga var sein. Det blir veldig spennende å se hvordan de neste ukene blir, det blir jo tøffere for de som skal plante nå når varmen og insektene kommer for fullt. Men vi har håp om å få ut så godt som hele produksjonen, jeg må berømme Allskog for å ha lagt seg i selen og ikke bare sittet stille og ventet på at grensene skulle åpne, sier Tyldum. Han forteller at de fra høsten av også har Nortømmer på kundelista, så han kan ikke uten videre love planter til de som ikke får gjort jobben i vår.

Lengre nord forteller Bjørn Borgan på Alstahaug at de trolig får 150– 200 000 planter til overs, av en vårproduksjon på 8–900 000.

– Men hadde du spurt meg for en uke siden ville jeg sagt at det ble en halv million til overs. Det har blitt mobilisert godt, vi kontakter også skogeierne direkte og oppfordrer dem til å plante selv, sier Borgan.

Til tross for ekstraordinært tilskudd og stor innsats for å rekruttere norsk arbeidskraft ser det ut til å bli vanskelig å få ut alle plantene som er produsert for vårsesongen. Flere har dermed ytret ønske om å strekke sesongen for vårplanting utover i juli. Det er det ifølge Fløistad tre grunner til at man bør være forsiktig med.

ØKT FARE FOR FROSTSKADER
– Det viktigste er at disse plantene som kommer fra kjølelager trenger tid på å gjennomføre en vekstsesong og innvintring før frosten kommer. Planter med sein vekstavslutning må komme i bakken i løpet av juni. Minst risiko ved å strekke plantesesongen er det i lavereliggende strøk på Øst-og Sørlandet, der faren for tidligfrost er liten, sier hun.

PLANTENE BLIR DÅRLIGERE
Det andre poenget er at plantenes vitalitet reduseres for hver uke som går utover sommeren. – Disse plantene har ligget mørkt og kjølig siden oktober/ november, de er programmert til å begynne å vokse når våren kommer og vi vet at de kan begynne å skyte selv om de ligger på lager. Soppvekst er gjerne også et økende problem utover sommeren. Problemet kan avhjelpes ved at man tar ut planter man vet vil bli hentet senere rundt St. Hans og setter dem et sted der de verken utsettes for vind, direkte sol eller regn, for å gi dem en gradvis oppvåkning, sier Fløistad.

KAN BLI FOR TØRT
Det tredje poenget er at forholdene i skogen gjerne blir mindre gunstige utover sommeren hvis det er lite nedbør. – Planter som skal gjennomføre vekstsesongen på noen uker trenger god fuktighet i bakken. Det er alltid viktig å plante dypt nok, men spesielt viktig om man er seint ute sier Inger Fløistad.

Hun viser også til et ganske omfattende finsk forskningsarbeid, der man satte ut planter annenhver uke gjennom hele sommeren og kontrollerte feltene etterpå. – Frekvensen av skadede planter økte fra første uka i juli og for planter som ble satt ut i uke 28 (i år fra 12-18. juli) og senere var økningen dramatisk. Det finnes eksempler på at sein utplanting har gått bra, men det er altså ikke noe vi generelt kan anbefale, avslutter Inger Sundheim Fløistad.

Om man bestiller planting gjennom et skogeiersamvirke eller annen tømmeraktør vil det svært ofte være to mellomledd som skal ha sin fortjeneste på leveransen, det er helt vanlig at skogeiersamvirkene benytter seg av underleverandører. Den utfakturerte prisen til skogeier havner da gjerne på mellom 5,50 og 7 kroner pr utsatt plante, noe som gir en kostnad på 12-1400 kroner pr daa.

Prisen på planter er for en skogeier som kjøper i smått gjerne mellom kr 2,70 og 3,10 (voksbehandlede planter er dyrere). Skogeiersamvirkene, som inngår store kontrakter med planteskolene, oppnår betydelig lavere priser. Men det hjelper ikke skogeieren mye, når det under utfaktureringen opereres med listepris.

Alle utgifter til skogkultur kan som kjent belastes skogfondskontoen. Og en skogeier som gjør alt selv vil uten problemer kunne påberope seg 2,50 til 3 kroner for arbeidet, altså belaste sin skogfondskonto med 5-6 kroner pr utsatt plante. Og som mange vil vite skal bare 15% av dette inntektsføres, resten er skattefritt. Og denne ordningen er dermed god høyrepolitikk, skogeiere med høy marginalskatt vil tjene mer på den enn de med lavere inntekt.

Men i år er det altså slik at stortingsflertallet vil gi et ekstraordinært tilskudd på kr 1,50 pr plante som settes i bakken. Skogeiere som planter selv vil dermed få dekket omtrent halvparten av planteinnkjøpet av dette beløpet. Men som i fjor kommer ikke disse pengene til utbetaling før langt ut på høsten, og det er ikke noe krav om at uttaket fra skogfond skal reduseres med mottatt tilskuddsbeløp.

Selv ganske støle skogeiere vil være i stand til å få ut hundre planter i timen. Da kan man for det første lønne seg selv med 250 til 300 kroner pr time fra egen skogfondskonto. Selv om en viss avsetning til skogfond er lovpålagt er dette på sett og vis skogeierens egne penger. Men på denne måten kan man altså snelle inn mye av dem selv, nesten skattefritt. Og i tillegg vil altså staten påskjønne innsatsen med 150 kroner pr time utpå høsten, om man har husket å krysse av riktig og sende inn oppgave over antall utsatte planter innen 1.september.

Som kjent er det foryngelsesplikt her i landet, så alternativet er ikke å gi blaffen, men å sette bort plantingen. Hvordan ser regnestykket da ut? Hele kostnaden blir fortsatt belastet skogfondskontoen, med den samme skattefordelen. Men pengene går til andre, også den vedtatte gaven fra staten tilfaller da foretaket som sørger for jobben – forutsatt at det er en sentral aktør, i forskriften definert som «skogeierandelslag og andre næringsaktører med tilsvarende sentral rolle i skogbruket, som utfører planting for skogeier». Valget for skogeierne burde være lett.

– Vi prioriterer norsk byggevarehandel, men hadde tjent titalls millioner mer på eksport. Prisene er høyere internasjonalt enn i Norge. Derfor må prisene opp. Det sier direktør i Norges nest største sagbrukskjede Bergene Holm, Erland Løkken. Han er vant til svingninger og vet at de gode tidene legger grunnlaget for lavkonjunkturene.

PRIORITERER INVESTERINGER
– Ja, jeg vil kalle dette mer bærekraftige priser. Skal sagbruksnæringa klare å holde tritt med ny teknologi og digitalisering, trenger vi dette for investeringer, mener Løkken. Norske sagbruk er gjennomsnittlig en god del mindre enn sine svenske konkurrenter, og mye skjer innenfor sagbruksteknologi for tiden. Det meste er ikke spesielt billig. Løkken kan imidlertid fortelle at Bergene Holm har prioritert oppgraderinger, og kan vise til at selskapet de siste årene investerer for vel 100 MNOK årlig. Sist ut er et avansert sorteringsanlegg på Åmli til vel 90 MNOK som er i innkjøringsfasen.

TAPT PÅ LAVERE KVALITETER
Og sagbruksnæringa er vant til et volatilt marked. Men siste året har vært ekstremt. I mai i fjor var sagbrukseierne usikre på hvor mye tømmer det var trygt å ta imot og fylle lagrene med, fordi man fryktet koronasvikt i markedet. Skogeierne hadde mye liggende langs vei og entreprenører ble først prioritert til tynninger og massevirkerike bestand og deretter ble mange permittert. For å ta unna tok tømmersagbrukene imot lavere kvaliteter utover høsten i fjor. Det ble firet på både krok og toppmål, for å sikre tømmerleveransene. Slik kom også sagtømmerandelen i tømmerlunna opp. – Vi tok imot stokker helt nedi 12 cm i toppmål i høst og vinter for å sikre skogeierne avsetning på tømmeret. Men det er ikke gratis å skjære så smått virke, påpeker Løkken som anslår at selskapet har tapt titalls millioner kroner ved å kjøre tømmer som var gjennomsnittlig 5–10% mindre frem til nå. – Vi klarer ikke presse hastigheten på produksjonen på småtømmer og får selvsagt lavere volum pr driftstime og dessuten lavere skurutbytte, påpeker han. Det har også gått utover totalen. Løkken hadde mål om å skjære 1,2 millioner m³ i år for å toppe fjorårets 1,15 millioner m³, men det blir det altså ikke.

SAGTØMMERPRISENE ER GODE NOK
Nå er imidlertid kvalitetskravene økt igjen, men at sagtømmerprisene bør videre opp er ikke Løkken umiddelbart enig i. – Vi har allerede økt tømmerprisene i flere runder og med et tresifra beløp. Slik situasjonen er nå, flyter vi over av tømmer og har periodevis måttet innføre innkjøringsrestriksjoner fordi vi ikke klarer å ta imot mer, forteller han.

– Men bør ikke mer av de eventyrlige trelastprisene tilfalle skogeiere, slik at man nå i gode tider også får investert godt i skogen – og i driftsapparatet?
– Jo, og det er jo derfor prisene har gått opp vesentlig. For er det mye verdier i skogen, tror jeg den blir skjøtta bedre også – og det gjør råstofftilfanget mer forutsigbart for oss, så det heier jeg på. Men jeg mener prisveksten på sagtømmer har vært rimelig nå i forhold til trelastprisene. Vi har aldri betalt så mye for tømmeret som vi gjør nå, sier Løkken.

SKOGEIERNES INDUSTRIENGASJEMENT
Løkken konkurrerer også om tømmeret med norske bruk som i stadig større grad eies av skogeierne selv. Blant annet Moelven, Begna bruk, Telemarksbruket og RingAlm. Fra samvirkets side skal målet være å sikre høye tømmerpriser til denne industrien.

– Er dette et problem for Bergene Holm? Blir tømmerprisene unormalt høye og merker dere at tømmerstrømmer skifter retning – bort fra dere?
Løkken vil ikke svare direkte på dette, men kommenterer det slik:

– Hvis du eide både skog og et sagbruk som trengte tømmer, ville du ikke sørget for å serve eget bruk først?

Løkken undrer seg egentlig over at skogsamvirket prioriterer å kjøpe sagbruk. – Det er jo først og fremst masseforbrukende industri vi trenger mer av her i Norge ...

DESPERAT SITUASJON
Hva med trelast-brukende industri? – Du har jo etterlyst solidaritet hos skogeierne for norsk foredlende industri, når sagbrukene har trengt råstoff (og tømmereksporten har gått varm). Hva tenker du nå om trelast-brukende industri i Norge som sliter med de høye trelastprisene?
– Det er derfor vi prioriterer det norske markedet. Vi eksporterer mer enn 30% mindre i år enn i fjor, da vi lå på knappe 40%. Og prisnivået har vært lavere her, så vi taper titalls millioner på det. Men vi vil overholde avtaler og sørge for de gode relasjonene vi har. Derimot tar vi ikke inn nye kunder nå. Mange ringer nå om dagen og er på fornavn og vil handle, så situasjonen er ganske desperat. Og vi handler også så mye skurlast vi kan få tak i for å sikre avtaler. Men i denne situasjonen er det viktigst for oss å ivareta våre faste kunder gjennom gode og dårlige tider, avslutter Løkken – som altså likevel varsler ny prisoppgang i august. – Det er slik markedet er om dagen, kommenterer han.

Slik kommenterer direktør i Treindustrien, Heidi Finstad markedsforholdene for tiden. Flere av hennes medlemmer tjener for tiden gode penger på de høye trelastprisene, mens andre med trelast som råstoff sliter med å skulle levere på byggevarekontrakter inngått for seks og 12 måneder siden, da råvareprisen utgjorde et helt annet nivå i anbudskontrakten (se for eksempel saken om Splitkon side 16). (For ordens skyld, Splitkon er imidlertid ikke medlem i Treindustrien, red anm.).

– Generelt er bråe prisoppganger ikke så bra. En gradvis tilpasning er alltid å forretrekke. Men når vi nå er i denne situasjonen, der byggenæringen egentlig så for seg at pandemien ville begrense dem og det motsatte har skjedd, må vi bare være fornøyde, sier Finstad som er glad for at treindustrien nå kan bygge litt buffer for investeringer for å henge med i konkurransen fremover.

Hun vil heller ikke være med på at prisnivået for tre er blitt så høyt at det bremser treets positive utvikling som grønn klimaløsning. – Nei, jeg tror ikke dette vil dempe begeistringen for tre som byggemateriale. Vi er i et marked med fri konkurranse og alle byggevarer har økt i pris nå. Tre er fortsatt rimelig relativt sett, og alle de gode fordelene ved å bruke tre er der jo fortsatt, kommenterer hun.

Bergene Holms direktør Erland Løkken syns egentlig prisoppgangen er litt «hypa» i media. – Det snakkes om eneboliger som blir mange hundre tusen kroner dyrere. Men i en enebolig brukes det gjennomsnittlig 15-20 m³ med tre. Og hvis denne nå koster 1000 kr mer pr kubikk, blir jo ikke det mer enn 20.000,- kroner i prisvekst, påpeker han.

Men hva hvis utsalgenes lager går tomme? Finstad håper det ikke skjer. – Foreløpig holder industrien tritt med markedet og alle meldinger jeg har fått, tyder på at industrien klarer å levere. Men det er selvsagt viktig at det ikke hamstres i denne situasjonen, oppfordrer Finstad som er spent på hvordan det vil gå gjennom sesongen.

Det sier direktør for massivtreprodusenten Splitkon, Morten Johansen. Råstoffet hans har nesten blitt dobbelt så dyrt de siste åtte månedene. Mens kundeavtalene som gjerne går over seks, 12 og 18 måneder ikke har samme eksplosive prisveksten. – Våre avtaler med kunder og byggherrer er kontrakter som går langt frem i tid basert på indeks eller fast pris, forklarer Johansen.

Det er den brå overgangen som volder Johansen bekymringene i dag. – En gradvis utvikling hadde vært lettere å takle, men en dobling på så kort tid, gjør at vi ikke får omstilt våre avtaler. Jeg hadde nok sett at det hadde blitt en likere fordeling av kostnadspådraget for industrien, slik at vi som sitter med de langsiktige kontraktene for limtre og massivtre slapp så stor belastning, sier han. Johansen opplever at alle leddene etter sagbrukssiden har samme utfordringa. – Både forbrukere, entreprenører, butikker og foredlende industri er samstemt i at situasjonen er krevende, sier han.

Johansen produserer uansett for fullt. Å kutte i produksjonen er uansett et dårligere alternativ og vil redusere inntjeningen. Han er også i samtaler med sine kunder for å finne fornuftige løsninger, som han kaller det. Det kan være å reforhandle avtalene eller avstå fra dem.

Tre som byggemateriale har opplevd en vekst siste årene. Både norsk hogstaktivitet og foredlende industri har vokst. Og det gjelder ikke bare i Norge. – Det er et stort fokus på tre som gjør det til etterspurt konstruksjonsmateriale, – globalt, sier Johansen. Det kan se ut til at budskapet om et naturlig og klimanøytralt byggemateriale har seget inn. Johansen er redd en eksplosiv prisøkning kan få negative konsekvenser for trebruken. – Det er vanskelig å si hvilke konsekvenser dette får, men en så sterk prisvekst som vi har opplevd de siste åtte månedene tror jeg ikke er fordelaktig for den gode utviklingen tre forøvrig har hatt som klimavennlig materiale, mener Johansen.

Johansen er i utgangspunktet optimistisk på CLT-produktets vegne og tror egentlig situasjonen er kortvarig. Men den kan være alvorlig nok for den trebearbeidende industrien og særlig for et foretak som er såpass ungt. – Resultatet i fjor var tilnærmet i balanse og i 2019 var kursen god, så har første kvartal i år gått godt, med en svakere utvikling etter hvert. Og nå i øyeblikket er det i et kortsiktig perspektiv ikke mulig å tjene penger på produktene våre, avslutter han.

Mayr-Melnhof er i støtet og har investert stort internasjonalt siste halvåret, med oppkjøp både i Finland og Polen og planer om en ny fabrikk i Østerrike. Forretningen handler om kartong, og FollaCell leverer CTMP-masse til slik produksjonen. Et marked som var på god vei oppover med 2-3% årlig økning før korona, og med gode markedsutsikter ettersom man tror mye plastemballasje etter hvert vil erstattes av kartong.

KJEMPER OM INVESTERINGSMIDLER
Det er i dette kjøret Aalberg, i likhet med andre anlegg i konsernet, har foreslått en investeringsplan for utvikling av det norske anlegget i Trøndelag. – Miljøtiltakene som nå gjøres legger til rette for en kapasitetsøkning på 40.000 tonn årlig. Totalt vil investeringene da komme opp i 400-450 millioner kroner, forteller den sindige trønderen som innser at det er kamp om investeringsmidlene i konsernet. Men han har tro på at ledelsen vil se mulighetene hos FollaCell.

Markedet er som sagt svært lovende. Viktig er også de rent økonomiske faktorene, som råstoffkostnader og -tilgang, samt energipriser både på strøm og nettleie, mener Aalberg om å få østerrikerne til å investere i Norge.

KLYNGEFORDELER
I denne sammenheng er klyngesamarbeidet WoodWorks! svært nyttig, mener fabrikksjefen i Follafoss. – Gjennom klyngesamarbeidet oppstår det idéer og konstellasjoner som fører til utvikling av nye produkter. Vi har to konkrete eksempler på slike samarbeid siste tiden som kan tilskrives klyngeaktiviteten. Et prosjekt er et samarbeid med en kunde om et nytt produkt i et marked som er nytt for oss. Akkurat nå har vi hatt en prøveproduksjon som er til uttesting hos kunden, forteller Aalberg hemmelighetsfullt. Han har store forhåpninger til produktet som han mener har stort potensial. – Det andre handler om et produkt som skal kunne erstatte plastemballasje. Begge prosjektene vil bety en økt volumproduksjon hos oss, sier Aalberg.

NETTVERK OG MØTEPLASS
Fabrikksjefen forteller hvordan WoodWorks! klima og samarbeidsform fungerer for FollaCell:

– Når folk fra skognæringen og treforedlinga samles, så dukker det opp mange ideer i møter og pauser. Og så jobber klyngen på en strukturert måte som gjør at du får innspill til muligheter du ikke har tenkt på før. Noen av disse ideene blir altså starten på konkrete prosjekter. WoodWorks! som forum er veldig viktig for slike utviklingsprosjekter, mener Aalberg.

Han peker også på hvordan møtene er effektiv nettverksbygging. – For eksempel hvis jeg sitter med en utfordring, ringer jeg en jeg traff på forrige møte og ber om hjelp, fordi jeg tror han kan bidra og samtidig tjene på det. Det er typisk for samarbeidet. Du kjenner til hva folk driver med og da er det lett å ta den telefonen. Terskelen blir lavere og du får et videre spekter å spille på, mener Aalberg.

Han er også veldig glad for samarbeidet med forskninga. – Er du en mindre bedrift uten store FoU-ressurser i daglig drift, er klyngen et utmerket sted å få kontakt med forskninga på. Det samarbeidet syns jeg fungerer veldig bra, der vi utfordrer hverandre begge veier. Særlig har vi samarbeidet godt med RISE-PFI i Trondheim, forteller han.

ANSVAR OG FORPLIKTELSE
Treforedlingsbedriften FollaCell bruker 360.000 m³ virke årlig og omsetter for mellom 500 og 600 millioner kroner med sine 60 ansatte og 10 lærlingeplasser. Som fabrikksjef fra 2014 i en bedrift som er en viktig brikke i verdikjeden skog- og trenæringa i Trøndelag, føler Aalberg også på et ansvar og en forpliktelse som klyngemedlem: – Ja, jeg kjenner på det. En av klyngens oppgaver er å tenke helhetlig. Den enkelte må ikke bli for opptatt av egne saker. Man må tenke på næringa i stort. I starten var jeg spent på hvor gode vi ville være på det, men jeg syns det har gått bra.

Aalberg opplever at det er kultur i WoodWorks! for å tenke på næringas felles beste – at det pågår en prosess for å få næringa og verdikjeden til å løfte seg.

– Hvordan gjør dere det?
–Det er en holdning hos aktørene i klyngen, og når alle tenker i den retningen så blir resultatet bra, sier Aalberg.

GRØNN OMSTILLING OG POLITISK SATSING
Mye skjer på lokalnivå, grønn omstilling handler om alle de store og små løsningene i bedriftene som gjør at vi utnytter ressursene smartere. I dette arbeidet tror Aalberg klyngesamarbeid er genialt – fordi en enkeltbedrift ikke klarer dette alene. Men skal skognæringa bidra så det monner i en grønn omstilling av Norge – på linje med det svensker og finner driver med, må det andre krefter inn i bildet. – En real satsing på norsk landbasert industri er helt avhengig av at politikerne nasjonalt sikrer stabile rammebetingelser, tilrettelegger og skaper initiativ, sier fabrikksjefen. Det må til hvis næringa for eksempel skal kunne yte inn i Prosess21-rapportens målsetting om en dobling av eksportinntektene innen 2030.

EKSPORTINNSATS
Aalberg og FollaCell som prosessindustri, er imidlertid klare for utfordringene. – Vi eksporterer jo 100% allerede. Investerer eierne slik vi håper, kan vi øke produksjonen med 40.000 tonn tilsvarende 100.000 m³ råstoff. Da er i alle fall vi med på å støtte målet om økt eksport fra fastlandsindustrien innen 2030, sier Aalberg.

Om det ikke skulle bli storinvestering på Follafoss, jobber uansett Aalberg og co ufortrødent med nye produkter og løsninger. – Vi arbeider hele tiden med å bli mer kostnadseffektive og å finne mer økonomiske og grønne måter å utnytte restproduktene på. Og da er klyngesamarbeidet sentralt for vår del, avslutter Aalberg.

Det er avgående styreleders privilegium å kunne vektlegge det som har gått riktig vei når han skal oppsummere sine år i en avskjedstale. Og Olav Veum benyttet seg av denne muligheten:

– Skogbruket var en solnedgangsnæring for ti år siden, med nedleggelser i skogindustrien på løpende bånd. Og etter nedleggelsen av Tofte i 2013, da Södra gjorde det klart at verden fortsatt vil trenge cellulose, men at det ikke er lønnsomt å produsere den i Norge, fikk vi en bred debatt om avindustrialiseringen i Norge. Og jeg opplever at stemningen snudde fra 2015 til 2017. Vi fikk gjennom Skog22-rapporten fram at det var et stort potensial for økt hogst, og et enda større for økt verdiskaping og foredling i Norge. I dag anerkjenner alle partier at skogbruket er en strategisk viktig næring, Erna har kjørt hogstmaskin og Jonas har plantet skog. Og hogsten har økt med 40% slik vi sa var mulig, det skogeierne selv kunne gjøre noe med er oppfylt, sa Veum, som også gjorde oppmerksom på at han hadde overlevd fem landbruksministere.

Han unnlot heller ikke å fortelle at Skogeierforbundet da han overtok var insolvent og avhengig av å låne 7,5 millioner hos sine eiere for å holde hjula i gang. – I januar ble siste avdrag på dette lånet betalt, forbundet er gjeldfritt og har god likviditet, konstaterte han fornøyd.

Men så var det de vanskelige sakene: – Da jeg begynte i 2012 var det grovt sett lik pris for tømmeret levert bilvei, og skogeiersamvirkene opererte innenfor sin egen geografi. Men snart ble situasjonen en annen og det er ingen tvil om at den skjerpede konkurransen samvirkeforetakene imellom har skapt store utfordringer. Det har vært krevende å holde laget samlet, men jeg har prøvd å fokusere på det vi kan løse i fellesskap. Her har vi alle et ansvar og jeg er sikker på at Heidi også vil ta dette på alvor, sa Veum.

Og Heidi er altså etterfølgeren Heidi Hemstad, som ble enstemmig valgt til ny styreleder i Skogeierforbundet en time senere. Hun er som kjent styreleder i Glommen Mjøsen, men med bakgrunn i Mjøsen. Hun var altså ikke en del av systemet da styret i daværende Glommen Skog i februar 2016 foreslo å «kvitte seg med den vedtektsfestede koblingen til Norges Skogeierforbund».

Men dette ble det som kjent ikke noe av, noen diplomatiske runder og den gryende fusjonsprosessen med Mjøsen satte en stopper for dette løpet. Og Hemstad understreket i sin korte tiltredelsestale verdien av samarbeid og lagspill, selv om det fortsatt er mye uenighet. – Kampene får vi ta på kammerset, utad må vi stå skulder ved skulder, sa hun. Men hun varslet i tillegg en tydeligere fronting og mer framoverlent holdning fra «verdens skikkeligste næring». – Vi må kunne møte miljøsida med følelsesargumenter, sa hun.

For Olav Veum kan kanskje beskyldes for å ha vært en for omgjengelig og positiv leder, interessert i alt og opptatt av å gjøre alle til lags. Typisk nok er en av hans største skuffelser – som ikke ble nevnt – at det helhjertede arbeidet med å etablere den samlede bransjeorganisasjonen Skog Norge havarerte i 2014, fordi Norskog ikke ville være med. Og den tidligere NSB og Tine-sjefen Einar Enger, som nå sitter i Glommen Mjøsens styre, hadde avgjort et poeng da han på årsmøtet etterlyste prioriteringer – og hva som er aller viktigst.

Svaret var at kampen om sannheten – hvordan skogbruket ved å få fram den kan slå tilbake nye krav om vern og restriksjoner – var aller viktigst. Og det blir urettferdig å gi Olav Veum et ettermæle som bare omgjengelig og jovial. I tillegg til å ha overlevd en rekke landbruksministere har han da også sparket to direktører. Og AT Skogs håndtering av sitt eierskap i Moelven var i hvert fall ikke egnet til å gjøre Glommen Mjøsen til lags. Men da hadde Veum altså på seg en annen hatt, som han fortsatt beholder på. – Jeg er verken feit, ferdig eller femti, sa han på årsmøtet.

Alt dette stemmer, han er 48 år og fortsetter som styreleder i et stadig mer industriorientert AT Skog. Dermed sitter Veum fortsatt i Skogeierforbundets styre. Og etter det siste året, med langt mindre bilkjøring og representasjon enn vanlig, ser vi heller ikke bort fra at mannen har klart å holde kroppsmasseindeksen under kontroll.

– Slikt tapper landbruket for krefter. Det går ikke an å vinne inntektskampen ved å sette ulike grupper av medlemmer opp mot hverandre, sa Skorge. Og med ti år bak seg som generalsekretær i Bondelaget har mannen solid erfaring med jordbruksforhandlinger.

Også Skogeierforbundets avtroppende leder Olav Veum var opptatt av denne uvanlige manøveren fra jordbruksorganisasjonene. – Får håpe dette ikke blir liggende som et gnagsår mellom organisasjoner som har mange felles interesser, sa han. Dette fikk Bondelagets Bjørn Gimming til å ta ordet, han var invitert til å følge Skogeierforbundets digitale årsmøte. Han ble valgt som ny leder på Bondelagets årsmøte to uker senere, og ville helst ikke starte løpet med gnagsår.

Men som de fleste har fått med seg ville Bondelaget og Bonde- og småbrukarlaget i år ikke forhandle på grunnlag av Statens tilbud. Dette ble derfor vedtatt uten påplussinger i Stortinget. Her reduseres også midlene til skogsveier, skogbruksplanlegging og miljøtiltak i skogbruket, men bare med 36 millioner kroner, fra 257 til 221 millioner kroner. Bondelaget og Bonde- og småbrukarlaget krevde altså et større kutt til skogbruket enn det staten tilbød.

Lars Petter Bartnes, leder for Bondelaget da kravet ble fremmet, sier de slett ikke var interessert i å redusere bevilgningene til gode formål som skogkultur og skogsveier, men at forslaget var et ledd i en strategisk forhandling. – Fondets økonomi er vanskelig og vi foreslo nedtrekk på flere poster enn skogbruk, sier han.

Kjersti Hoff, leder for Bonde- og småbrukerlaget forklarer den uvanlige framgangsmåten slik: – Landbrukets Utviklingsfond har betydelige forpliktelser og er i ferd med å gå tomt for midler. Vi tok derfor ansvar ved å prioritere ned noen av postene, noe vi dessverre ikke rakk å informere om på forhånd. Kanskje vi har vært for ansvarlige, det er jo statens ansvar å sørge for at fondet har midler. Men i denne runden valgte vi altså å prioritere tiltak som støtter produksjonene med lavest inntekt, nemlig sau, korn og ammeku, sier hun.

Eventyrlig prisbilde på trelast og cellulosemasse gjenspeiles ikke i samme grad i tømmerprisene. Danske Banks markedswebinar i slutten av mai som omtalte topper etterfulgt av prisras (se egen sak side 3) gjør skogeier Lars Henrik Sundby utålmodig. – Topper og bunner kan veksle fort. Hvis ikke skogeierne får betalt for tømmeret vårt nå som prisene er så høye, når får vi det da? Det forhandles sikkert om prisene, men når går det så langt at vi må aksjonere? Og si at nok er nok og ikke levere tømmer, spurte han (– kanskje inspirert av tyske skogeiere som varslet streik, hvis ikke prisene bedret seg?).

KAN PRESSE TILBUD OG ETTERSPØRSELSBALANSEN
Daglig leder i Viken Skog Tor Henrik Kristiansen pekte på at sagtømmerprisene har gått opp med 100 kr/m³ og at «samvirket sitter i lange møter og kjemper «store kamper» for at skogeierne skal få nok igjen for sine verdier i denne prisboomen.» Men han utelukket ikke å presse norske sagbruk mer. – Jeg har i utgangspunktet tro på norsk verdiskapning, men samtidig skal skogeierne ha sine verdier. Da kan økt eksport bli løsningen for å presse balansen mellom tilbud og etterspørsel. Det er en måte å dra i brekket på, for sagbrukene har jo betalingsevne, svarte Kristiansen på Sundbys spørsmål.

DIGITALT ÅRSMØTE: Web-møtet ble kyndig styrt fra Viken Skogs hovedkvarter på Hønefoss.

FINANSINNTEKTER
Samtidig sitter Viken Skog nå i stadig større grad på andre siden av bordet også, altså som sagbrukseier. Etter at samvirkeforetaket økte sin andel i Moelven da de brukte forkjøpsretten sin foran KLP da Glommen Mjøsen solgte seg ned i vinter, er eierandelen økt til 33%. Viken Skog har også gode inntekter fra Begna bruk, Ringalm og også Hallingdal Trepellets som har gått godt i det siste, ifølge styreleder Olav Breivik. Da blir interessen for råvareprisene en annen, når finansinntektene til skogsamvirket Viken Skog skal telles opp. Og disse har steget i takt med investeringene og blitt stadig viktigere. De to siste årene utgjør de en betydelig viktigere del av årsresultatet enn i 2017 og 2018 da driftsresultatene dro lasset (se figur).

Å BETALE UTBYTTE FRA ET SAMVIRKE
Men finansinntektene er ikke fullt så lette å fordele. Av et årsresultat på 33 millioner kroner ble rundt 6,5 million kroner foreslått utbetalt som utbytte på andelskapitalen. Styret foreslo at det utbetales tre prosent av obligatorisk andelskapital og 3,5% av tilleggskapital til andelseierne. Og peker på at det er nær det maksimale av hva samvirkeloven tillater. Med økende inntekter fra investeringer i foredlinga (det er grunn til å tro at 2021 vil gi enda større avkastning, særlig fra Moelven, med dagens trelastpriser), var flere inne på at Viken Skog må finne en fordelingsnøkkel for overskuddet som sørger for at skogeierne får mer igjen for andelskapitalen sin. Da forslaget om 2 kr/m³ påslag i serviceavgift på omsatt tømmer inntil 1500 m³ kom opp, ble det derfor foreslått «fra salen» å la den «tokroningen » gå inn som en slags økning av tømmerprisen. Og dermed en måte å fordele midler til skogeierne på. Det var styreleder Olav Breivik imot. Han skar igjennom og ba om at forslaget på 6,5 million kroner i utbytte ble godtatt nå, mot at han kom tilbake på høstmøtet med nye forslag til «fordeling ». Det kan bli en liten knute. For som Ytre Østfold skogeierlags John Lilleborge sa; må Olav Breivik og Viken Skog forholde seg til samvirkebestemmelsene for utbytte eller etterbetaling på andelskapitalen.

OLAV BREIVIK GJENVALGT
Det får imidlertid Olav Breivik full anledning til å gjøre, da han fortsetter som styreleder videre. Gjennom valget fikk han ny tillit. I tillegg ble Steinar Fretheim fra Søndre Land byttet ut med Lars Fredrik Stuve fra Ringerike i styret. Etter valgkomiteens innstilling. Men ikke helt uten motstand, da en andelseier påpekte at Oppland nå ble det eneste «gamle» fylket som ikke var representert i styret. – En region som står for 20% av tømmervolumet på 2,1 million m³ (2020), ble det presisert. Men valgkomiteen argumenterte med kompetansesammensetningen i styret, og Stuve har lang erfaring både fra Skogeierforbundet og Felleskjøpet.

ØNSKET TETTERE SAMARBEID
Stuve fikk avslutte årsmøtet og understreket at han var svært motivert for å jobbe for mer aktiv bruk av det grønne karbonet, og mot sterke miljøvernkrefter som vil begrense bruken av skogen – og dette i tett samarbeid med resten av samvirket. Og med det avsluttet han møtet som det startet. Det var nemlig Heidi Hemstad, Skogeierforbundets nye styreleder og styreleder i Glommen Mjøsen Skog som fikk åpne Vikens årsmøte, og hun startet med å si omtrent det samme. Hun pekte i tillegg på hvordan næringa må bli mer synlig i samfunnsdebatten. Og at det gjøres best ved å stå skulder ved skulder utad, selv om vi er fire ulike samvirkeforetak innad, som hun sa.

– Ikke fordi vi kan klare å stoppe dem hvis de først kommer, men med dette er vi bedre forberedt på å redde verdiene, hvis uløkka skulle inntreffe. Dette er de to forskerne Bjørn Økland og Paal Krokene på Nibio og seksjonssjef for skog Trond Svanøe-Hafstad og rådgiver Silje Stavdal i Landbruksdirektoratet enige om. Sammen står de bak det nye overvåkingssystemet og tiltaksplanen – som til sammen utgjør den nye norske billeberedskapen. Men det operative må selvsagt skogbruksaktørene selv ta seg av.

SJØSATT PLATTFORM
I fjor fulgte billeforskerne Økland og Krokene på Nibio nøye med på alle billebegivenhetene i Mellom-Europa og på sør-svenske tilstander. Samtidig holdt de norske feller under oppsikt og kunne konstatere angrep på svekket skog også her – særlig etter tørkesommeren 2018 ble en del skog mottakelig. Norsk Skogbruk hadde flere artikler på temaet og forskerne snakket da om at vi skulle hatt et skikkelig overvåkningssystem og en billeberedskap. Det ble tenkt i departement og direktorat også, og mandag 31. mai ble den nye plattformen sjøsatt.

NY PLATTFORM: Den nye plattformen inneholder et bedre overvåkingssystem over utviklingen rundt i landet som du kan følge «live» i Kilden. Samt en beredskapsplan med forslag til tiltak og hvem som har ansvaret.

«BARKBILLEYR.NO»
Det er Landbruksdirektoratet som har initiert prosjektet på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet. Forskerne har bidratt som fagpersoner. Nibio har laget de praktiske kartløsningene og direktoratet har utarbeidet selve beredskapsplanen. I den har man kartlagt ansvar og roller og risikovurderinger. Men viktigst er nok oppslagsverket for alle faser av krisehåndtering. – En slags håndbok i praktiske tiltak under ulike risikoforhold, kan Trond Svanøe-Hafstad og Stavdal i Landbruksdirektoratet fortelle.

Og utbruddsrisikoen kan følges «live» i den nye kartløsningen i Skogportalen på Kilden.no – som en slags yr.no for barkbiller.

BILLERISIKO PÅ KILDEN-KART
Bjørn Økland demonstrerer for Norsk Skogbruk. – Her er utbruddsrisikoen illustrert med farger over hele landet som for øvrig er delt inn i tre soner. Den sørligste er den mest utsatte og her kan vi allerede se noen gule felt. Det er Re, Holmestrand og Sande kommune i Vestfold, viser Økland. Her var også de største utbruddene på 70-tallet, og det er disse som er referansen bak prosentandel billemengden til enhver tid. Da ble det gjennomsnittlig fanget 30 000 biller i feller gjennom sommeren i de verste områdene.

I dag kan vi lese at første fangst i Re kommune er på 6875 biller. Tre fangster til skal registreres gjennom sommeren, før vi kan summere. Det betyr at det foreløpig er en del biller, men usikkerheten for risikonivået er høy. – Det er jo tidlig ennå og været vil få alt å si for utviklingen, legger Øklands kollega Paal Krokene til. Vi skjønner at «utepilsværet» den siste tiden på Østlandet, også er billevær.

FARGEVARSEL PÅ BILLEFARE
Risikofargene går fra grønt via oransje til rødt, i god trafikklysstil. Det vises både for regioner, men også mer lokalt. Det er nemlig et nettverk av billefeller rundt i landet som tømmes og telles fire ganger i sesongen. Områdene styres av fylkesskogmestrene og den praktiske jobben gjøres stort sett av skogbrukssjefene. Resultatet er at alle interesserte nå kan lese av risikoen i sitt distrikt.

De interesserte bør være skogeiere som ønsker å redde verdier hvis billene kommer. Både forskerne og de to fra Landbruksdirektoratet oppfordrer derfor disse til å bruke dette varselet aktivt. – Også tømmeraktører og entreprenører og til og med industri bør holde seg orientert. Alle lever jo av tømmerstokken og må være klare til å gripe inn hvis tømmeret raskt må ut av skogen, legger Trond Svanøe-Hafstad til. Han tror det nye verktøyet vil bli svært nyttig for alle i bransjen.

SJEKK SKOGEN – LÆR AV VIDEOSNUTT
Men det holder ikke å lese av beregningene på kartet. For de er nettopp det; beregninger gjort ut fra ulike faktorer som temperaturer og regn osv. – Hvis det er høy billerisiko i ditt distrikt, ta med kniv og gå ut i skogen din og sjekk, oppfordrer Silje Stavdal som påpeker at det kan være store lokale forskjeller. Og at det er viktig å være tidlig ute og føre var.

Skal du ut i skogen din og se etter biller, trenger du kanskje en oppfrisking i billeganger og insektlære? Da har forskerne på Nibio laget videoene for deg. Paal Krokene viser illustrativt med kniv bak et borehull, og finner her ganske riktig, en påbegynt gang. Litt trist konstaterer han, å nettopp ha ødelagt en ukes arbeid for denne billen, men nå vet du hva du skal se etter. – Videoen ble laget for studenter i fjor, da vi måtte bli mer digitale i undervisninga, men er nå tilgjengelig for alle som trenger litt veiledning i å inspisere egen skog og kartlegge billesituasjonen, forteller Krokene.

SLÅ OPP I «HÅNDBOKA»
Når du har undersøkt forholdene i skogen din og konstatert hvilket risikonivå du er på, kan du så slå opp i den nye «håndboka» i beredskapsplanen.

– Den er som en manual, der du kan finne forslag til tiltak avhengig av hvilken fargekode skogen din er i, viser Stavdal. Det er fire tiltaksnivåer; forberedende, forbyggende, skadebegrensende arbeid (under utbrudd) og gjenopprettende arbeid – altså en slags etterarbeid. Forslag til hva du kan gjøre forebyggende er selvsagt først og fremst å holde skogen din sunn og robust, så den kan stå imot eventuelle angrep. Men når det ikke er noen vei tilbake, må du inn med mer skadebegrensende tiltak som mer omfattende kartlegging og rapportering, slik at flere blir oppmerksomme på faren og til slutt å avvirke angrepne trær som virker som yngleplasser. Etterarbeid kan være å la allerede døde trær stå, som hjem for barkbillens fiender.

Oversikten viser også hvem som har ansvar for de ulike tiltakene.

– At det er et system på kartlegginga, hvem som gjør hva og en beredskapsplan man kan følge, gjør det enklere å sikre at alle og alt fanges opp og at skogbrukstiltakene blir så effektive som mulig, slik at vi redder mest mulig skog fra skader, sier skogseksjonssjefen Trond Svanøe-Hafstad fornøyd.

EVALUERES
Til høsten skal kartsystemet og planen evalueres og kanskje forbedres. – Vi er spent på hvordan brukerne opplever systemet og kommer til å kalle inn til møter for å få tilbakemeldinger så verktøyet kan bli enda bedre neste år, fortelle Silje Stavdal, som allerede har hatt mange møter med aktørene i utarbeidelsen av versjon 1.

TO GENERASJONER – DEN STORE SKREKKEN
Så gjenstår det å se hvordan sommeren arter seg. Både utgangspopulasjon, været og skogens tilstand vil ha mye å si for utviklingen. Og så er det store spørsmålet om vi får to generasjoner i år. Da øker nemlig billeantallet et godt hakk. Denne faren henger foreløpig bare over de mest utsatte områdene, nemlig Vestfold, Telemark og Aust-Agder. Klimaendringer kan imidlertid gjøre at flere områder blir mer utsatt for barkbilleangrep. Forskerne ser faktisk en svakt økende trend i statistikken fra 70-tallet, men utfallet er foreløpig vanskelig å spå. Nå er vi i alle fall noe bedre forberedt på fremtiden.

For å bidra med offentlige midler til en grønn fremtid har EU-kommisjonen etablert et grønt investeringsfond på 1000 milliarder euro til bærekraftige investeringer. Samtidig har de satt seg som mål å øke verdiskapningen fra industrien til 20%. For å sikre at private investeringer trekker i samme bærekraftige retning er EUs taksonomi lansert. Det er et verktøy som skal guide investorer til virksomhet som faktisk fører til mindre utslipp og mer opptak av CO₂. Og i tillegg opprettholder et sett med andre miljøstandarder. Taksonomien skal bidra til å skille reelle klimatiltak og grønnvasking.

Det betyr både gulrot og pisk. Fondet bidrar som stimuli til å få fart på det grønne skiftet. Og taksonomien blir et verktøy som skal holde næringslivet i øra (med informasjonsplikt). Og hele den grønne given setter retningen mot fornybarsamfunnet og vil virke inn på politikken og utforming av lover og regler fremover.

DEN GRØNNE GIVEN – EUS GREEN DEAL
Den grønne given (Green Deal) er grunnmuren. Den ble lagt fram i desember 2019 og er Europakommisjonens grønne vekststrategi, som har som mål å gjøre EUs økonomi bærekraftig. Med denne har EU satt seg som mål at Europa skal bli den første klimanøytrale «landsoverskridende» blokken i verden – innen 2050. Og allerede i 2030 skal det kuttes 55% av utslippene, der man ser det som en viktig del av strategien for å implementere FNs 2030 agenda og bærekraftsmålene. Europa erkjenner med dette grepet at fremtidig konkurransekraft og verdiskapning må skje bærekraftig, og at det fordrer en gjennomgripende omstilling av økonomien til en miljøvennlig og sirkulær utvikling. Det innebærer mindre forurensning og klimagassutslipp, samt bedre helse, økt livskvalitet og nye arbeidsplasser. For å oppnå det må det offentlige og privat næringsliv samarbeide, heter det.

INVESTERINGPLANEN
Et samarbeid mellom private og offentlig interesser betyr også en blanding av private og offentlige investeringer. I det ligger blant annet offentlige stimuli. Og i den forbindelsen bestemte EU-kommisjonen seg for å etablere et grønt investeringsfond – EUs Green Investment Plan – den grønne investeringsplanen. Initiativet kom raskt etter selve «Dealen». Så kom koronapandemien og i den forbindelse EUs gjenopprettingsplan for koronakonsekvenser som ble presentert i mai i fjor. Der ble det foreslått 750 milliarder Euro til et slags gjenopprettingsinstrument (Next generation EU). Ettersom klimakrisen ikke stopper opp selv om vi plutselig ble rammet av en pandemi, bestemte derfor EU-kommisjonen at disse pengene og dette instrumentet skulle knyttes tett opp mot den grønne given og forslaget inkluderer altså tilleggsfinansiering av klimarelaterte instrumenter som «Just Transition Fund».

MIDLER TIL GRØNN INDUSTRI OG VERDISKAPNING
Kort oppsummert skal EUs grønne investeringsplan dele ut 750 milliarder Euro (pluss 250 til i tilstøtende ordninger) over en 8-10 årsperiode til bærekraftige økonomiske aktiviteter for å nå det grønne skiftet og samtidig målet om 20% av verdiskapningen fra industrien i EU. I denne planen vil Den europeiske investeringsbanken spille en nøkkelrolle gjennom å gi insentiver som kan utløse både offentlige og private investeringer. Bærekraftige investeringer skal settes i sentrum av det finansielle systemet. Dette skal gjøres blant annet gjennom å gi støtte til offentlige myndigheter og prosjektaktører til planlegging, utforming og gjennomføring av bærekraftige prosjekter, heter det fra den bærekraftige investeringsplanen for Europa. Tidligere i år etterlyste Agrianalyses Christian Anton Smedshaug på et webinar i regi av Skogeierforbundet et tilsvarende prosentvis mål om økt verdiskapning i industrien i Norge. EU-fondet åpner i alle fall muligheter.

TAKSONOMIEN
Taksonomien er et annet instrument for å nå målene i den grønne given. Den skal sikre at kapital faktisk kanaliseres til grønne investeringer. Og ikke til grønnvaska prosjekter. Men det er slett ingen lett jobb å etablere et system som skal kartlegge hva som faktisk er klima- og miljøvennlig. Mange og lange diskusjoner i EU-systemet siden forordningen kom allerede i mars 2018 og ble vedtatt i juni 2020, førte imidlertid til et første forslag til taksonomi i november i fjor, og deretter en revidert utgave nå i april.

For skognæringa har det vært mange kontroversielle debatter og heldigvis for Norge engasjerer Sverige og Finland seg heftig for å sikre det nordiske skogbruket. Noe de som medlemsland har større anledning til, men selvsagt også har stor interesse av. – Det er klart at i et område så stort og differensiert som Europa, er det store ulikheter i hvordan skogbruket oppfattes. Både fordi skogen og skogbruket i de ulike landene kan være svært forskjellig, men også kulturelle oppfatninger, påpeker Ellen Alfsen i Skogeierforbundet som holder seg oppdatert på det som skjer for skogbrukets del i taksonomien – en omfattende oppgave.

EUROPA OG NORDEN
På skogbrukssiden er det diskusjonen om hvorvidt skogbruk skal regnes som bærekraftig og fornybart, som har skapt størst uenighet. Noe som faktisk kulminerte med at tre NGOer (deriblant WWF) pauset sin deltakelse i EUs ekspertgruppe for bærekraftig finans, i våres.

I novemberforslaget ble skogbruk generelt ikke regnet som bærekraftig aktivitet. Dessuten ble bioenergi fra skogen regnet som en overgangsløsning og ikke som en varig fornybar-energiløsning. Forslaget skal ha vært preget av stort gjennomslag for miljøsiden. Alfsen forklarer: – I Europa er det for tiden veldig stor oppmerksomhet rundt biologisk-mangfold-krisen. For eksempel ser vi at EU-kommisjonen allerede har utarbeidet strategi for det biologiske mangfoldet, mens en skogstrategi ennå ikke er på plass. Dette preger også arbeidet med taksonomien, og miljøkrefter i Europa har hatt stor innflytelse på arbeidet, kan Alfsen fortelle.

Hun sier videre at forslaget heller ikke tok hensyn til at det allerede er en rekke lover, regler og internasjonale avtaler som regulerer hva som skal legges til grunn i et bærekraftig skogbruk. For eksempel både EUs tømmerforordning, EUs fornybar-direktiv og Forest Europe bærekraftskriterier. I tillegg til at store deler av skogbruket er miljøsertifisert. Forslaget kan få store konsekvenser for hvordan det nordiske skogbruket drives. Og svensker og finner har helt siden forslaget kom, jobbet hardt for å skape forståelse for at dette er bærekraftig. Den norske regjeringen har også klart gitt uttrykk for det samme.

BEDRE FORSLAG I APRIL
I april er også våre skognaboer litt mer fornøyd enn de var i november. I dette forslaget er skogbruket regnet som bærekraftig – noe som sikrer mulighetene for lån, offentlig støtte og investeringer. (Men en forutsetning er at flere detaljerte kriterier oppnås, slo EU fast.) Og bioenergi regnes som en langsiktig og bærekraftig alternativ, ikke bare en overgangsløsning slik det ble presentert som i november.

KONSEKVENSER I DET BLÅ
Hva som blir konsekvensene er imidlertid vanskelig å overskue. Størst konsekvenser for norske skogeiere kan forslaget om klimaregnskap få. Det skal gjelde på alle skoglige aktiviteter for eiendommer over 13 hektar. I tillegg kommer kravet om oppdatert skogbruksplan hvert tiende år i lovform. Men hvilke utslag dette kan få i praksis er foreløpig uklart. – Forslaget kan tolkes på flere måter. Skal det gjelde aktiviteter vi i dag regner som «vanlige skogbruksaktiviteter», eller er det snakk om «klimaaktiviteter» som for eksempel tettere planting, gjødsling og eventuelt planting av ny klimaskog? Er det det siste, får det liten praktisk betydning for norsk skogbruk. Hvis det er snakk om all aktivitet kan det bli et enormt arbeid og byråkratisering. Men kanskje kan vi rapportere større områder, for eksempel hele skogsamvirker? Eller kanskje kan det koples på sertifiseringssystemet. Dette er foreløpig helt uvisst, kommenterer Alfsen.

KRAV ALLEREDE I JANUAR NESTE ÅR
Foreløpig avventes det imidlertid til endelig taksonomi vedtas. Det skal ta 4-6 måneder, sies det fra EU. Og kriteriene knyttet til de tre siste av de seks miljømålene kommer ikke før i juli. Blant annet er man uenige om gasskraft og kjernekraft. Likevel kan vi konstatere at norske myndigheter allerede har foreslått at Norge skal slutte seg til taksonomien – selv før siste delen har kommet. Regjeringen har det travelt før valget. Siden Norge ikke er medlem av EU, har det vært avgjørende at Sverige og Finland har gjort en god jobb på skogbrukssiden inn mot EU i forbindelse med taksonomien. Norge forholder seg som EØS-land, men vil i høy grad berøres av kravene som kommer. Alfsen avviser at dette bare blir retningsgivende. – Dette blir et regelverk vi vil måtte følge. Derfor har Skogeierforbundet jobbet mye med denne saken, understreker Alfsen som blant annet har hatt møter med Finansdepartementet som er Norges kontakt mot taksonomiarbeidet i EU.

I slutten av året vil vi se resultatet av hele prosessen og noen av kravene vil tre i kraft allerede 1. januar neste år. Resten skal iverksettes 1. januar 2023. En del klimamål skal jo nås allerede i 2030.... Det er også viktig å merke seg at kriteriene slett ikke er hugget i stein. Kravene vil oppdateres etterhvert og for skog og bioenergi sin del varsles det oppdateringer når skogstrategien og direktivet for fornybar energi kommer. Da kan de bli innskjerpinger.

Kilder: Regjeringen.no – om Norges forhold til EUs klima og miljøarbeid – både den grønne given og taksonomien. NHO. EUS hjemmeside om «klimatoget» i Europa – altså planen for klima- og miljøarbeidet. Svenske Dagens Industris intervju med Josefine Johanson, bærekraftsanalytiker i Handelsbanken og Marie Baumgarts som er medlem i kommisjonens tekniske ekspertgruppe for bærekraftig finans. Klima og Energi utgitt av Norsk Klimastiftelse. Svenske ATL (Lantbrukets affärstidning) og Skogsaktuellt.

– Miljø og klimaarbeidet i EU er todelt. Det ene er en actionplan, der taksonomien er hovedaktivitet. Det andre er den grønne given med ti policy-områder med 47 underaktiviteter. Og en av dem er klimaloven – the climate act. Altså tilsammen 57 aktiviteter totalt. Det forteller svenske Marie Baumgarts til Dagens industri. Hun er medlem i kommisjonens tekniske ekspertgruppe for bærekraftig finans.

Klimaloven omfatter mange punkt, men for skogen var det spesielt viktig at karbonopptak i skog og areal ble inkludert i 2030-målet. Dette har vært et kontroversielt punkt, men parlamentet har altså nå opprettholdt det. Samtidig blir det satt et tak på hvor mye dette opptaket kan utgjøre i 2030-regnskapet, på 225 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Det skal sørge for at kutt i klimagassutslipp prioriteres foran opptak. Dessuten har kommisjonen forpliktet seg til å foreslå endringer i regelverket for karbonopptak (LULUCF). Målet er å øke opptaket til over 300 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2030. Siste beregning i 2018 lå opptaket i EU på 264 millioner tonn, skriver Klima og Energi som gis ut av Norsk Klimastiftelse. – Når skogen tas med vil klimamålet i praksis bli på 57% innen 2030, fordi det skal være effekten av å øke opptaket til over 300 millioner tonn, kan parlamentets forhandlingsteams leder Jytte Guteland fortelle. Men dette er ikke avklart og ifølge forsker Felix Schenuit avhengig av lovteksten. Klimaloven skal uansett vedtas av parlamentet i plenum før den kan tre i kraft.

Åpningsseansen med de to arrangørenes direktører, Per Skorge i Skogeierforbundet og Trygve Enger i Skogselskapet, var denne gangen innspilt på et hogstfelt ute i skogen. Og deretter bar det inn til landbruks- og matminister Olaug Bollestad som holdt hilsningstale til konferansen.

Hun var naturligvis først innom pandemien og tiltakene som er gjort for næringa i den sammenhengen.

– Jeg vet at ikke alle er helt fornøyde med forslaget i revidert nasjonalbudsjett, sa hun og siktet til plantetilskuddet som skulle kompensere for at man ikke får inn utenlandsk arbeidskraft. Og som Stortinget hadde vedtatt skulle være på kr 1,50 per plante i friske midler, men som i revidert var redusert til kr 1,20 omdisponert fra andre midler allerede bevilget til skogbruket. – Men når vi må prioritere velger vi tiltak for å sikre foryngelse av skog, det er grunnlaget for et bærekraftig skogbruk, fortsatte hun. (Dette var før det ble klart at Frp kom til å stemme for den opprinnelige løsningen slik at den faktisk fikk flertall.)

Hun var ellers innom bevilgningene regjeringen har gjort til tømmerkaier og skogsbilveier siden 2009, og forslaget i revidert om oppmykningen av reglene for Investinor. Hun var også opptatt av at vi må utvikle flere produkter basert på tre og at det må brukes mer tre i bygg. Og hun skrøt av det norske trebyggeriet vi allerede har, med bl.a. Finansparken i Stavanger.

– Norsk trebyggeri og trearkitektur er i verdensklasse og det er på tide at norsk trekompetanse, arkitektur og treprodukter også finner veien ut i verden, sa hun.

– VI MÅ FORVALTE SKOGEN FORNUFTIG
Kristin Halvorsen er direktør på CICERO, Center for klimaforskning. Hun fortalte at senteret har mange ansatte som jobber med skog.

– Det er komplisert å bruke skog i klimasammenheng, men det er en kjempestor mulighet for oss om vi gjør det med kunnskap og med respekt for de ulike biosystemene, sa hun.

– Skogen kan være et klimatiltak dersom vi finner balansen mellom å plante ny skog, forhindre avskoging og skjøtter den skogen vi har. Det har stor betydning hvor vi planter nye trær. Riktig treplanting kan øke karbonlageret og økt treplanting gir økt vegetasjon. Men dersom vi planter skog der karbonlageret i jordsmonnet allerede er veldig stort, vil det skape en forstyrrelse som setter fart på nedbrytingen. Så det er også viktig at vi klarer å forvalte denne utrolig viktige naturressursen på en måte så vi unngår tapt karbon fra jordsmonnet, sa Halvorsen.

SKOG I KLIMAREGNSKAPET
Hun var også opptatt av hvorvidt vi skal regne skog som en del av klimaregnskapet.

– Vi forholder oss til EUs gamle klimamål i Norge, og de innebar ikke et regnskap som inkluderer skog. Nå har EU endret noe på det og har samtidig skjerpet sine egne klimamål. Det som er viktig for oss å tenke på i det store klimaregnskapet er at vi ikke må jukse. Det vil si at vi ikke nå plutselig tar inn effekten av skog når vi rapporterer på våre klimamål. Hvis man endrer måten å beregne på, må vi sørge for at vi har kunnskap om hvordan det fungerer. Da kan vi klare å få inn det vesentlige bidraget som fornuftig bruk og skjøtsel av skog kan være, med tanke på opptak av CO₂ i regnskapet med andre klimagasser, uten at vi reduserer på ambisjonsnivået. Poenget er at vi ikke må bruke dette som en unnskyldning for å la andre utslipp vokse, presiserte hun.

Hun presenterte også tall for hvor lenge det regnes at karbonet er lagret når det er bundet i tre og brukt i produkter.

– Hvis vi bruker heltre, altså trelast, i nye produkter regner vi at karbonet er lagret i 35 år. Trehus og tremøbler og alt av tre må tas godt vare på, for det er en form for fangst og lagring av CO₂. Bruker vi trebaserte plater, regner vi at karbonet lagres i 25 år. Papir og kartong er mer å regne som forbruksvarer, men vi regner også med at det lagrer karbon i et par år. Og her er det jo også store muligheter for resirkulering av disse ressursene. Hvis vi på en fornuftig måte skal bruke trevirke til biodrivstoff er det viktig at vi ikke bruker heltre som kunne være brukt til noe som lagrer karbon mye lenger, men at det er kvist og kvas og bark og avfall fra skogbruket som brukes på denne måten, sa hun. Og presiserte at det er viktig å plante ny skog etter hogst.

DELTAKERREKORD
Etter dette gikk divisjonsdirektør i Nibio, Bjørn Håvard Evjen igjennom status for den norske skogen. Asmund Bunkholdt fra Trefokus holdt et innlegg om hvorfor vi bør bygge i tre. Og Jan Christian Vestre fortalte etusiastisk om hvordan det går med byggingen av verdens mest miljøvennlige møbelfabrikk på Magnor i Eidskog. Med stortingsvalg til høsten, var det også aktuelt å spørre ut politikerne litt, og det ble plass til to korte paneldebatter. Konferansen ble avsluttet av Olav A. Veum på hans nest siste dag som styreleder i Skogeierforbundet. Han kunne opplyse at over 1000 personer hadde fulgt arrangementet denne dagen. Det er rekord, og flere kan det bli. Opptak av hele arrangementet ligger nemlig ute på skogogtre.no

HOLDER LIV I SKOG OG TRE-STEMNINGEN
På den ordentlige Skog og Tre-konferansen som går over to dager er det i tillegg til hilsningstaler fra politikere og presentasjon av generelle temaer i plenum, rikelig med anledning til å fordype seg i spesifikke temaer i flere økter med parallellsesjoner. I en totimers seanse på nett blir det bare plass til det første, og da også i korte, overfladiske versjoner. I den løsningen som Skogeierforbundet og Skogselskapet hadde valgt i år, var det heller ingen mulighet for deltakerne til å stille spørsmål eller komme med kommentarer på direkten. Sånn sett ble det en litt ensidig forestilling. Men likevel et kjærkomment gjensyn med Skog og Tre.

Det føles litt som å fôre kuer og sauer med kvist og kvas i vårknipa. Målet er å få dem levende over til perioden med ordentlig beite igjen. Og den effekten har også digitale Skog og Tre. Å se Hanna Gitmark stå på podiet og lede arrangementet i grønne omgivelser, friskt bjørkeløv hentet inn i «konferansesalen», lyssatt med grønt lys og med den kjente Skog og Tre-logoen nede i hjørnet, holder Skog og Tre-stemningen i live. Skuffelsen over å ikke kunne møtes i år blander seg med vissheten om at neste år, da sees vi på Gardermoen 2.–3. juni 2022!

Det var 37 fjerdeklassinger ute i skogen i Sarpsborg. Men mellom 600 og 700 barn fikk bli med ut på landsbasis, fra Agder til Nordland, da det var nasjonal skoleskogplantedag den 20. mai. Det er Tenk tre som har initiert et slikt nasjonalt stunt. De ulike næringsorganisasjonene har stått som arrangør på hver sine steder, og Skogselskapene gjennomførte – rent praktisk.

NOEN HAR PLANTA FØR
– Jeg har planta epletre.

– Jeg har vært i skogen og plantet gran.

Noen av elevene har altså gjort det før, men for mange er det helt nytt. Ole-Kristian Løchen i Østfold Skogselskap har god kontakt med ungene ute i skogen på Varteig denne vårdagen. Han snakker erfarent om hvordan hogstflata ble til, at tømmeret har gått til mange produkter og ungene vet at noe går til «plankefabrikker ». «Sagbruk» retter Ole-Kristian og smiler. Så har de lært det.

Han og kollega Øivind Ringstad er godt vant med å fortelle om skogen til unger – i alle aldre. – Ja, vi er ute med skoleklasser hele året, til tider tre ganger i uka. Det er alt fra første klasse på barneskolen til russekullet, forteller han.

DYP NOK JORD: Her leter Lucas Juel Olsen og Mats Hammerstad Aarum etter god jord som ikke er for løs.

VARIERT PROGRAM
Faginnholdet tilpasses alltid alderen, men handler mye om det samme, hvilket utrolig spekter med produkter vi kan få fra skogen, at skogen spiller er smart rolle i klimakampen gjennom fotosyntesen. Og hvilke andre ressurser skogen gir, – i friluftsammenheng. Ofte går Øivind en tur med en tredjepart av ungene og har tre stopp med disse temaene. En annen gruppe går natursti, mens en tredje får spikke. På denne tiden av året er det seljefløyter. – Eller hvis vi har tilgang på ubehandla planter, deler vi elevene i to grupper og tar en del med på fagprat i skogen og lar den andre plante – slik som i dag, smiler Øivind. Til sammen har han og Ole-Kristian med seg rundt 1500 elever ut årlig. – Det er kjempepopulært, ikke minst nå under korona, skoleverket spiser oss nesten opp. Vi kunne lett ha doblet antall arrangementer, hvis vi hadde hatt kapasitet og midler til det, ler Øivind.

«MYLDRENDE LIV»
Lærer for 4A, Pernille Laursen er svært begeistret. – Denne dagen passer utmerket inn i kapittelet «Myldrende liv» som vi har spart til nå, forteller hun. Og konstaterer fornøyd at elevene hennes får med seg hvorfor det plantes og hva trærne kan brukes til. Ole-Kristian skjønner at Laursen er interessert i temaet. – Det er stor forskjell på hva unga kan om skog. Og det avhenger gjerne av interessen hos læreren deres, påpeker han.

DELES I PLANTELAG
Etter en økt med dynamisk informasjon, spørsmål og svar om skog med hele gruppa, deles den opp og halvparten drar til skogs med Øivind. Ole-Kristian deler resten inn i plantelag på to og to og deler ut plantespett. Han forteller inngående hva en god planteplass er. Og deler inn lagene systematisk på rekker, så det blir plantet til med omtrent to meters avstand. – Det er spettet ganger to omtrent, sier han og forklarer at trærne blir store og da trenger de plass. De fleste får også med seg at de små granplantene må i god jord og gjerne en lun plass, som ved en stubbe.

PENSJONISTTUR OM 60 ÅR
Fjerdeklassingene er stort sett ti år gamle. De ser frem til å følge plantefeltet i nærheten av skolen fremover. – Nå skal disse plantene sole seg, spise næring og CO₂ og drikke vann. Og om 60 år, når disse plantene er hogstmodne, kan dere ta en sånn pensjonisttur med buss hit. Det pleier pensjonister å gjøre. Så kan dere være med å hogge de trærne dere en gang plantet, ler Ole-Kristian. Noe ungene ser ut til å synes er en god idé.

DOBLET PLANTETALL PÅ TI ÅR
Tenk tre hadde egentlig planlagt den store planteskogdagen i fjor, men det ble ikke så lett med koronaen. I dag kan ungene smittevern og Ole-Kristian har med sprit til alle. Dessuten kan det jo være tryggere å være ute, enn inni et klasserom.

I tillegg til Varteig skole i gamle Østfold, har Tenk tre mobilisert fylkesskogselskapene både i Innlandet, på Sørlandet, flere steder på Vestlandet, Trøndelag og Nordland. Så dette kan trygt kalles et nasjonalt stunt. Målet er å vise hvor viktig skogplanting er. Og fortelle hva skognæringa gjør hvert år. – Plantinga har dessuten økt betydelig de siste ti årene. I 2010 ble det plantet rundt 20 millioner planter, mens det i fjor ble satt ut over dobbelt så mange, opplyser Ellen Alfsen i Skogeierforbundet som er med i prosjektgruppa Tenk tre.

Ole-Kristian og Øivind runder av dagen i Sarpsborg, og en gjeng fornøyde fjerdeklassinger danser seg hjemover etter å ha fått ut litt energi og gjort noe nyttig ...

Den svenske gründeren er med når Skogservice viser fram maskinene på en skogdag i Nannestad. Det har ikke vært mye av den slags arrangementer de siste 14 månedene og praten går livlig mellom de frammøtte entreprenørene. Og spørsmålet til den eneste produsenten som utelukkende lager tynningsmaskiner er om ikke det vedvarende overskuddet av massevirke i Norden har rammet dem?

KOMPONENTMANGEL
– Vi hadde som andre et vanskelig år i fjor, men det skyldtes hovedsakelig at det var vanskelig å få tak i komponenter. I flere måneder i fjor vår var det for eksempel helt stopp for de italienske boggie-kassene vi benytter. Etterspørselen etter maskinene har egentlig vært god hele tiden. Jeg hadde den egenaktive svenske skogeieren i tankene da denne maskinen ble konstruert i 2013. Men vi ser nå at eksportandelen øker, Norge er et bra marked og Baltikum kommer for fullt. Det skyldes ikke minst at de der har store områder med fuktig mark, der lette maskiner gjør en bedre jobb, sier Wallin.

– BEST FOR SKOGEN
Med sine 5,5 tonn og bredde på snaue to meter (med 500-hjul) er Malwa-maskinene definitivt beregnet på bestandsgående tynning. Og Magnus Wallin er ikke i tvil om at det fortsatt vil være marked for slike maskiner. – Med en maks fellediameter på 42 cm og 34 cm mellom matevalsene er maskinen konstruert for å takle både første- og annengangstynning. Dermed blir det ikke behov for stikkveier og det kan bety at så mye som 10 trær mer pr daa kan bli stående fram til sluttavvirkning. Langsiktige skogeiere, som er mer opptatt av å skape et godt framtidsbestand enn å ha stor netto på tynningen, vet å verdsette dette. For når sluttavvirkningen står for tur vil de få igjen mange ganger det tynningen kan ha kostet ekstra, sier Wallin. Og kan konstatere at det ikke er så stor konkurranse på dette markedet. – Rottne har jo en bestandsgående hogstmaskin, men på lassbærersiden er det ingen i denne størrelsen, sier han.

FJERNDIAGNOSTIKK
Maskinene som presenteres på Nannestad er det de kaller versjon 4.0, den vesentligste endringen er en ny Cat-motor, som holder EUs såkalte Steg V-krav. – Det er jo disse kravene som langt på vei avgjør når skogsmaskinprodusentene kommer med nye modeller. Men vi har gjort flere oppdateringer, krana i hogstmaskinen er kraftigere, vi har nytt styringssystem og maskinene er utstyrt med såkalt fjerndiagnostikk. Servicepersonell kan dermed sjekke maskinens tilstand via sin telefon, forklarer Wallin. På aggregatsiden sverger han til LogMax. – Det er en svensk produsent med veldig godt omdømme. Og den patenterte knivstyringen gjør at aggregatet arbeider lett, det betyr noe på en hogstmaskin med bare 75Hk motor, sier han.

STADIG VEKST
Wallin forteller også at Malwa Forest AB har solgt 280 maskiner siden oppstarten, og hatt en vekst på 15–20% årlig siden 2014. Ordrereserven er god og produksjonskapasiteten er nå økt til fire maskiner i måneden ved fabrikken, som sysselsetter 24 personer. Hvis det da er nok deler å få tak i. – Vi produserer ikke egne komponenter, det handler om å sette sammen det andre har produsert. Vi er avhengig av stabil tilgang og nå er det mikrobrikker og andre komponenter som inneholder såkalte halvledere som er problemet. Og det forsterker seg selv, ikke minst på grunn av at usikker tilgang har utløst hamstring i bilindustrien, sier Wallin.

– VILLE LAGE NOE BEDRE
54-åringen forteller at han er oppvokst med maskiner og entreprenørånd, faren drev med mobilkraner. Og Magnus adopterte den tekniske interessen, utdannet seg til maskiningeniør og ble etter hvert teknisk sjef i det svenske Krantilsynet. – Men da ble det bare kontorarbeid og altfor kjedelig. Jeg begynte da å importere japanske traktorer som jeg gjerne solgte til egenaktive skogeiere. Men jeg fikk lyst til å selge dem noe som var bedre, og ideen om å utvikle en egen maskin tok form, forteller han.

– HØY BRUKTVERDI
Hva så med prisen på disse småmaskinene? Den er nok mer passende for profesjonelle tynningsentreprenører enn de egenaktive skogeierne her til lands. Kai Eriksen i Skogservice forteller at hogstmaskinen og kombiutgaven kommer på rundt 2,7 millioner, mens lassbæreren koster ca. 1 million mindre. Men de brukte maskinene skal være populære, så annenhåndsverdien er relativt høy, får vi vite.